Lovgivning med bind for øynene?

Professorene Ole Kristian Fauchald, Inge Lorange Backer, Sverre Blandhol, Inger Johanne Sand og Beate Kristine Sjåfjell. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Den pågående diskusjonen om endringer av motorferdselloven for å tillate såkalt fornøyelseskjøring med snøscootere reiser interessante og prinsipielt viktige spørsmål:

Hvor mye må man vite om konsekvensene av nye lover før de vedtas? Er det slik at Regjeringen som forbereder lover og Stortinget som vedtar dem kan la være å vurdere konsekvensene? Eller finnes det rettsregler som sier noe om hva som skal vurderes og hvor grundig vurderingen skal være?

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft synes å mene at Regjeringen kan fremme snøscootersaken for Stortinget uten å utrede konsekvensene. Hun unnskylder seg med tidspress, at det er vanskelig å forutse kommunenes praktisering av den nye loven og at relevant informasjon allerede er tilgjengelig for Stortinget.

Ministeren kan ikke ha satt seg godt nok inn i kravene som følger av den nye bestemmelsen i Grunnloven § 112. Etter vår oppfatning medfører Grunnloven § 112 en plikt til å utrede konsekvensene av lovforslag hvis disse kan ha betydelige negative konsekvenser for menneskers helse, naturens produksjonsevne eller mangfoldet i naturen, slik også professor Fauchald har konkludert i sin utredning om lovforslaget. Grunnloven § 82 fastslår at Regjeringen har en opplysningsplikt overfor Stortinget:

«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysningene som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger». Et lovvedtak på grunnlag av Regjeringens lovforslag vil etter vår oppfatning være i strid med Grunnloven når man ser opplysningsplikten og miljøparagrafen i sammenheng. Fauchalds utredning førte til at Stortingets energi- og miljøkomité stilte spørsmål til klima- og miljøministeren om saken. Ministeren ser ut til å ville opprettholde lovforslaget slik det er likevel. Hun anser det ikke nødvendig å samle inn relevant informasjon, for eksempel om hvordan forsøksordningene har fungert og hvordan snøscootertrafikken har utviklet seg i Nord-Norge og Sverige, og på grunnlag av informasjonen å vurdere hvilke virkninger lovforslaget vil få.

Sundtoft ber i realiteten om at Stortinget selv skal vurdere konsekvensene av lovforslaget. Men Stortingets mulighet for dette er begrenset. Det er Regjeringen som rår over store utredningsressurser, og som må sørge for betryggende utredning av lovforslagene som fremmes for Stortinget.

Vi oppfordrer Stortinget til å trekke en grense for hva som er akseptabel praksis fra Regjeringen, departementene og underliggende etater i lovsaker som kan skade miljøet.

For at demokratiet skal fungere må forvaltningen bringe fram kunnskap om konsekvensene av de valg lovgiver tar. Lovgivning som vedtas på rent ideologisk grunnlag, uten kunnskap om konsekvensene, kan lede til uventede og uheldige resultater, som kanskje ingen ønsker. Og hva er det å tape på å oppfylle utredningsplikten? Hvis konsekvensutredningen viser at forslaget er forsvarlig, kan man trygt sette loven ut i livet. Hvis resultatet er det motsatte, har man mulighet for å snu.

Kostnadene i form av tids- og ressursbruk er små, fordelene er store. Norsk lovgivningspraksis har tradisjonelt bygget på kunnskap og solide utredninger. Stortinget må få se hva lovforslaget innebærer, slik også Grunnloven krever.