SKULLE VÆRT DOBBEL LYKKE: Etter flere mislykkede forsøk ble Fredrik og samboeren foreldre til tvillinger i 2013. Men de vanskelige følelsene tok overhånd hos den nybakte pappaen (Illustrasjonsfoto: Colourbox).
SKULLE VÆRT DOBBEL LYKKE: Etter flere mislykkede forsøk ble Fredrik og samboeren foreldre til tvillinger i 2013. Men de vanskelige følelsene tok overhånd hos den nybakte pappaen (Illustrasjonsfoto: Colourbox).

Fredrik (34) hadde konstant angst for at tvillingene skulle dø 

– Fetteren min måtte passe på barna mens jeg satt på kjøkkenet og gråt, forteller 34-åringen. Han fikk psykiske problemer da han ble pappa. 

TV 2 har den siste tiden skrevet om fødselsdepresjon blant menn. Tall viser at opp mot ti prosent av nybakte pappaer sliter psykisk. Likevel har det vært lite fokus på problemene, og for mange er de vanskelige følelsene vonde å snakke om. 

En av de som sliter psykisk er Stavanger-mannen «Fredrik». I 2013 ble han pappa til tvillinger. Av hensyn til familien ønsker ikke «Fredrik» å stå frem med sitt virkelige navn. Men han ønsker å fortelle historien sin til TV 2, og kanskje dermed hjelpe andre som sliter. 

Gravid til slutt 

Barna var etterlengtet. Paret allerede opplevd to spontanaborter da Fredriks samboer ble gravid igjen.  Etter å ha prøvd på nytt over flere år, var det til slutt gjennom prøverørsforsøk det klaffet. Prosessen hadde vært lang og tung, også psykisk. 

Fredrik reagerer på at det kun var fokus på det medisinske hos hjelpeapparatet. Det var ingen oppfølging av hvordan det sto til mentalt etter de vanskelige årene med prøving og feiling. 

Etter å ha mistet to ganger var de redde for å oppleve en ny spontanabort også under denne graviditeten. 

– «Tenk om noe skjer med barna, tenk om vi ikke får «treffe» dem denne gangen heller», tenkte vi.  Og jo nærmere vi kom fødsel så begynte mine bekymringer omkring «tenk om noe skjer med samboeren min, hva skal jeg gjøre da, skal jeg ta meg av de små alene...». 

Sto alene med barna

34-åringen husker fødselen som en fin opplevelse, selv om det endte med hastekeisersnitt. Men etter at sønnen og datteren var ute i verden, ble samboeren trillet til observasjon. Han stor der alene og så på de to barna som lå i kuvøse. 

– Alle tankene som skjøt gjennom hodet kunne jeg skrevet en bok om. Allerede der og da følte jeg meg forlatt med ett stort ansvar. Hele situasjonen var uvirkelig.

Fredrik forteller at etter at han hadde informert familie og nærmeste venner om at barna var født, sjekket han kontinuerlig at de var varme, og pustet.

– Akkurat den følelsen å bekymre seg for om barna pustet ble etter hvert en slags besettelse for meg. Jeg trengte hele tiden bekreftelse på at alt gikk bra med dem.

Fredriks datter hadde lav fødselsvekt, og dette stresset ham ekstra mye. Heldigvis tok hun raskt til seg næring, og de kunne reise hjem etter fem dager. Han og samboeren var i en tåketilstand. Lite søvn gjorde at Fredrik var på felgen allerede etter to uker. 

Når han ser tilbake på det nå, tror han depresjonen begynte allerede da. 

Det gikk bra med barna, men pappa var langt nede. Han var trøtt og sur, sliten og bekymret og med masse angst for at noe skulle skje.

Fryktet døden 

Han sier at det vanskeligste var den evige engstelsen for at barna skulle dø. Dette gjorde at han ikke fikk sove. Alt toppet seg da han skulle ut i pappaperm.  

 – Det var tider hvor jeg måtte måtte be min fetter om hjelp til å se etter barna mens jeg satt på kjøkkenet som et vrak og gråt. Jeg lå og gruet meg hele natten til dagen skulle komme og jeg skulle være med de små i ni timer på egenhånd.  

– Hver morgen før min samboer gikk på jobb så tryglet jeg henne om å bli hjemme. Når hun gikk så gråt jeg, mens barna kravlet rundt og ville leke. 

Samtidig hadde Fredrik konstant dårlig samvittighet for at han ikke kunne bidra slik han følte at han skulle. Dette førte igjen til angst for at samboeren skulle gå fra ham. 

Endelig hjelp

Når barna var ett år gamle var Fredrik kommet helt i kjelleren. Han innså at han ikke kunne ikke leve på den måten lenger. 

Under et besøk på helsestasjonen hvor barna skulle få vaksine, spurte helsesøsteren Fredrik om hvordan han hadde det.

Da fikk fortalt alt han hadde på hjertet, alle tanker, følelser og bekymringer som rev og slet i ham. Samtidig understreket han overfor helsesøsteren at barna hadde det bra, det var hans enorme ansvar, å sikre deres ve og vel. 

– Jeg merket at hun fikk en tåre i øyekroken. Hun takket for at jeg hadde delt tankene med henne, og for ærligheten min.  Senere kalte hun meg inn til en samtale, og så ble jeg henvist til psykologtjenesten i Stavanger Kommune.

Hos psykologen lærte han teknikker for å systematisere tanker og hvordan man skulle tillate tanker på spesielle tidspunkt på døgnet. Det var til stor hjelp. Men dessverre var dette tilbudet bare midlertidig. En måned etter behandlingen fikk han et alvorlig tilbakefall. Dette førte til sykemelding og utredning. Det ble likevel besluttet at han ikke var syk nok til å få tilbud gjennom det offentlige. 

Fredrik fortsatte å gå til behandling på egen regning, og gjør det fremdeles. Selv om problemene fortsatt er der, er de til stede i en mye mildere grad.

Bekymret av natur 

Han sier at han ikke tørr å tenke på hvordan livet hadde vært om han ikke hadde fått hjelp i fjor. 

– Mye av dette kan jeg se tilbake på som en erfaring rikere. Man sier at det som ikke knekker deg gjør deg sterkere. Men jeg ønsker ikke at noen skal gå igjennom samme opplevelse som meg. 

– Hvordan kunne du vært mer forberedt på det å bli far? 

– Jeg burde lest mindre bøker om fødsel, fordi mye av det jeg leste gjorde meg mer urolig. Jeg burde nok også ha snakket med kamerater som allerede var fedre.

Fredrik sier han alltid har vært bekymret av natur. Likevel føler han ikke at det skulle ha hindret han fra å ta sjansen på bli far.

Tilfeldig om man får hjelp

Flere TV 2 har snakket med, mener at helsestasjonen svikter nybakte pappaer. Fredrik er enig i at hjelpeapparatet kunne vært bedre, og at det virker som om det er tilfeldig om man får oppfølging eller ikke.

Han mener at de fedre i dag behandles som en utenforstående part under graviditeten og etter fødsel. Men når det kommer til å spille en del av barnas liv så skal fedre automatisk være godt rustet.

– En mann skal være pappa, kokk, mekaniker, snekker og alt annet. Jeg mener ikke at det er feil å ha pappaperm, men jeg tror at mange menn ville hatt godt av å ha en slags innføring i hva man har i vente, sier Fredrik. 

Han forteller at han kjenner flere som har nektet å ta pappaperm uten at mor i tillegg er hjemmet med barnet i ulønnet permisjon. 

– Vi menn har nok godt av å bli utfordret på dette planet, men kanskje ikke alle er klare for det, eller psykisk sterke nok. 

Skulle gjerne fått råd

Fredrik sier at det å få barn er ikke enkelt og det skal det vel heller ikke være. At psyken ikke skulle strekke til hadde han ikke tatt med inn i forestillingen om det å bli pappa. 

– Hadde noen med «tyngde» fortalt meg at man kunne risikere at man kunne få det tøft samt gitt en introduksjon til hvor man kunne henvende seg om ting ble vanskelige,  så ville det nok for mange vært særdeles mye lettere å be om hjelp. 

Forskning viser at det større risiko å utvikle fødselsdepresjon om man selv har hatt en problematisk oppvekst. Men selv hadde Fredrik en stort sett lykkelig barndom. 

– Mine barneår har hatt sine opp og nedturer, men den kjærligheten jeg alltid har blitt vist fra mine foreldre er en av de viktigste tingene jeg har tatt med inn i min rolle som pappa. 

I dag har familien det godt sammen, og Fredrik er velfungerende på jobb og privat. Toåringene vokser til og stortrives hver dag i barnehagen.

Han takker samboeren, som alltid støttet ham gjennom den tunge tiden. 

– Hun er en helt fantastisk person som har støttet meg, selv om det var fælt for henne å se hvor tungt jeg hadde det da det sto på som verst.  

Og tross den vanskelige tiden er ikke Fredrik i tvil: 

– Livet byr på mange utfordringer og man får mange slag, men gleden med å få barn er større enn alt det vonde.