VITNE: Per-Mathias Høgmo vitnet i rettsaken tidligere i uken. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
VITNE: Per-Mathias Høgmo vitnet i rettsaken tidligere i uken. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

– Dilling-saken er ikke Høgmos ansvar

Randi Gustad mener Fotballforbundet bør begynne med å rydde opp i sitt eget arbeidsgiverapparat.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg har fulgt saken mellom NFF og Guttorm Dilling to dager i Oslo tingrett. Om et par uker er det en av partene som ikke får medhold i sin påstand. En må tape. Slik er domstolssystemet når prosedyrene er avsluttet og saken tatt opp til doms. I realiteten er de begge tapere.

Jeg registrerer at Dagbladets Morten Pedersen i dag konkluderer med at Høgmo bør gå av dersom Dilling får medhold og skal tilbake i sin stilling som administrerende leder. Dette er jeg totalt uenig i. Det er ikke Høgmo som sitter med arbeidsgiveransvaret. Det er Norges Fotballforbund.

I toppidrettens verden er hovedregelen at en ny trener får velge sitt eget støtteapparat. Dette er naturlig både av sportslige årsaker, men også av hensyn til å lage arbeidsforholdene best mulig for treneren og dermed skape et best mulig resultat for prestasjonsgruppen.

At assistenttrener, keepertrener, fysisk trener, videoanalyseteam og mental trener skiftes ut er derfor naturlig. Det er et must å dele filosofi og fremgangsmåte for å skape resultater. Å være endringsvillig og ha fokus på utvikling er også viktige egenskaper.

Det er derfor lett å forstå at Høgmo ønsket å gjøre store endringer i støtteapparatet hva gjelder de sportslige funksjonene. Norge har ikke vært kvalifisert til et mesterskap på 15 år.

Det er også viktig med tillit og nærhet til det medisinske støtteapparatet. Det er et tett samarbeid mellom det sportslige og det medisinske i idrettens verden og det er derfor ikke uvanlig at det også her skjer endringer med et trenerbytte.

KRITISK: Advokat og TV 2-ekspert Randi Gustad.
KRITISK: Advokat og TV 2-ekspert Randi Gustad.

Alle de ovennevnte funksjonene rundt et lag er enten ansatt på tidsbestemt kontrakt, fakturerer på timesbasis eller har midlertidige ansettelser slik arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav e åpner for. I denne paragrafen er det gjort unntak fra hovedregelen om fast ansettelse hva gjelder «idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten.»

Men: Kan treneren også bestemme at fast ansatte i administrative roller skal skiftes ut? Nei. Dette er et spørsmål for arbeidsgiveren, altså Norges Fotballforbund. Guttorm Dilling har vært ansatt i NFF i 31 år og jobbet som administrativ leder for A-landslaget menn i 13 år under ulike trenere. Han har tidligere beholdt sin stilling i forbindelse med flere trenerbytter.

Dette er også det vanligste både nasjonalt og internasjonalt.

At både Høgmo og Fjørtoft i retten hevdet at dette var annerledes i flere navngitte europeiske toppklubber er totalt irrelevant. Det burde være opplagt at også et landslag må forholde seg til norsk arbeidsmiljølovgivning.

Det kan sikkert være gode grunner til å skifte ut fast ansatt administrativt personell, men da bør man etter min mening trå helt annerledes enn hva NFF tilsynelatende har gjort i denne saken.

Jeg synes det grenset til komikk å høre vitneutsagnene i rettssalen om hvordan en rolle med hovedsaklig oppgaver innen logistikk, kan være så avgjørende for et sportslig resultat. Mange av lederfunksjonene ble Dilling uansett fratatt ved at ansvarsoppgavene ble endret og delegert til Graff og senere Fjørtoft.

Jeg følger Høgmos argumentasjon om at dårlig kjemi innad i et støtteapparat indirekte også kan påvirke et sportslig resultat. Høgmo vet en hel del om prestasjonskulturer og holder på med en doktoravhandling om temaet, så jeg har stor respekt for hans kunnskap her. Jeg synes likevel at kjemiargumentet blir dratt helt ut av proporsjoner. Jeg kan ikke helt ser hvordan en som jobber mest med logistikk og tilrettelegging kan vinne fotballkamper for Norge.

Jeg vet at det er små ting som kan avgjøre suksess eller ikke, men måten den rollen blir løftet frem som avgjørende virker isenesatt og kunstig. Kjemiargumentet gjør seg selvsagt gjeldene for landslagssjefens eget støtteapparat. Energilekkasjer som påvirker spillergruppen må unngås for enhver pris og støtteapparatet må dra i samme retning.

Det er likevel ikke det samme som at alle må være enig i alt hele tiden. Det bør være takhøyde for diskusjon.

I mine år på håndballandslaget har jeg samarbeidet med store og utmerkede støtteapparat. Marit Brevik var tidlig ute med kunnskap om støtteapparatets avgjørende betydning i en prestasjonsgruppe. Hun viste stort lederskap ved å hente kompetanse fra andre profesjoner og bygget opp et team som tilrettela for en inkluderende og utviklingsorientert prestasjonskultur. Breiviks kompetente støtteapparat ble nøkkelen til håndballjentenes internasjonale suksess.

I likhet med Høgmos enorme støtteapparat, har landslagssjef Thorir Hergeirsson videreført arven etter Breivik hva gjelder lederstil og filosofi. Han ble rekruttert fra Breiviks trenerteam, men har satt sitt eget preg på laget. Den kontinuiteten hjalp Norge til å gjenta suksess, senest i desember 2014. Hergeirsson fikk raskere resultater enn Breivik og vant både EM-gull (2010), VM-gull (2011) og OL- gull (2012). Norge har det beste støtteapparatet i hele håndballverden.

Jeg er derfor ikke blant de som ler av størrelsen på støtteapparatet eller humrer av at listen av personer er lengre enn antall spillere. Nei, jeg vet bedre. Jeg vet viktigheten av dette. Utvikling er fortsatt Hergeirssons viktigste mål til tross for en imponerende medaljefangst.

Dette er alt annet enn et forsøk på å sammenlikne fotball og håndball. Poenget mitt er at som arbeidsgiver hadde jeg ikke forventet at verken Høgmo eller Hergeirsson i tillegg til gode lederegenskaper og trenerkvaliteter skulle ha juridisk kompetanse.

Oslo tingrett skal nå vurdere om omplasseringen av Dilling fra A-landslaget til guttelandslaget er å se på som en degradering og om denne endringen rokker ved stillingens grunnpreg. Det er altså arbeidsgivers styringsrett mot arbeidstakers stillingsvern.

Dilling ble tilbudt samme lønn og skal sitte i samme lokaler med samme tittel og har noenlunde samme arbeidsoppgaver, men er det likevel et karrieremessig tilbakesteg? Hvor annerledes er det å jobbe med skoleelever kontra profesjonelle fotballspillere bosatt rundt omkring i Europa? Hvordan vekter retten Dillings subjektive prestisje og stillingens status i bransjen?

Om Oslo tingrett kommer til at omplasseringen av Dilling ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett, kan NFF likevel tape på bakgrunn av sin slette prosess. Det er helt greit å gjennomføre endringer så lenge man følger de rettslige spillereglene.

Jeg minner om at NFF er den profesjonelle parten i denne saken. Det er NFF som har bevisbyrden for at spillereglene er fulgt. Når Høgmo bestemte seg for å skifte ut Dilling, burde derfor ikke dette vært i form av diktat til arbeidsgiveren og en e-post til den ansatte.

NFF burde fulgt vanlig juridisk prosedyre i slike saker og dokumentert dette, søkt profesjonelle råd internt eller eksternt og snakket med Dilling om en eventuell omplassering. I tidsrommet 22. august til 12. september er det ikke dokumentert et eneste drøftelsesnotat mellom NFF og den ansatte. Hadde Dilling selv noen mening om å flytte over til guttelaget?

Det er ikke Høgmos behov for endringer i støtteapparatet som er rettslig relevant i denne saken, men NFFs omplasseringsprosess. I lys av hvordan de øvrige personalsaker det siste året har vært håndtert og hvor mange som opplever seg dårlig behandlet, bør NFF uansett utfallet i denne saken gjøre kraftige endringer i sitt eget arbeidsgiverapparat.