Elisabeth (19): – Jeg ble lam etter grov mobbing i oppveksten

– Jeg følte meg alltid alene og lagde meg fantasivenner for å komme gjennom dagen, forteller hun.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

19 år gamle Elisabeth Engan ble mobbet gjennom store deler av barndommen. 

 – Det var mye psykisk mobbing, som utestenging og usynliggjøring. Fra 4.klasse og oppover eskalerte det veldig. Jeg ble dyttet ned i søppelkasser og fikk høre at det var der jeg hørte hjemme. Jeg følte meg veldig liten og alene, forteller hun.

– Jeg sa det ikke til noen

Hun fortalte aldri noe hjemme eller på skolen, hun skjulte det så godt hun kunne. 

– Det var veldig vondt. Jeg kunne gråte på skolen og på vei hjem, men jeg fortalte det aldri hjemme eller til voksne på skolen. Jeg var redd for at det skulle bli verre.  Mamma spurte meg hvordan jeg hadde hatt det på skolen, da sa jeg bare at jeg hadde hatt det fint og hadde lekt med de andre. 

Et typisk friminutt

Elisabeth forteller at det var veldig mange dager hun ikke ønsket å være på skolen.

– Jeg var mye alene, jeg lagde meg fantasivenner. Jeg følte at jeg har en venn i dag som jeg kan være sammen med, men det var jo ingen ekte person. Jeg fikk ikke være med de andre barna. 

VIL HJELPE ANDRE: I dag jobber Elisabeth (19) med barn, og nittenåringen er svært opptatt av at voksne skal se hva barna holder på med. Foto: TV 2
VIL HJELPE ANDRE: I dag jobber Elisabeth (19) med barn, og nittenåringen er svært opptatt av at voksne skal se hva barna holder på med. Foto: TV 2

– Våknet opp og kunne ikke røre meg

Flere år med mobbing var mye å tåle. En dag våknet hun opp og kunne ikke røre seg. 

– Jeg klarte ikke rope på mamma, jeg lå i senga med tårer, men jeg klarte ikke å gjøre noen ting. 

Etter dette ble det flere runder på sykehuset, men det var vanskelig å finne svar på hva som var årsaken.

– Det ble tatt mange blodprøver. Jeg hadde flere perioder hvor jeg var helt fin, så noen dager hvor jeg var lam igjen. Det var veldig av og på. 

– Det tok lang tid før jeg åpnet meg

Etter en stund ble BUP, barne- og ungdomspsykiatrien, koblet inn. 

– Det tok lang tid før jeg åpnet meg for dem.

Etter hvert begynte hun å snakke og fortelle om hva hun hadde opplevd.

– De fant ut at jeg hadde symptomer på noe som kalles for «dissosiativ motoriske forstyrrelser». Det betyr at den psykiske påkjenningen ble så stor at det gikk ut over det fysiske. 

–Nå står jeg med rak rygg

I dag er Elisabeth Engan mye bedre, samtidig sliter hun fortsatt med sosial angst og depresjon innimellom.

– Jeg føler meg veldig mye sterkere nå. Jeg står med rak rygg og jeg har klart å gjennomføre ting jeg ikke har trodd jeg skulle klare. Jeg har fått mye støtte etter at jeg valgte å fortelle min historie og håper at jeg kan bidra til at andre ikke opplever det samme som meg. 

Det var først Romerikes blad som skrev om hvordan Elisabeth Engan ble mobbet i barndommen, så skrev Norsk Ukeblad om saken.

Vil hjelpe andre barn og unge

Nå ønsker hun å hjelpe andre barn og unge slik at de skal slippe å oppleve det samme som henne. 

Elisabeth Engan er i løpet av få uker ferdigutdannet barne- og ungdomsarbeider og har for tiden praksis i en barnehage. 

– Jeg stortrives og jeg elsker å jobbe med barn og ungdom. 

Hun mener at voksnes rolle er utrolig viktig, både på skolen og i barnehagen.

– Man kan faktisk lære barna hvordan de skal være med hverandre, men det er nødt til å være på barnas premisser. Sett deg ned på gulvet, vær med i leken og følg med.

 – Mobbing er lett å skjule

Det er ifølge henne veldig lett å skjule mobbing, nettopp derfor er det viktig at de voksne er tilstede med øyne og ører. 

– Jeg tror jeg kan se ting andre voksne ikke ser. Jeg kjenner igjen tegnene på mobbing og det er så viktig at man får bukt med dette allerede i barnehagen. Det er så viktig at barna lærer å knytte vennskap og god kommunikasjon, da vil det være lettere å holde på dette når de begynner på skolen.