Det er flaut, flaut, flaut

Qatar har kjøpt seg en finaleplass i VM. Nå må håndballen rydde opp.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det kommer egentlig ikke som noen stor overraskelse at Qatar spiller VM-finale på søndag.

De har en av VMs beste målvaktsduoer. De har gode spillere i hver posisjon, og de har en av verdens beste trenere – som har fått forberede laget som et klubblag inn mot mesterskapet.

Men, det skulle likevel ikke vært mulig. For eneste måten Qatar har hatt muligheten til å oppnå dette, har vært gjennom bruk av penger. Enorme mengder penger.

For håndball er en miniidrett sett i forhold til for eksempel fotball. Lønningsnivået i internasjonal håndball er bra, men de beste i verden tjener ikke i året det Lionel Messi og Cristiano Ronaldo tjener i måneden.

Da er det kanskje ikke så rart at en 37-åring som Danijel Saric lar seg overtale til å bytte statsborgerskap i noen måneder, når gulroten som henger foran ham er tosifret antall millioner kroner for tre ukers arbeid.

Mens fotballen har et regelverk som sier at en ikke kan spille landskamper for en annen nasjon hvis en allerede har spilt for fedrelandet sitt, så er det fritt frem å bytte i håndball. En må bare ikke ha spilt obligatoriske landskamper på tre år.

Denne regelen er blitt utnyttet før. Østerrike støvsugde Balkan for damespiller på 1990-tallet. Spania har hentet både Talant Dujsjebajev og Arpad Sterbik. Mens Carlos Perez ikke akkurat var fullblods ungarer.

Men nå er denne regelen blitt systematisk utnyttet. Man har kjøpt opp et helt lag. Valero Rivera har kanskje ikke fått velge spillere fra øverste hylle. Men han har satt sammen gode spillere med komplementære ferdigheter. Ingen skal ta fra ham at han har tatt et lag uten mange store stjerner helt til finalen. Men de er ikke fra Qatar.

De polske spillerne stilte seg opp rundt dommerne etter semifinalen og applauderte de serbiske dommerne, og hyllet dem for sin innsats for å få Qatar til finalen. Noe de trolig blir straffet for.

Og det er vanskelig ikke å ha sympati med dem. For selv om det ikke var mange graverende avgjørelser som gikk mot Polen, så måtte de kjempe for hvert eneste mål på en helt annen måte enn det Qatar måtte.

Der polakkene ble utvist i to minutter, ble det dømt angrepsfeil mot Polen for lignende forseelser i andre enden. Og Qatar har minst to mål som er så soleklart overtramp at det er umulig for dommerne ikke å se det. Så fremt de ikke vil se det.

Slik var det i åttedelsfinalen mot Østerrike og i kvartfinalen mot Tyskland også.

Østerrikes islandske trener Patrekur Johannesson sa det så greit etter åttedelsfinalen.

– Qatar kommer til å vinne VM. Dommerne vil jeg ikke kommentere!

En kommentar som ikke sier så mye, men samtidig sier så uendelig mye.

Det er nok ikke tilfeldig at dommerne i Qatars sluttspillkamper kommer fra Kroatia, Makedonia og Serbia. Nå skal jeg ikke henge ut disse nasjonene på noen som helst måte. Men historisk sett så er Balkan et område hvor en alltid visste en burde ha ti mål å gå på før et returmøte i europacupene. Så får man tenke seg til sitt.

Det er få dommere det florerer flere tvilsomme historier om enn makedonske Dragan Nachevski. Sammen med fetteren Marjan var han beryktet på 1990-tallet.

Nå er han dommersjef i EHF, og en fast deltaker ved dommerbordet i store mesterskap. Og hans sønn Gjorgji har overtatt fløyten.

Jeg fikk bange anelser da Nachevski senior var satt opp som tidtaker i Qatar - Tyskland, og junior skulle dømme. Noe jeg twitret før kampen.

Og antakelsene mine var ikke feil. For selv om dommerne aldri gjorde noen kontroversielle avgjørelser mot tyskerne. Så merket man etter hvert hvordan håpløsheten bredte seg i det tyske laget. De fikk utvisninger for bagateller, og ble avblåst for skritt etter to skritt. De ble til og med avblåst for brøyt når de sto i ro og en qatarer (eller rettere sagt en spiller for Qatar) løp inn i ryggen på dem.

De måtte rett og slett vært sju-åtte mål bedre enn Qatar for å ha en sjanse til å vinne kampen. Og det var de ikke. For Qatar er et godt håndballag.

Jeg skal ikke påstå at dommerne i disse kampene er kjøpt og betalt. Men i internasjonal håndball så handler alt om de rette kontaktene. Og skal du komme deg frem, så gjelder det å være på godfot med IHF-president Hassan Moustafa.

Og i Moustafas øyne er det propaganda for håndballen at idretten nå når ut til et annet kontinent enn Europa. Derfor er Qatars finaleplass i hans øyne en triumf. Selv om spillerne som har spilt Qatar til finale stort sett er europeere.

Derfor blir ikke hvem som helst satt opp til å dømme Qatars kamper. Derfor er det helt greit at dansker og tyskere som har kjøpt billetter for måneder siden, plutselig får beskjed om at billettene deres ikke gjelder lenger, slik at arrangøren får plass til flere lokale i hallen.

Og det er her håndballen nå må ta tak. Moustafa kan ikke lenger få lov til å leke seg med håndballen slik han selv vil.

VM i Qatar har vært en farse siden de ble tildelt mesterskapet i 2011. TV-rettighetene ble solgt til BeIN Sport, som skulle selge dem videre med gevinst. Prisen ble satt så høyt at noen uker før VM startet var Frankrike den eneste nasjonen kampen ville bli vist. Fordi BeIN Sport sender der selv.

Etter hvert skjønte Moustafa at det ville være å skyte seg selv i foten å arrangere et VM i håndball uten at noen så det i Europa. Derfor ble prisene etter hvert dumpet.

Moustafa fikk også et problem da Tyskland, markedsmessig den viktigste nasjonen i verden, ikke kvalifiserte seg til VM. Gode råd ble dyre, og løsningen ble da å kaste stakkars Australia ut av mesterskapet.

Plutselig var ikke Oceania anerkjent som et kontinentalforbund. Etter hvert fikk de endret på IHF-charteret slik at IHF-styret for fremtiden kan kaste ut lag som ikke holder mål sportslig. Og da ble avgjørelsen om å kaste Australia ut omgjort til å gå innunder denne regelen.

Dermed ble det plass til Tyskland, som ikke var Europas førstereserve. Island protesterte, men beleilig nok trakk Bahrain og De forente arabiske emirater seg på grunn av en politisk konflikt med Qatar. Og da var også Island med.

Jeg døpte VM til «Dr. Hassan Moustafa Invitational» før det startet, og jeg kan ikke huske noen gang at en person har hatt så stor innflytelse på et mesterskap. For hadde ikke Moustafa trukket i trådene både her og der, så ville vi ikke hatt Qatar i finalen.

Vi hadde kanskje ikke hatt like mange hvitkledde på tribunene, men det hele hadde vært mer fair. For det er helt greit å kjøpe spillere til klubblag. Men kjøp og salg hører ikke hjemme på landslag. Der skal du spille for landet ditt. Der skal du holde deg på hjertet mens du synger med på nasjonalsangen.

Jeg er ikke så historieløs at jeg ikke vet at hjemmedømming er en del av håndballen. Det ble brukt mot Tyskland da de klaget på dømmingen da de røk ut. For tyskerne hadde aldri vunnet VM i 2007 hvis ikke de hadde fått god hjelp av pipeblåserne.

Det fikk de norske dommerne Kenneth Abrahamsen og Arne Mikael Kristiansen erfare da de ble angrepet av en fransk fysioterapeut, som forvekslet dem med det svenske dommerparet som snøt Frankrike for en straffekonk mot Tyskland i semifinalen.

Men her er dømmingen bare toppen av isfjellet. Det er så uendelig mye mer som gjør det så lett å mislike Qatar, selv om de egentlig bare utnytter seg av et håpløst regelverk. Men Qatar blir i dette VM symbolet på alt som er galt med internasjonal håndball.

Flere av de største europeiske forbundene har prøvd å stå opp mot Moustafa, deriblant Norge, men det er ikke så lett når ikke en gang hele Europa kan stå samlet.

En motkandidat til egypteren vil bli latterliggjort i et valg ved IHF-kongressen.

For Moustafas nærmeste allierte er kuwaiteren Sjeik Ahmad Fahad Al-Ahmad, som er president i Det asiatiske håndballforbundet. Han er også styremedlem i IOC, og er regnet som en av de mektigste mennene i internasjonal idrett i øyeblikket.

Han sørger for at store pengesummer strømmer inn i IHF, som gjør Moustafa i stand til å gi utviklingsmidler til de små medlemsnasjonene.

Og når det er valg i IHF, så vet representantene fra Gabon og Puerto Rico veldig godt hvem det er som har sørget for at de får delta på kongressen. Og stemmen til Benin teller akkurat like mye som både Tysklands og Norges.

Men nå er internasjonal håndball i ferd med å bli så latterliggjort at noe må gjøres før den blir helt ødelagt. Bundesliga-klubbene har startet sitt korstog.

De vant første rettsrunde mot IHF, der de har saksøkt Moustafa & co for retten til å nekte å frigi spillerne sine for landslagsspill, så lenge IHF ikke kompenserer for lønn og dekker forsikring under VM og OL.

Så spørs det om et slikt opprør er nok til å velte Moustafa. Jeg er redd det ikke er det. Og så spørs det også om Moustafas håndplukkede hoff vil fortsette i samme spor når han en gang er borte.

Men vinner Bundesliga-klubbene frem, så er i hvert fall VM ferdig slik vi kjenner det i dag. Da blir det i EM annethvert år vi får se de store stjernene på banen for landslagene sine. Så får Moustafa velte seg i luksus mens en gjeng glade amatører kaster ball i VM de øvrige årene.

Jeg skal ikke bare svartmale. For vi har fått se noen helt vidunderlige håndballkamper også i dette VM. Danmark - Spania var en forrykende kamp, men den ble overgått av semifinalen mellom Frankrike og Spania.

Takket være en utenomjordisk Thierry Omeyer, så er det gullgrossistene fra Frankrike som har muligheten til å ta tilbake VM-tittelen mot Qatar på søndag.

De danske dommerne Mads Hansen og Martin Gjeding er i mine øyne de beste dommerne i VM, og jeg er ganske sikker på at de ville fått dømme finalen dersom det var Frankrike - Polen.

Nå er jeg ikke like sikker. Jeg har en gnagende og vond følelse av at vi får se Gjorgji Nachevski og Slave Nikolov igjen. Da skal Frankrike få jobbe for seieren.

Men seirer håndballen så får vi danske dommere og en feiende flott finale mellom to gode håndballag på søndag. Men bare det ene er et landslag...