– Jeg hadde aldri trodd at en gjeng med amatører skulle bety så mye for meg

I kveldens episode av «Vårt lille land» fortalte Claus Lundekvam den gripende historien om hvordan Norges desidert dårligste fotballag hjalp han gjennom en svært tung periode.

– Jeg hadde aldri trodd at en gjeng med amatører fra Bønes skulle bety så mye for meg, sier Claus.

Den tidligere landslagskapteinen og Southampton-proffen tror ikke gutta i det lokale fotballaget Bønes IL vet hvor viktig de er for han.

– Jeg har fortalt gutta at de betyr mye for meg. Det er oppriktig, det gjør de virkelig. Men om de skjønner hvor viktige de er for meg, det er jeg ikke helt sikker på om de vet, sier han.

Se hele epsioden ovenfor!

Rusen ble viktigere enn alt

Claus Lundekvam var en av tidenes beste norske fotballspillere. Etter en fantastisk karriere i Premiere League med nærmere 400 kamper for Southampton gikk det fryktelig galt for bergenseren.

– Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket Nina og jentene forlot meg. Jeg var på en måte tilfreds med det.

– Jeg gikk inn i et rushelvete som jeg ganske kjapt ble slukt opp av. Jeg misbrukte alkohol og kokain til de grader.

– Jeg hadde alt. Det er det som er ironisk – du sitter med alt i hendene, du lever et fantastisk liv og har en fantastisk familie rundt deg. Du har penger nok, men det betydde ingen ting. Jeg som idrettsmann, den Claus som skulle prestere, var plutselig død, forteller han.

Døtrene til Claus, Tia og Kaja, har sett pappaen sin ha det tungt. De var redde for å komme hjem etter skoletid. Redde for hva som ville møte dem.

– Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket Nina og jentene forlot meg. Jeg var på en måte tilfreds med det.

Nær døden

Allerede i 2010 stod Claus fram og fortalte om rusproblemene på TV 2. Han trodde han hadde lagt rusmisbruket bak seg etter et behandlingsopphold på en klinikk i England.

Familien Lundekvam flyttet tilbake til Bergen. Alt så tilsynelatende bra ut – men problemene var langt fra over.

– Jeg var overhodet ikke kurert slik jeg kanskje trodde. En liten del av hodet mitt sa «kanskje jeg kan, det er ikke sikkert jeg er alkoholiker, det er ikke sikkert jeg er narkoman, kanskje jeg kan prøve littegranne». Jeg måtte rett og slett ha en del strafferunder som gikk så til helvete at det smalt. Det er utrolig forferdelig at liv og helse sto i fare før jeg skjønte det. Jeg måtte i behandling igjen, forteller Lundekvam.

Claus tømte et pilleglass og var nær ved å dø. Han ble innlagt på Mestringshusene på Bolkesjø. Der måtte han gå igjennom en tre måneder lang behandling for rusavhengigheten sin.

– Jeg har aldri felt så mange tårer som jeg gjorde de første ukene i behandlingen. De tårene har vært inne i meg i mange, mange år. De måtte ut, sier Claus.

Han følte skam og skyld overfor alle han hadde såret og ikke vært tilstede for. Claus kunne ikke tillate Tia og Kaja å vokse opp uten en pappa – det var det som holdt han i live.

Savnet å bli verdsatt

– Det å føle seg verdsatt fotballmessig igjen, det var det jeg savnet. Det er noe helt eget når du tar på deg fotballsko og går ut på banen. Du får adrenalin og svetten renner. Det var det jeg var på jakt etter. Det å være en del av et lag – det var det jeg savnet, sier han.

Likevel, Claus har en sykdom som han må leve med resten av livet.

– Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å ruse meg igjen. Jeg kan ikke love det, men jeg kan love at jeg skal gjøre alt i min makt til å aldri ruse meg igjen. For jeg vet hvor rusen tar meg, og det har jeg fått bekreftet ganske mange ganger, avslutter Claus.