Generasjon venneløs?

– Jeg snakker ikke med vennene mine lenger, skriver Camilla Angvik Aasen (25).

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er ikke det at jeg ikke har lyst. Men jeg har ikke noe å prate med dem om lenger. Jeg finner alt jeg trenger å vite på internett.

Google har blitt min beste venn, såvel som diverse forum – det har også hendt at jeg har scrollet meg gjennom diverse mamma-blogger.

Gjennom Google. Min beste venn.

Saken er at jeg ikke lenger har interesse av å ha Google som min høyre hånd. Jeg har lyst å innhente kontakten med vennene mine. Begynne å tenke igjen. Snakke igjen.

For informasjonen lagrer seg ikke som den en gang gjorde et sted i hjernen i de mange mappene som ideelt sett skulle vært organisert. Det er ikke lenger behov for å huske informasjon, for den ligger bare et par tastetrykk unna.

Er det ikke fantastisk? Eller er det det?

Visste du at en celle i kroppen vår bare lever i tre dager? I løpet av de tre dagene skal den samle informasjon fra de allerede eksisterende cellene, for så å føre denne informasjonen videre til de neste cellene som blir produsert innen dens tid er omme, kun tre små dager senere, og slik fortsetter det.

Vi mennesker er ganske like. Vi er skapt for å føre informasjon videre. Vi blir født, pumpet full av informasjon av generasjonen før oss, tar imot denne informasjonen, og utvikler videre tanker og ideer utifra informasjonen vi er gitt og viderefører så denne forbedrede informasjonen til våre egne barn og generasjonen under oss igjen. Og slik fortsetter det.

Så nå som de før oss har utviklet duppeditter og teknologi så smart at vi ikke lenger trenger å tenke eller lagre informasjon, hva skal det da bli av oss mennesker som er så pent plassert her i verden for å spre videre informasjon – informasjon i stadig utvikling?

Har vi blitt så smarte at vi i er i ferd med å dumme ned de framtidige generasjoner?

Jeg savner tiden før teknologien tok over. Det var stadig spørsmål som durte i hodet på meg, og hva annet var det å gjøre enn å lufte tankene med menneskene rundt meg. Diskutere og tenke oss fram til det vi lurte på. Dialoger som krevde at hjernen fikk jevnlig trim, og som bonus hadde meg og min utvalgte samtalepartner delt en minneverdig opplevelse.

Jeg tror jeg skal venne-dumpe Google, og begynne skrive ned ting jeg lurer på og ta det opp i mitt neste møte med en ordentlig venn. Men jeg er nødt å skrive det ned, for hjernen min har ikke lenger kapasitet til å huske det.

Denne teksten ble først publisert på studvest.no