ALDRENDE: Manchester Citys spillere har høy gjennomsnittsalder. Foto: Nick Potts/PA Wire
ALDRENDE: Manchester Citys spillere har høy gjennomsnittsalder. Foto: Nick Potts/PA Wire

Manchester Citys vonde eldrebølge

Blogg: Tor-Kristian Karlsen mener klubbens drøm om å erobre Europa er fjernere enn på lang tid.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Manchester Citys tap for Barcelona denne uken er isolert sett ingen stor krise for de lyseblå. Heller ikke at den nesten påkrevde oppsvingen i Mesterligaen under Manuel Pellegrini aldri har kommet. Å trekke Barcelona i første utslagsrunde er nemlig en vond skjebne.

Imidlertid er det andre bakenforliggende faktorer som sår tvil om den rike klubben fra Manchester i det hele tatt er på vei mot verdensherredømmet som mange har spådd. Før jeg går videre må det presiseres at denne bloggen ikke dreier seg om Manchester Citys være eller ikke være som topp fire-lag i Premier League – der befinner de seg for å bli. Men i kontekst av et prosjekt om å skape en klubb som jevnlig skal kjempe om Mesterliga-titler, vil klubben møte enorme utfordringer de neste årene.

Eldre tropp enn konkurrentene
Mot Barcelona på tirsdag mønstret Manchester City et mannskap, inkludert innbytterne, med en gjennomsnittsalder på 28,8 år. Legger man deretter sammen alderen til de neste ti spillerne i City-stallen som får mest spilletid utgjør denne gruppen – merkelig nok - en gjennomsnittsalder på 29,4 år. Til sammenligning stiller Chelsea med en førsteellever på rundt 26 år i gjennomsnitt, mens den typiske oppstillingen til Liverpool, som har skutt klubben oppover tabellen de siste månedene, lyder på 24,4 år.

Den høye gjennomsnittsalderen er ikke et problem for Manchester City akkurat nå – for per i dag er stallen kapabel til å vinne nok en Premier League-tittel, men derimot eksisterer det flere faktorer som vil gjøre at den uunngåelige stallfornyelsen vil bli vanskeligere enn antatt, og som på sikt kan forhindre klubben i å ta nye steg i Europa. I ytterste konsekvens kan det sette de sportslige resultatene tilbake.

Mangel på ettervekst
Som presisert ovenfor – gruppen av ”utfordrerspillere” i Manchester City representerer nesten en like høy gjennomsnittsalder som de elleve som starter. Noen eksempler: Reservekeeper Willy Caballero er 33 år, selv om det ikke er noen stor krise for en keeper. Edin Džeko fyller 29 år om et par uker, det vil si samme alder som James Milner, Jesus Navas og Aleksandar Kolarov. Bacary Sagna er heller ingen unggutt – han har nettopp feiret sin 32. fødselsdag.

Selvsagt er det ingen bekymring å ha disse spillerne i bakhånd – de er alle kvalitetsspillere – men det er likevel verdt å konstatere at det er kun Milner som har vist prestasjoner og nytteverdi utover det ordinære denne sesongen. Dessuten er det lite sannsynlig at noen av disse spillerne på lang sikt vil bidra i noen nevneverdig grad til å løfte Manchester City frem til nye triumfer. Og ikke minst like viktig: Salg av disse spillerne vil neppe være spesielt innbringende økonomisk.

Det mest bekymringsverdige etter mitt syn er imidlertid gruppen som burde utgjort den reelle etterveksten i Manchester City – det vil si spillere som sømløst burde skaffet seg mer og mer spilletid på bekostning av lagkompisene som er i ferd med å tippe over 30 år. Stevan Jovetic – født i 1989 – burde ha vært en slik spiller. Montenegrineren ble kjøpt for rundt 270 millioner kroner sommeren 2013, men i stedet for å kjempe om en fast plass i Citys angrepsrekke er han på vei bort. Jovetic har så liten tillit at han i januar ble fjernet fra klubbens Mesterliga-tropp til fordel for nyinnkjøpte Wilfried Bony.

En annen tidligere Fiorentina-spiller, midtstopperen Matija Nastasić, så lenge ut som et troverdig alternativ som fast makker til Vincent Kompany i midtforsvaret til City. Men etter ikke å ha startet en Premier League-kamp på over ett år for klubben, forsvant den unge serberen nylig på lån til Bundesliga og Schalke 04. Og selv om Nastasić kun er 21 år, er det vanskelig å forestille seg at stopperen har en fremtid på Etihad.

Store overganger
I fjor sommer betalte Manchester City mellom 450 og 500 millioner kroner for Porto-stopperen Eliaquim Mangala. Franskmannen hadde vist lovende takter tidlig i karrieren, men kom – etter mitt syn – til Premier League etter en ganske ordinær sesong i Portugal. Og selv om Mangala fortjener tid som alle andre, må det på dette tidspunktet være lov å mistenke at 24-åringen muligens ikke ender opp som den potensielle stopperkjempen den gigantiske overgangssummen tilsier. Hittil i Premier League-karrieren har Mangala fremstått så utrygg taktisk at han virker på grensen til av å være forvirret.

Nyinnkjøpte Wilfried Bony - fra Swansea for 330 millioner kroner – fortjener også tid til å bli varm i den lyseblå trøya, men per i dag er det få indikasjoner som tyder på at afrikaneren skal bli noe mer enn en nyttig stallspiller for Manchester City. Og man kan stille seg spørsmålet om summen, sett i lys av FFP-restriksjonene som omtales senere i bloggen, kunne vært benyttet annerledes enn på en nyttig – ikke uunnværlig - spiss som blir 27 år senere i 2015.

I rettferdighetens navn skal det presiseres at Manchester City er i ferd med å bygge et av verdens beste akademier – og har mange spennende talenter i aldergruppen 16-19 år på vei opp – men verken fantastiske anlegg eller briljante juniorer er garantier for fremtidig suksess. Akademisatsingen vil utvilsomt bære frukter for klubben, men først i et langsiktig perspektiv kan man muligens forvente et tilsig av spillere som regelmessig vil forsvare plass i lagoppstillingen til et lag med Mesterliga-ambisjoner.

Sentrale posisjoner
Det aller mest urovekkende for Manchester City er trolig sentrallinjen som er i ferd med å svekkes mest. Midtforsvaret skaper allerede hodebry – Vincent Kompany har vist store svakhetstegn det siste året, og den tidligere nevnte Mangala har ikke maktet å skyve den evige nødløsningen, Martin Demichelis, ut av oppstillingen. Midtstopper er en problemposisjon for nesten samtlige topplag i verden. Derfor tror jeg også Manchester City vil måtte prøve og feile mer på overgangsmarkedet før man finner en varig løsning.

Men også sentralt på midtbanen kan det settes spørsmålstegn: Den brasilianske duoen Fernandino-Fernando holder kanskje tilstrekkelig toppnivå i Premier League, men om ambisjonen er å vinne Mesterligaen må det trolig mer ballspillende alternativer til for at man skal kunne legge press på de beste lagene i Europa. Dessuten, hvor langt inn i 30-årene vil Yaya Touré kunne ta med seg sin energikrevende spillestil? Afrikaneren er blant verdens beste offensive midtbanespillere, men uten de ekstreme forseringene med ballen i beina fra dype posisjoner vil 31-åringen miste mye av sin brodd.

De siste overgangsvinduene
Om man forutsetter enighet om premisset for denne bloggen, altså at Manchester City trenger å fornye stallen radikalt over de neste overgangsvinduene; Er det da grunn til å uroe seg over at den sittende ledelsen skal gjennomføre denne prosessen? Siden de tidligere Barcelona-direktørene, Ferran Soriano og Txiki Begiristain, tok over kontrollen på kjøp og salg i januar 2013, har Manchester City fortsatt å benytte svimlende summer på spillerkjøp – uten at noen av disse kjøpene i dag er blitt eller ser ut til å bli nøkkelspillere. Lagets absolutte toppspillere – Zabaleta, Kompany, Toure, Silva og Agüero – ankom som følge av tidligere managere eller direktørers velsignelser. Derfor bør det kanskje forurolige Manchester City-supportere at man nesten 2,4 milliarder kroner senere ikke har maktet å hente spillere av tilsvarende eller bedre kvalitet enn denne aldrende kvintetten?

Trøbbel med Financial Fair Play
Om det ikke var for dette punket, kunne man pusset bort resten av bloggen. Uten FFP kunne Manchester City enkelt sikret evig Europa-dominanse ved å kjøpe Paul Pogba, Marco Reus, Raphaël Varane, Koke og Antoine Lacazette i de neste overgangsvinduene. Men Manchester City har allerede havnet i hardt vær hos UEFA etter brudd på FFP-restriksjonene. Dette går i all hovedsak ut på at E-cup-kvalifiserte klubber ikke kan tape mer enn rundt 380 millioner kroner, et beløp som gradvis skal reduseres på sesongbasis. Allerede på grunnlag av det første kontrollåret etter at restriksjonene ble innført, ble den Abu Dhabi-eide klubben gitt en heftig bot på rundt 580 millioner kroner. Til overmål signaliseres det fra UEFA-hold at den første kontrollen bar preg av fleksibilitet og at utfallet av fremtidige regelbrudd vil bli møtt med mer drastiske grep, hvor utelukkelse fra Mesterligaen kan bli en mulighet.

Omsider kan Manchester City i teorien takle FFP-reglementene gjennom gradvis økte kommersielle inntekter, men dette vanskeliggjøres dog av manglende Mesterliga-suksess. Det er liten tvil om at de ansvarlige hos de lyseblå har større utfordringer enn sine kolleger i de andre toppklubbene til å få FFP-regnestykket til å gå opp.

Chelsea går i dag med overskudd takket være enorme sponsorinntekter og gjennom å ha skapt et sofistikert system av å kjøpe og selge spillere, hvor Juan Mata, Kevin De Bruyne, David Luiz med flere nylig er solgt med stor profitt. Manchester United, Arsenal og Spurs trenger neppe miste nattesøvn over FFP på grunn av vellykkede kommersielle operasjoner, store TV-inntekter fra tiår med Mesterliga-spill (Arsenal og Manchester United) og sunn klubbdrift (Arsenal og Spurs) - mens Liverpool ser ut til å komme seg unna sanksjoner, selv om de hårfint overskred tapsgrensen i 2012-13, men nå styrer mot overskudd.

Langt unna drømmen
Om vi forutsetter at Manchester City, Chelsea og Liverpool er de mest FFP-utsatte toppklubbene i Premier League, har de to sistnevnte også en stor fordel i det faktum at disse når som helst kan selge spillere fra eksisterende stall, inkludert utleide, til profitt. Det kan skje uten at de sportslige resultatene tar nevneverdig stor skade. Manchester City vil imidlertid neppe generere store summer gjennom salg over de neste sesongene – nettopp fordi alderen til de man klarer seg uten er for høy, og de spillerne som faktisk kan skaffe mynt i skåla, tilhører gruppen man ikke klarer seg uten.

Oppsummert kan det virke som Manchester City er i ferd med å komme i en posisjon der veksten avtar uten at de har stort handlingsrom for å stimulere frem større vekst. For alt det fantastiske arbeidet som er blitt gjort rundt Manchester-klubben siden eierskiftet i 2009, synes drømmen om å erobre Europa fjernere nå enn på veldig lenge.