Roald Nilstun var fenrik og skrev dagbok under Narvik-felttoget. Til høyre: Det siste hvilested for de falne fra Trønderbataljonen i Gratangen.
Roald Nilstun var fenrik og skrev dagbok under Narvik-felttoget. Til høyre: Det siste hvilested for de falne fra Trønderbataljonen i Gratangen. Foto: Privat/Trondheim byarkiv

UKJENTE DAGBOKSNOTATER FRA KRIGEN:

«Forlatt av Gud og med bare Døden som følgesvenn»

Roald Nilstun var 22 år og fenrik under krigshandlingene på Narvik-avsnittet i 1940.

75 år etter invasjonen av Norge kan TV 2 presentere utdrag fra dagboksnotatene en norsk fenrik gjorde under Narvik-felttoget våren 1940.

Soldater i Trønderbataljonen under Nøytralitetsvakta i 1940. Foto: Trondheim byarkiv
Soldater i Trønderbataljonen under Nøytralitetsvakta i 1940. Foto: Trondheim byarkiv

Fjellkrigen i Gratangen i Troms regnes som de verste krigshandlingene noen norsk militæravdeling har opplevd.

Notatene skildrer angsten, redselen og håpløsheten hos en ung mann som var ferdigutdannet befal den skjebnetunge høsten 1939, startskuddet til andre verdenskrig.

Roald Nilstun var 22 år da felttelefonen ringte klokken 04:35 9. april 1940: «Norge er i krig. Tyske tropper har gått inn i Narvik», var beskjeden fra batterisjefen til den unge sjefen for mitraljøsetroppen i Bergartilleribataljon III, 7. batteri.

«Norge er i krig: Det var en merkelig og uvirkelig følelse da jeg vekket karene i troppen og sa at Norge var i krig. Krig. Jeg forstod jo ikke selv hva det innebar. En merkelig søtaktig smak fylte munnen min. Det var som om jeg ville brekke meg. At jeg skulle ut å drepe var helt fjernt for meg, men jeg kjente rent fysisk at jeg skulle drepes. 22 år gammel, ferdig med første året på gymnaset etter befalsskolen og planene jeg hadde fremover, forsvant i et mørkt tomrom. Dette var ingen øvelse. Det var noe annet, noe som jeg ikke riktig fattet. Skarp ammunisjon i patronbåndet til mitraljøsene, 250 skudd i en serie, ikke løsammunisjon, men stålprosjektiler som dreper. Drepe. Skulle jeg drepe?»

Troppen måtte ta seg til Setermoen, hvor de skulle ta med seg ammunisjon og fortsette mot Narvik.

150 mann utrustet med 4 kanoner og 3 Colt-mitraljøser skulle stoppe tyskerne så nært Narvik som mulig. Skuddfeltet ble lagt mot de snødekte myrene foran Lapphaugen, der tyske styrker hadde gått i stilling.

Så fulgte det dager og uker i konstant beredskap. Soldatene sov når anledningen bød seg; i veikanten, på hestesleder og ved feltkjøkkenet.

Fra stillingen merket de hvordan luften dirret da engelske krigsskip gikk til angrep på den tyske marinen i Narvik, og med kikkert fulgte de med når tyskerne hadde avløsning i stillingene.

13. april 1940: Det allierte britiske flåteangrepet mot Narvik. Foto: NTB scanpix
13. april 1940: Det allierte britiske flåteangrepet mot Narvik. Foto: NTB scanpix

Det begynte etter hvert å dukke opp soldater fra andre avdelinger, og general Carl Gustav Fleischer la planer for en offensiv mot de tyske stillingene. 24. april startet angrepet mot Lapphaugen.

«Endelig kan vi gå til angrep: Jeg lå ved en av mitraljøsene da skytingen begynte. Dette var tidlig om formiddagen, skuddsalvene gikk rett over hodene våre, først de kraftige smellene, så den hvinende iltre lyden av granatene og nedslagene langt der framme i snødrevet. Etterpå fikk jeg vite at det i løpet av 20 minutter ble skutt 188 granater. For meg virket det som en eneste sammenhengende granatstrøm, men jeg var ikke redd. Det var heller en følelse av at endelig skjedde det noe. Jeg var med på noe mektig som jeg ikke hadde kontroll over. Angrepet på Lapphaugen var i gang. Vi hørte enkelte skuddsalver av automatvåpen. Snødrevet bare økte på, og det var ikke mulig å se noe. Neste morgen ble været lettere og patruljer ble sendt fremover mot de tyske stillingene ved Lapphaugen. Tyskerne hadde forlatt stillingene i all hast og trukket seg tilbake over Bukkemyra mot Gratangen.»

Noen soldater på ski fra Trønderbataljonen dukket opp og fortalte at største delen av bataljonen var blitt overrasket av tyskerne i Gratangsbotn. Det var mange drepte og sårede. De hadde selv så vidt unnsluppet og tatt seg gjennom de tyske stillingene i det tette snødrevet.

Med truger på hestene rykket den norske troppen nedover til Storfossen og Gratangsbotn, der fenriken fikk vite av en patrulje at det skulle ligge en stabel med lik i et sauefjøs.

Det var bare en alminnelig jernkrok på døra, og et dunkelt halvlys der inne. Etter hvert så han stabelen med lik i norske uniformer. 31 lik. I det ene hjørnet lå en norsk kaptein, de tre stjernene på uniformen ga gjenskinn i halvmørket.

Uten å si et ord, tok Roald lua av seg, snudde og gikk ut. Fenriken fortalte ikke til noen hva han hadde sett. Det ble en byrde å bære som skulle bli tyngre enn han trodde.

Norske soldater på grensepatrulje i 1940. Foto: Trondheim byarkiv
Norske soldater på grensepatrulje i 1940. Foto: Trondheim byarkiv

Før den neste offensiven måtte troppen bære mitraljøsene i den råtne snøen, hester med truger var utelukket. Da de tyske stillingene på Roasmeplatået var besatt av mitraljøsetroppen og franske alpejegere, svarte tyskerne med et granatangrep mot det nakne platået.

«Den forbannede snøen, lus og redsel: I de følgende dagene befant jeg meg i en slags apatisk tilstand. Dagene og nettene eksisterte ikke, tiden var en sammenhengende tilstand. Tankene mine kretset om de helt nære ting. Maten, lite søvn, mitraljøsene, ansvaret, bevegelsene i landskapet, tåke, regn, våt snø, den forbannede snøen og lus. Lus over hele kroppen, i hodebunnen, i skrittet, lusa som krøp nedover nakken på sidemannen, lus på maten, i soveposen. Jeg kjente lusa bare jeg stakk hånden inn på undertøyet. Det samme undertøyet jeg hadde på meg 9. april og fortsatt med restene av diareen jeg hadde ... Vi hadde knapt fått etablert oss, før tysk artilleri begynte å beskyte både oss og de franske alpejegerne med granatkardesker. Dette hadde jeg ikke vært med på før, men kjente til disse granatene som eksploderte 30-40 meter over bakken og sendte med enorm kraft en ladning med store blykuler i en sirkel mot bakken. Dette var granater som hadde et eneste siktemål, nemlig å drepe personell i åpent lende. Der lå vi i snøen på det nakne platået og hadde ingen ting å dekke oss bak Jeg hørte den hvinende lyden av granaten. Så kom eksplosjonen. Krøket meg sammen, gjorde meg så liten at hjelmen liksom skulle beskytte meg. Først hadde jeg en eneste tanke, mitraljøsene og den åpne sletta foran. Ville tyskerne angripe? Så ble jeg redd. Dette var døden. Jeg ville ikke dø. Ta deg sammen. Vis ikke at du er redd. Du har ansvar. Nye eksplosjoner. Tyskerne måtte minst ha et helt batteri. Salve etter salve. Den hvinende lyden av prosjektilet. Så eksplosjonen. Stillheten. Jeg lever! Det var umulig å si hvor lenge skytingen pågikk, et kvarter, kanskje en halv time. Tid eksisterte ikke. Det eneste som var til, var den hvinende lyden av prosjektilet. Så krøke seg sammen, gjøre seg så liten som mulig, vente, eksplosjonen, kjenne smerten som ikke kom. Redselen, tankene. Jeg ville ikke dø. Det hele var meningsløst. Alene, selv Gud som jeg før kunne vende meg til, hadde gått sin vei og etterlatt seg et tomrom.»

Etter angrepet oppdaget han at en av soldatene i troppen var borte. Han ropte etter ham, uten å få svar. Var han såret, eller kanskje drept? Roald gikk bortover platået, og fant noen spor i snøen som førte til en kløft i fjellveggen. Innerst inne i halvmørket fikk han øye på soldaten, som skalv og så med halvåpen munn på sin troppssjef. Stirret rett frem. Tilsynelatende livløs.

Roald skrek ut soldatens navn, og det var som om soldaten våknet. Den stive kroppen sank litt sammen og fikk liv, og etter hvert begynte han å snakke.

Han ville ikke ut av kløfta. Han ville ikke dø. Soldaten var en kraftig mann, flere år eldre enn fenriken. Nå sto han og gråt, i sjokk etter granatangrepet.

Fenriken måtte gjøre noe. Han tok frem den uladde pistolen ut av hylsteret i bandolæret, siktet på soldaten og sa at det var hans plikt som offiser å skyte ham dersom han nektet å gå ut. Det hjalp.

På vei tilbake til mitraljøsene følte 22 år gamle Roald seg som en gammel mann som ikke kjente seg selv igjen. Da troppene senere etablerte stillingene bedre, ba soldaten som hadde blitt tvunget til å komme seg ut av kløfta om å ligge ved en av mitraljøsene som skytter. Han fortalte Roald at dersom han ikke hadde kommet inn i fjellkløfta og fått ham ut, ville han ha blitt gal. Roald svarte at pistolen ikke var ladd. Siden snakket de ikke mer om det.

Mitraljøsetrening før krigens utbrudd i 1940. Foto: Trondheim byarkiv
Mitraljøsetrening før krigens utbrudd i 1940. Foto: Trondheim byarkiv

Dagene gikk. Tyskerne viste ingen tegn til å angripe mitraljøsestillingene, og det var påfallende lite flyangrep. Troppen var vitne til en luftkamp hvor engelske jagere skjøt ned et tysk transportfly over Kubergplatået, stemningen var optimistisk. Nilstun så frem til å marsjere opp gaten i Narvik 17. mai.

13. mai startet den allierte invasjonen av Bjerkvik, med den franske fremmedlegionen og tung britisk sjøveis artilleristøtte. Roald Nilstun våknet av de kraftige kanondrønnene.

«Var det en massakre?: Jeg sprang bort til en av mitraljøsene og med kikkerten så jeg ned på Bjerkvik. Det store krigsskipet lå med bredsiden til. Det ene kraftige lysblinket avløste det andre. Tordenskrallene rullet mellom fjellene. Jeg så nedslagene av skipsgranatene og ildsøylene som sto høyt til værs. Det ene huset etter det andre ble sprengt i filler og tok fyr. Med kikkerten så jeg det hele. Detaljer. Mennesker som sprang. Nye eksplosjoner og svart røyk som steg opp mot himmelen. En fulltreffer i kirken som lå i sentrum, lyste opp med et kraftig lysskjær og flammene spiste seg opp langs kirkeveggen. Tårnet tok fyr, veltet innover kirkeskipet og et gnistregn sto høyt som et fyrverkeri i den lyse natta. Det var noe uvirkelig over det hele, som om jeg så på et skuespill. Med ett ble det stille og landgangsbåter gikk inn fra krigsskipene. Jeg kunne se hvordan soldater myldret oppover stranda. Iltre lysglimt fra automatvåpen. Skipskanonene startet på nytt, men nå lenger opp i skråningen ovenfor bebyggelsen. Så ble det stille. Var det sivile i husene? Hadde jeg vært vitne til en massakre? Tankene svirret rundt i hodet mitt. Jeg frøs og kjente at jeg skalv. Det franske kompaniet som lå til høyre for oss, var forsvunnet. Det hadde rykket fremover. Med kikkerten kunne jeg følge avdelinger nede ved riksveien langt der nede mot høyre. Et angrep på Ørnfjell var under utvikling. Vårt batteri begynte å skyte over hodene på oss, og jeg kunne se nedslagene langt der borte hvor tyskerne hadde sine stillinger. Tyskerne var nå presset både fra sjøsiden av landgangsstyrkene i Bjerkvik og våre styrker nordfra. Og der lå mitraljøsetroppen midt i det hele. Vi kunne ikke gjøre noe. Vår oppgave var å være sikring mot en fiende som var på full retrett. Jeg følte meg som en sviker fordi jeg ikke kunne være med i kampene. En tilskuer med kikkert.»

Troppen tok seg ned til riksveien, og kunne endelig komme på bar mark etter minst 40 døgn i snøen. De møtte nye soldater som var mobilisert, nybarberte og med nye uniformer. Først fikk de høre rykter om hva som hadde skjedd: Hele Sør-Norge var tatt av tyskerne. En fenrik som skulle levere et lass med proviant til Alta bataljon, var imidlertid den første som kunne fortelle det han hadde sett da han var på nøytralitetsvakt i Østfold 9. april:

Det hadde vært stadig tilbaketrekning og kaos på veiene som var overfylte av sivile som flyktet mot grensen til Sverige. De norske avdelingene hadde delvis gått i oppløsning. Soldater hadde kastet fra seg våpen, kledt seg i sivil og stukket av. Panikken hadde tatt overhånd, og hele situasjonen kom ut av kontroll. Batteriet han tilhørte, hadde kjørt samlet inn i Sverige uten å ha løsnet et eneste skudd.

Ved Narvik-fronten var tyskerne presset, og planene for det videre felttoget var klare. Nilstuns batteri skulle underlegges Alta bataljon, og måtte regne med å følge etter innover i fjellet mot svenskegrensa.

Det ble intense kamper mann mot mann, og tyskerne ble drevet fra stillingene på Lillebalak. Og i slutten av mai var Narvik gjenerobret. De norske og allierte styrkene hadde vunnet krigens første seier.

«De helvetes søringan: Tyskerne hadde hatt et slags depot mellom blokkene og etterlatt seg en del materiell, maskingeværammunisjon, men ingen våpen, et spritapparat og noen kokekar. Kristoffersen hadde funnet et tysk billedblad. Vi sto der og trodde ikke det vi så. Det kunne ikke være mulig. Ren tysk propaganda. Men der i bakgrunnen var slottet i Oslo. Tyske soldater på marsj nedover Karl Johan. Norsk ridende politi foran og på fortauet sto voksne mannfolk med dokumentmappe. De bare sto der og gjorde ingen ting. Datoen under var 9. april. Der var mere. Omringet av sivile spilte et tysk militærorkester og voksne norske mannfolk sto der som om det var 17. mai! På et gatehjørne like ved universitetet sto en tysk vaktpost med maskingeværet skuddklart i stativet. Også der, voksne mannfolk med dokumentmappe. Og her hadde vi nå snart i to måneder ligget i denne forbannede snøen, fulle av lus, livredde, frosset inntil beinet og drevet de tyske styrkene tilbake, sett kamerater bli drept, såret, begravd lik og hestekadaver. Jeg sto der og så på bildene. En uendelig forlatthet grep tak i meg. Jeg kjente at tårene ville presse seg frem. Det kunne ikke være sant. Det ble stille. Ingen sa noe. Så kom det på ramsalt nordnorsk: «De helvetes søringan!»

Tyske styrker marsjerer på Karl Johans gate 9. april 1940. Foto: NTB scanpix
Tyske styrker marsjerer på Karl Johans gate 9. april 1940. Foto: NTB scanpix

Sent på kvelden den 8. juni fikk han beskjed om å møte hos batterisjefen snarest mulig. Alt befal var samlet i teltet da den nærmest uvirkelige beskjeden kom: De allierte styrkene i Nord-Norge hadde trukket seg tilbake og var i ferd med å bli innskipet for å transporteres til England.

Kampene i Norge skulle opphøre og avdelingene på Narvik-avsnittet skulle trekkes tilbake og demobiliseres. Tilbaketrekningen skulle skje snarest mulig, men i full orden. Alt våpen og utstyr skulle avleveres på Setermoen. Mannskap og befal av lavere grad skulle dimitteres og sendes hjem, etter to måneder med kamp.

«Var det hele forgjeves?: Det ble stille i teltet. Vi trodde ikke det vi hørte. Det kunne ikke være mulig. Ingen sa noe. Jeg følte ingen glede. Hadde alt vært forgjeves? Da jeg gikk tilbake til mitraljøsetroppen, hadde vinden øket på. Det snødde. Store, våte snøfiller la seg på klærne og uniformen ble våt. Det var kaldt og alt var meningsløst. Jeg samlet troppen i ly av en stor stein og fortalte hva batterisjefen hadde sagt. Det var slutt og vi skulle dra hjem. Ikke en eneste av karene uttrykte noen glede. Vi så på hverandre. Det var helt ufattelig. Ingen av oss forsto noe av det hele. Det var fullstendig uvirkelig.»

Veteraner under minnemarkeringen i Narvik 2010. Foto: Hærens kommunikasjonsavdeling/Forsvarets mediesenter
Veteraner under minnemarkeringen i Narvik 2010. Foto: Hærens kommunikasjonsavdeling/Forsvarets mediesenter

55 ÅR SENERE: I 54 år hadde han klart å holde det på avstand. De svarte bombene som veltet ut av flybuken. Eksplosjonene med en blanding av snø og myr som ble slynget opp i lufta. Tær uten følelse, støvlene på også i soveposen. En fergetur i Nordland med tyske bobilturister hadde brakt krigstraumene tilbake. Han ble livredd da den fortrengte fortiden innhentet ham og angsten festet seg som en jernring om brystet.

Det store frigjøringsjubileet nærmet seg, og Roald Nilstun merket allerede at han gruet seg til gleden og jubelen, flaggene og talene. Han leste kronikker og innlegg i avisene om jubileet, og kjente sterke protester inne i seg. Hvordan kunne de vite hva det vil si hva det vil si å delta i krig som soldat?

Å leve i konstant redsel i isende kulde og snø, full av lus, lite mat og søvn, dødstrette, forlatt av Gud og med bare Døden som følgesvenn. Smerten i hånden som var der fortsatt, hånden som holdt avtrekkeren nede på mitraljøsen.

Stridens varighet:

  • Nord-Norge 1940: 8 uker
  • Frankrike 1940: 6 uker
  • Hellas 1941: 20 dager
  • Polen 1939: 18 dager
  • Belgia 1940: 18 dager
  • Jugoslavia 1941: 11 dager
  • Holland 1940: 4 dager

Kilde: NOU 1998:12

Det kom brev nordfra. I Forsvarets invitasjon het det at det skulle være en veteransamling fra kampene ved Narvik med en minnestund ved bautaene over de falne. Han kjente en takknemlighet. Det var noen som ikke hadde glemt dem.

De gamle mennene møtte hverandre på Evenes flyplass. Veteraner fra Trønderbataljonen, Alta bataljon, Skolekompaniet og andre avdelinger. De ble innkvartert på Elvegårdsmoen, og etter middagen kom praten i gang. Alle hadde sin historie. Om redsel, nerver på høykant, å bli skutt på av sine egne, slepe sårede kamerater med seg under tysk bombekasterregn.

De snakket om ettervirkningene. Fiskere som i 50-årsalderen ikke våget å gå ut med sjarken. Uføretrygdet i sin beste alder. Flere hadde sendt søknader om krigspensjonering i stedet for uføretrygd, men søknadene ble avslått. Departementet hadde oppnevnt et utvalg som hadde avgitt sin innstilling i saken.

En av veteranene som ikke hadde sagt noe, tok ordet. Han tok frem et papirark og leste høyt fra det: «Ut fra en generell vurdering er arbeidsgruppen av den oppfatning at styrkene i Narvik-området hadde bedre forutsetninger enn soldatene i Sør-Norge for å mestre påkjenningene under felttoget.»

Krigspensjoner:

Da Eitinger-utvalget la frem sin rapport i 1988, var Alta bataljons veteranforening sterkt kritisk til rapporten, som den mente ga en feilaktig vurdering av bataljonens påkjenninger og innsats under felttoget.

Inntil 1996 var det innsendt søknader om krigspensjon fra 162 tjenestegjørende eller etterlatte etter tjenestegjørende i Alta bataljon. Av disse ble 58 søknader innvilget.

I 1998 slo en offentlig utredning fast at en betydelig andel av veteranene hadde levd med sine plager i alle etterkrigsårene. Av de gamle sakene som ble revurdert, ble over halvparten omgjort.

En undersøkelse som ble utført om opplevelsene under felttoget, viste at 43 prosent av Alta bataljonens veteraner hadde opplevd nærstrid. 89 prosent hadde «nære på»-opplevelser, mens 57 prosent hadde opplevd «friendly fire».

Veteranen fortsatte å sitere fra rapporten som sa at avdelingene i Sør-Norge «hadde ligget flere døgn i beredskap uten søvn og avløsning og flyktet i panikk så snart fienden viste seg», noe som angivelig «innebar en ekstrem påkjenning selv om deltakelsen var av meget kort varighet, i underkant av en uke.»

Men for avdelingene på Narvik-avsnittet hadde påkjenningene ikke vært ekstreme, skulle man tro Eitinger-utvalgets rapport:

«Under den offensiven som ble iverksatt, tilfredstilte soldatene stort sett de krav som ble stilt dem, til tross for at kampene på fjellplatået mellom Gratangen og Narvik innebar operasjoner av stor og økende vanskelighetsgrad.»

Da Roald Nilstun forlot spisebrakka og gikk bort til kasernen der han skulle overnatte, svirret tankene om det han hadde hørt. Han lå lenge våken og tenkte på uretten som var begått da søknadene om krigspensjon ble avslått. Var dette landets takk til veteranene ved Narvik?

Dagen etter var det festgudstjeneste i Narvik kirke. De gamle mennene ble møtt av en fullsatt kirke, og menigheten reiste seg da veteranene gikk opp midtgangen. Først da de satte seg, kom reaksjonen og tårene.

Det føltes som en hånd ble rukket frem med takk for det de hadde vært gjennom, tenkte han mens tårene rant.

HYLLET VETERANENE: – Det er en sterk og tankevekkende opplevelse å være her hvor norske og allierte kjempet for Norge under svært vanskelige forhold, sa kong Harald da han på Lapphaugen i 2009 åpnet det krigshistoriske landskapet med seks monumenter mellom Bardufoss og Narvik. Foto: Marius Pettersen/Forsvaret
HYLLET VETERANENE: – Det er en sterk og tankevekkende opplevelse å være her hvor norske og allierte kjempet for Norge under svært vanskelige forhold, sa kong Harald da han på Lapphaugen i 2009 åpnet det krigshistoriske landskapet med seks monumenter mellom Bardufoss og Narvik. Foto: Marius Pettersen/Forsvaret