EN TAPT KAMP?: Ny studie hevder dopingjegerne er milevis fra å ta alle som doper seg. Foto: Alex Livesey/Getty Images/AFP.
EN TAPT KAMP?: Ny studie hevder dopingjegerne er milevis fra å ta alle som doper seg. Foto: Alex Livesey/Getty Images/AFP.

Forskningsrapport: – 14-39 prosent av eliteutøverne er dopet

– Jeg stusser ikke over de tallene. Så naiv er jeg ikke, sier Mads Kaggestad.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I 2013 var 1,31 prosent av alle dopingprøver som ble tatt av WADAs akkrediterte laboratorier positive. 

Det var et rekordhøyt tall. 

En ny forskningsrapport viser imidlertid at dopingjegerne bare fanger en brøkdel av de som jukser.

Skal vi tro en nederlandsk studie, ligger prosentandelen av de som doper seg i eliteidrett på mellom 14 og 39 prosent.

– Frykter at tallene er riktige
I studien «Prevalence of doping use in elite sports: a review of numbers and methods», som stod på trykk i januarutgaven av magasinet Sports Medicine, skal undersøkelser av over 7000 tester av over 3000 utøvere over ti år altså ha gitt et anslag på mellom 14 og 39 prosent. 

Det var nettstedet Inside the Games som først omtalte studien.

– Jeg tenker ikke at de tallene er spesielt høye. En undersøkelse gjennomført av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) i 2001 viste at i overkant av 20 prosent av 2000 utøvere som ble undersøkt hadde dopet seg. I de Pan-arabiske lekene samme år innrømmet 45 prosent doping... Så jeg frykter at tallene i den nederlandske studien er riktige. Jeg stusser ikke over de tallene. Så naiv er jeg ikke. Jeg var naiv før, men de siste årene har man fått bevis for at det er store huller i antidopingarbeidet, sier TV 2s sykkel - og dopingekspert Mads Kaggestad.

Derfor kommer jukserne seg unna
Prosentandelen av prøver som er positive har de siste årene ligget på mellom en og to prosent. I 2013 var altså 1,31 prosent positive - det høyeste tallet siden man begynte å registrere positive prøver på denne måten i 2008. I 2012 var andelen 1,19 prosent, det samme som i 2011, mens den var nede i 1,08 prosent i 2010.

Årlig tar WADAs akkrediterte laboratorier rundt 260 000 prøver.

– Hva er hovedgrunnene til at så få av de som doper seg blir tatt?

– For det første klarer utøverne å lure testene. De blir ikke testet på riktig måte eller i tilstrekkelig grad. For det andre kan det være på grunn av korrupsjon. For meg er det det verste: at man tester positivt, men at ingenting blir gjort med det. I tillegg mangler man et intensiv for å ta dopere. Det er flaut for nasjonen, det er dårlig økonomi å ta de, og det er dyrt. Videre vil enkelte si at det er mangel på konsekvenser for de som blir tatt, mener Kaggestad.

14 prosent med unaturlig høye hemoglobinnivåer
Daglig leder i Antidoping Norge, Anders Solheim, mener det er vanskelig å si om anslaget fra 14 til 39 prosent er et realistisk anslag. 

– Jeg tror det er veldig store forskjeller på hvilken type idrett man snakker om og fra hvilket land prøvene er tatt. Populasjonen, utvalget til studien, vil ha mye å si, sier leder i Antidoping Norge, Anders Solheim, til TV 2.

Forfatterne av studien, Olivier de Hon, Harm Kuipers og Maarten van Bottenburg, har kommet frem til sin konklusjon gjennom to forskjellige analyser.

Den første analysen baserer seg på 7000 bloddopingprøver avlagt av 2700 friidrettsutøvere mellom 2001 og 2010. Disse prøvene ble sammenlignet med både positive og negative prøver avlagt tidligere, og resultatet ble at 14 prosent av utøverne hadde unaturlig høye hemoglobinnivåer - noe som gjør det «sannsynlig» at de har manipulert med sitt eget blod, ifølge rapporten.

Den andre analysen er et såkalt randomisert, kontrollert forsøk basert på spørsmål stilt til mer enn 400 tyske eliteutøvere på «olympiske leker-nivå». Fra disse spørsmålene ble det estimert at mellom 20 og 39 prosent innrømte doping.

– Hva vil du selv anslå at prosentandelen ligger på?

– Det er ikke mulig å si. Dersom vi tester mye i spesielt mistenksomme miljøer utenfor idretten kan prosentandelen ofte være ganske stor, men å gi et generelt svar er vanskelig. Enkelte land har et opplagt problem, og derfor er det også viktig å hjelpe disse landene, sier Solheim.