Jorden blir stekt, kokt, brent og sprengt i fillebiter

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Dommedagsprofetene har varslet om verdens ende i flere tusen år. Så langt har de bommet alle sammen.

Vi har ikke kollidert med mystiske planeter, ikke blitt innhyllet i giftgass, ingen UFO'er har tatt med seg de utvalgte, og vi har ikke sett noe til engler med basuner.

Slutt for alvor

Men en gang kommer slutten for kloden vår, og det blir en virkelig grand finale.

Jorden vår er 4,5 milliarder år gammel, og den blir ikke eldre enn 12 milliarder år. Da sluker solen oss - det som er igjen.

LITEN OG BLÅ: Ser du den lille blå prikken i midten? Så liten er jorden i forhold til solen nå. Buene er utbrudd på soloverflaten. Illustrasjon: University of Hawaii

Stekt og kokt

Det er solen som gir jorden liv, og det er solen som til slutt tar knekken på oss. Den brenner ikke evig.

Strålingen fra solen øker langsomt etter hvert som den bruker opp hydrogenet som får den til å gløde.

IKKE MER: Alt vannet på kloden får plass i denne dåpen. Illustrasjon: USGS

Om 500 millioner år er det jorden blitt så stekende het at ingen planter og dyr kan overleve på tørt land.

Oppvarmingen fortsetter, og om tre-fire milliarder år koker hav og innsjøer bort. Samtidig forsvinner mye av atmosfæren ut i rommet.

Det betyr slutten for alt liv.

Grand Finale

Jorden finnes fortsatt, men den er glohet, brunsvidd og knusktørr.

Så begynner solen å vokse.

RESTEN: Omtrent slik kommer stjernetåken til å se ut etter at solen har eksplodert. Denne ringtåken finnes i sternebildet Lyra, vi får håpe at solens blir like vakker. Foto: NASA

Om 5,5 milliarder år er den blitt til en rød kjempestjerne, 250 ganger større enn nå, og sluker jorden og planetene innenfor.

Om 6,5 milliarder år kommer finalen.

Kjempesolen begynner å pulsere, og eksploderer i et kjempesmell. En enorm lysende sky brer seg utover i rommet. Det som er igjen av jorden, er en del av denne stjernetåken.

Midt inni tåken skinner en liten hvit dvergstjerne, som langsomt kjølner og blir svakere og svakere.

FRA FØDSEL TIL DØD: Slik er solens livssyklus. Illustrasjon: Wikipedia

På høyden

DE SISTE: Delfinene bor i havet, og kan ha en lenger fremtid på jorden enn oss mennesker. Foto: Wikipeida

Om det fortsatt finnes noe som ligner på mennesker når solen eksploderer er ikke godt å si. Men det er tvilsomt, og i så fall må de nyte synet fra et sted veldig langt unna jorden.

Astrofysikeren Donald Brownlee fra University of Washington har skrevet boken «The life and Death of Planet Earth». Han mener at vi lever i den perioden som er jordens høydepunkt som en levende planet. Herfra er det nedoverbakke, skriver forskning.no.

På samme måte som livet kom fra havet og erobret landområde for landområde, blir livet om noen hundre millioner år jaget tilbake. På et tidspunkt er vi der vi var for 475 millioner år siden, da det bare eksisterte liv i havet.

Den siste skapningen på jorden kommer til å være en enkel encellet organisme. Ikke så ulik de aller første, som dukket opp for 3,6 milliarder år siden.

Lyden blir igjen

LANGT UNNA: Sammen med Pioneer-sondene som ble skutt opp i 1972 og 73 er de to Voyager-sondene på vei ut i verdensrommet. Foto: Wikipedia

Den siste resten av jorden slik vi kjenner den, kan være en romsonde som seiler mellom stjernene.

I 1977 skjøt NASA opp Voyager 1 og 2. Hensikten var å utforske solsystemet og verdensrommet utenfor. Voyager 1 er nå på vei mot stjernen Gliese, og så langt unna oss at sollyset bruker nesten 17 timer på å nå frem til den. Lenger unna enn noe annet menneskeskapt objekt.

GULL: Platen henger på utsiden av Voyager-sondene. Foto: NASA

LYDEN: Lydene kan være alt som til slutt er igjen av jorden vår. Foto: NASA

Begge Voyager-sondene har en god gammeldags LP-plate av gull med seg.

På den ene siden er det symboler som forteller hvordan platen skal spilles av. På den andre er det lyder fra jorden.

Kanskje blir musikk, barnegråt, og stemmer alt som en gang er igjen av menneskeheten?

Flytte?

Om etterkommerne våre en gang skulle forsøke å flytte fra jorden er det slett ikke sikkert at det er mulig. Det er langt til nærmeste stjerne, Proxima Centauri. Lyset fra den bruker fire år og fire måneder på å nå oss.

Reiser vi like fort som Voyager-sondene tar turen 72.000 år. Snur vi oss og ser bakover, er det over halvparten av tiden vi mennesker har eksistert.

SENEGAL: Tørken tok knekken på en av kyrene til Oumar Ba i 2012. Foto: Ap

Det er sannsynligvis enda lenger til en stjerne med en planet som kanskje er beboelig.

Vi har heldigvis noen tusen år på å pønske ut en løsning.

Nok problemer

Akkurat nå har menneskeheten nok problemer å løse her på jorden.

Befolkningsvekst og global oppvarming på grunn av klimagassutslipp kan ødelegge livsmiljøet lenge før solen blir en trussel. Kamp om mat og vann kan føre til krig og konflikter.

Etter at Sovjet gikk i oppløsning i 1991 er antallet atomstridshoder på kloden redusert med to tredjedeler. Likevel er en tredjedel av de som er igjen nok til å ødelegge livet på kloden, ifølge en rapport fra Rutgers University.

Mange mennesker som lever tett på hverandre under primitive forhold gjør at sykdommer kan bre seg raskt.

De siste 70 årene har antibiotika vært et effektivt våpen, men flere og flere bakterier blir resistente mot dem. Og det kan dukke opp flere nye sykdommer, som aids, ebola, sars og svineinfluensa.

Asteroide

Verdens ende kan også komme i form av en naturkatastrofe. Et enormt vulkanutbrudd eller en asteroide kan fylle atmosfæren med så mye røyk og støv at klimaet endres over natten.

Asteroiden som utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden var ti kilometer stor. Den neste store asteroiden vi vet kan treffe jorden har fått navnet 1950 DA, og er omtrent en kilometer i diameter. Så store asteroider treffer jorden en gang hvert 500.000 år i gjennomsnitt, og er store nok til å lage en verdensomspennende katastrofe.

FANTASTISK: Børra på Andøya 28. mars. Foto: Benny Høynes / bennyimages.com

Menneskeheten må altså håndtere tusen slike asteroider før jorden blir for varm for oss om 500 millioner år.

1950 DA passerte oss trygg avstand i 2001, og passerer igjen i 2032. Men den 16. mars 2880 viser enkelte beregninger at sjansen er 1/300 for at asteroiden treffer oss.

– En fantastisk tid

På virkelig lang sikt er ikke fremtiden lys, verken for menneskeheten eller jorden vi bor på. Men det er nå vi lever!

– Vi bor på et fantastisk sted i en fantastisk tid. Det er sunt for folk å forstå hvilken skatt dette er i tid og rom, og å sette pris på og beskytte miljøet så mye som mulig, sier Brownlee til forskning.no.