#2SITERT: 23 år gamle Silje Pedersen liker ikke måten den teknologiske utviklingen har endret nordmenns sosiale vaner. Alt var bedre før, skriver hun.
#2SITERT: 23 år gamle Silje Pedersen liker ikke måten den teknologiske utviklingen har endret nordmenns sosiale vaner. Alt var bedre før, skriver hun.

Ipaden og iPhonen har tatt alt fokus. Hvor skal dette ende?

Når man spiser middag i 2015, må man nesten dekke til mobiltelefonen. Piper den eller lyser, så hiver du deg over den med en gang, skriver 23 år gamle Silje Pedersen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Da jeg var liten, var ting helt annerledes.

Jeg husker det som om det skulle vært i går. Det var i går jeg satt ved bordet sammen med mamma og pappa, det var som i går jeg måtte sitte pent ved bordet frem til de andre var ferdige med å spise.

Om jeg kunne si at jeg ikke likte maten før jeg hadde smakt? Ikke tale om.
På lik linje som alle andre som satt rundt bordet, måtte jeg smake på maten, deretter kunne jeg velge om jeg likte det eller ikke. Det var aldri noen tvang hjemme, men smake skulle jeg.

Det var slik i de fleste hjem jeg besøkte. Mine venner hadde det slik de også.

Da vi satt ved middagsbordet var det hyggelig prat om hva vi hadde gjort i løpet av dagen, hva vi hadde opplevd og hva vi hadde lært. Hvordan arbeidsdagen eller skoledagen hadde vært. Vi hadde gode samtaler oss familien i mellom.

Ingen tv som stod på i bakgrunnen og laget unødig bakgrunnsstøy. Ingen iPad som tok oppmerksomheten til barnet vekk fra det sosiale med familien. Ingen Playstation som fristet i bakgrunnen av den trivelige familiestunden. Ingen mobil som vibrerte eller plinget hele tiden.

For det fantes ikke. Ikke da jeg var liten.

Det virker som man ikke lengre trenger å samtale med hverandre, én kan se på tv og én annen kan sitte med telefonen
Silje Pedersen

Da jeg skulle være sosial med venner, måtte jeg ta hustelefonen vår og ringe hjem til vennene i klassen. Da måtte vi avtale møtested og tidspunkt over telefonen og møtte ikke den ene parten opp til avtalt tid, ja, da måtte vi gå hjem igjen.

Vi klatret i trær, vi lekte i sandkassen, vi bygget hytter, vi lekte karneval og kledde oss ut for hverandre. Vi gjorde lekser sammen med venner og familie, vi var sosiale med hverandre.

Da vi feiret bursdag inviterte vi alle i klassen, eller jente gruppen. Da stilte mamma med mat og kaker. Vi hadde skattejakt, vi lekte sette halen på grisen og vi hadde mange andre morsomme barneleker. Det fantes ikke noe eventyrfabrikk, jeg hadde ikke hørt om bowlingbursdag før på ungdomskolen. Det var det å være hjemme hos hverandre som var morsomt.

Det er DET jeg husker den dag i dag. Alle de gode minnene man sitter igjen med, mødre som satt og snakket godt sammen over en kopp kaffe på kjøkkenet, mens vi barna koste oss glugg i hjel.

Hvorfor har denne utviklingen gått en helt annen retning?

Når man spiser middag i 2015, må man nesten dekke på til mobiltelefonen. For den ligger jo der, rett ved siden av tallerken din. Piper den eller lyser, så hiver du deg over den med en gang. Man må se hva som skjer på Facebook annen hvert minutt, man må se oppdateringer på Instagram og Twitter.

Barna sitter med iPaden ved matbordet for å få ro. Kanskje barnet spiser maten sin om barnet får se på iPaden mens man spiser? Det virker som man ikke lengre trenger å prate med hverandre, én kan se på tv og én annen kan sitte med telefonen. Barnet? Barnet er langt inne i den teknologiske verden, iPaden og iPhonen har tatt alt fokus.

Om du nå kan nå inn til barnet og kanskje samtale om dagens opplevelser? Du vil i alle fall ikke få den responsen du ønsker.

Nylig skrev TV 2 om en forskning som er gjort omkring temaet. Barn velger heller teknologi og duppedingser, fremfor venner og det sosiale.

Jeg blir skremt og redd, for det er ikke en slik utvikling jeg ønsker. Hvordan skal ting egentlig bli fremover? Hvem har ansvaret? Hvordan kan man gjøre en forandring?

Det starter ett sted, og noe må gjøres med denne utviklingen.

Bare ting kunne vært som før...