VM som gikk i dass

Men la oss ikke trekke ned.

Skiskytterjentene er i motvind på grunn av sine svake VM-resultater. Det er lett å være ekspert og male med svart. Ingen kan være spesielt uenige i det. Idrett måles på resultater og der har det så langt i Kontiolahti vært elendig for vårt kvinnelandslag. Også målt ut fra hva hver og en egentlig er gode for.

Hva som treningsmessig ligger bak kan bare utøverne og støtteapparatet selv svare for. Det er sikkert mange forklaringer og noen bortforklaringer. Jeg forlanger en skikkelig evaluering av opplegget når sesongen er over. Når det ikke går fremover bør det være en naturlig konsekvens. Det er som om hele landslaget står midt inne i en tunnel og ikke finner veien ut. Jeg skal ikke fortelle hvordan det skal trenes, men et sted å starte er å bli enige om hvilken vei man skal gå, og deretter ikke snu.

Men dette handler mest om noen ser lyset i enden av tunnelen. Det er vondt å være ekspert for en idrett du elsker, når de du heier på ikke får det til. Det er enkelt å rope fiasko, men det gjør vondt langt inne i skiskytterhjertet mitt.

Også synes jeg litt synd på Tiril Eckhoff. Hun har vært langt unna å kjempe om medalje i årets VM, noe vi trodde var mulig på forhånd. Til det har skytingen vært for svak. Men i stedet for å hjelpe til med å grave ned de som ligger nede, kan vi prøve å løfte dem opp igjen.

Sesongen sett under ett har vært bra for Tiril. Hun har tatt sin første verdenscupseier denne sesongen, og står med fire pallplasser. Da Tiril tok sin første seier var hun to år yngre enn det Tora Berger var da hun tok sin første seier. Tora, med sine 28 verdenscupseire og ti internasjonale titler, er skiskytterhistorie. Tiril er fremtiden.

Tålmodighet er verdens kjedeligste ord, men et nødvendig ord akkurat nå. Jeg er lei maset etter å finne den nye dronningen. Kanskje Tiril ikke er så begeistret for det heller. Jeg mener vi får snakkes i 2018. På veien dit kan det skje mye, det blir sikkert flere nedturer, men garantert noen oppturer også. Det å komme til et VM med forventninger krever mye, og krever kanskje litt øvelse. Tiril Eckhoff er VM-debutant med forventninger. Det har ikke fungert.

Til sammen ni individuelle medaljer er blitt delt ut på kvinnesiden så langt i VM, tar man snittalderen på de som har vunnet disse medaljene, er den 27,5 år. Tiril Eckhoff fyller 25 år i slutten av mai. Tålmodighet.

Min bekymring er mer de som skal komme bak og banke på landslagsdøren. Det gjør svært få akkurat nå. I Norge sliter vi med å få skiskytterkvinner til å prestere før de når alderen der Magdalena Neuner faktisk la opp. Og kvinnene er få, i siste Norgescuprunde stilte fem seniorer til start i kvinneklassen. Hvorfor og hvordan det skal løses er et mer politisk spørsmål til Norges Skiskytterforbund. Trøsten er at Tiril straks blir like gammel som Neuner var da hun parkerte skia i boden for godt.

Uten at alderen løser alt så har jeg bare en bønn til Tiril:

Fortsett å være deg selv. Det er du som må se gleden i idretten du driver. Du må sette dine egne mål og styre din egen utvikling. Ikke la deg knekke av oss på sidelinja som ikke er tålmodige. Du er råere enn du tror, men kan ikke gjøre mer enn ditt beste. Ditt beste akkurat nå er bare noen få knepp unna. Hadde du skrudd de kneppene opp før første skyting på normaldistansen, hadde det stått om gullet på siste stående. Den muligheten kommer igjen. Sånn er skiskyting. Sånn er idrett. Vi ser frem og ikke tilbake.

Og du Tiril, kan gå foran og dra med deg de andre.

Snart er det kvinnestafett og fellesstart. Blir det medalje så er det et mirakel. Men ingen hadde tippet Jurlova som verdensmester på 15 kilometeren heller. Det er sjarmen ved skiskyting. Gi alt og gi litt blaffen. Men ikke trekk ned noe annet enn skuldrene. Vi får evaluere resten etter sesongen. Nåtid er på fredag. Jeg heier!

Dette ble reneste rosabloggen. Jeg klarte ikke mer svart. Det er tross alt bare noen skiskytterrenn som har gått i dass.