Når spillerne selv ikke makter å forklare opplegget på under ett minutt, er totalproduktet for dårlig

Randi Gustad krever endring i modellen for sluttspillet i håndball.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Like sikkert som vårens første hestehov er den sedvanlige klagingen på håndballens sluttspillmodell. Dagens sluttspillsystem er forskjellig for damer og herrer, har ulik premiepott og går på forskjellige tidspunkt og spredte datoer.

Når spillerne selv er forvirret og ikke makter å forklare sitt eget publikum opplegget på under ett minutt, så er totalproduktet for dårlig. Min sutresang i år handler først og fremst om at håndball-Norge aldri blir enig med seg selv.

Stadige endringer gjør det umulig for publikum og media å henge med. Det bør være en varsellampe for hele produktets eksistens.

Til tross for at klubbene selv gjennom Norsk Topphåndball er med på å bestemme hvordan modellene skal se ut, blir mange av de samme klubbene tilsynelatende like overrasket hvert år når demokratisk besluttet teori skal overføres til praksis og synliggjøres for publikum. Tertnes raste forrige uke i Bergens Tidende over et sluttspill designet for Larvik på damesiden slik at bronselaget fra serien vil være uten kampaktivitet i 25 dager før de skal spille sluttspill. Hvorfor er det sånn? Og er det egentlig plass til tre sesonghøydepunkter i en håndballsesong når hockey og fotball bare har to?

Dagens modeller
De åtte beste herrelagene fra seriespillet er allerede i gang med sine kvartfinaler. Det spilles best av tre kamper både i kvartfinaler, semifinaler og finaler. Det skal kåres en vinner i hver kamp. Ved uavgjort resultat, er det derfor ekstraomganger før en eventuell straffekonkurranse dersom lagene fremdeles står likt etter ekstraomgangene. Den store gulroten i tillegg til pengepremie for herrene er en kvalifiseringsplass til Mesterligaen. Gulroten er etter mitt syn litt puslete og dvask ettersom det tilhører sjeldenhetene at et norsk herrelag klarer å kvalifisere seg til den gjeveste europacupen. Likevel er det viktig for norsk herrehåndballs fremtid med matching i Europa på høyest mulig cupnivå. Det er slik utvikling skapes, men plassen kunne etter mitt syn like gjerne vært forbeholdt seriemesteren som på damesiden.

For damene spilles det best av to kamper sammenlagt uten at hver kamp må avgjøres, men slik at total målforskjell og bortemål avgjør ved uavgjort resultat. Det er allerede spilt noe som ligner «åttedelsfinaler» for lagene fra 5-8 på serietabellen og Vipers Kristiansand og Byåsen er videre. Nummer 3 (Tertnes) og 4 (Oppsal) fra Grundigligaen får deretter velge hvem av de to vinnerlagene de vil møte i en «kvartfinale». Nummer 1 (Larvik) og 2 (Glassverket) i serien kommer deretter rett inn i en semifinale og serievinneren får velge sin semifinalemotstander.

I fjor startet sluttspillet for kvinner med et lite gruppespill mellom tre og tre lag. Det ble definitivt ingen publikums-hit. I år er det forandring igjen. Spenn dere fast. Min spådom er at heller ikke denne modellen vil gi smekkfulle idrettshaller.

Sesongen må forlenges
Sett med landslagssjefenes briller er det en fordel at sesongen ikke er ferdig i april, men at spillerne er i kampaktivitet utover våren. Det er selvsagt lett å forstå når det som regel skal spilles viktige kvalifiseringskamper med flagget på brystet rundt juni måned. Men er et brokete og lett kaotisk sluttspill eneste måte å forlenge sesongen på? Kan serien utvides eller avsluttes på annet vis?

Her i Norge vil vi så gjerne få til et prestisjetungt sluttspill som i Sverige og Danmark. Selv om det er en stor andel svensker og dansker blant trenerstaben i Grundigligaen, er det ikke så enkelt som å kopiere et annet lands modell. Man kan ikke forandre sluttspillets status med et knips.

For at det skal bli hockey-swung over sluttspillet her hjemme må folk forstå. Modellene må derfor ikke forandres til stadighet og man må tåle at systemet ikke er godt likt av alle klubbene. Håndball spilles for publikum.
I en internasjonal håndballverden der den gjeveste ligaen for begge kjønn avgjøres på nøytral grunn som en «Final Four» der semifinaler og finaler spilles samme helg, er det pussig at Norge er så opptatt av resten av Skandinavia.

Personlig heier jeg på et tilsvarende sluttspillopplegg i Norge der begge kjønn er representert i en «Final Four». Så kan sesongen avsluttes med utmerkelser som «årets lag» og «årets spiller» når hele håndballfamilien samlet og tilstede. Ja, vi har hatt tilsvarende modeller tidligere og det er sikkert mange motargumenter. Men som publikumer er jeg ikke i tvil om hvilken modell jeg ville stemt på. For å skape status rundt et produkt må det være noe spillerne motiverer seg til og gleder seg til. Den entusiasmen fra merker publikum. Det er den vi vil se.

Det er ikke lenge til neste årsmøte og Håndballting der demokratiske beslutningsprosesser skal følges og fremtiden kartlegges. Mitt håp er at publikums stemme også blir hørt.

RG