Mads Kaggestad mener det er på tide at Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU), med Anders Besseberg i spissen, tar grep for redde omdømmet til sporten.
Mads Kaggestad mener det er på tide at Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU), med Anders Besseberg i spissen, tar grep for redde omdømmet til sporten.

Kaggestad blogger:
– En verdensmester i ansvarsfraskrivelse

Mads Kaggestad etterlyser handling fra IBU-president Anders Besseberg etter dopingbråket.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Idretten er raske med å fordømme dopingavslørte utøvere.

En positiv test, etterfølges av til tider grov fordømmelse fra publikum, presse, konkurrenter og selvfølgelig ledere.

Mens det forventes at utøverne tar sin straff slik reglementet tilsier, virker det som om lederne går fri.

Ledere må stilles til ansvar

For det første slipper lederne å ta ansvar for omfattende ukultur i egen idrett. Et eksempel er Hein Verbruggen, tidligere sykkelpresident i det internasjonale sykkelforbundet, som fremdeles er medlem av IOC.

Verbruggen skal blant annet ha bidratt til å beskytte Lance Armstrong da amerikaneren leverte positive tester. Verbruggen var også leder i en tid da EPO var like vanlig som appelsinjuice i sykkelfeltet, samtidig som han avfeide at det var et problem.

Idretten virker å skille seg fra næringslivet, hvor personen på toppen faktisk er ansvarlig om organisasjonen under handler på tvers av gjeldene regler og verdier. Det siste grelle og et av de mer ekstreme avslørte eksemplene er fra skiskyting.

Hadde kontakt med Ferrari

Riktignok er det ikke spesielt mange positive prøver i skiskyting. Om det er et tegn på en ren idrett eller svakt testapparat forblir et naturlig spørsmål.

Men at de har en visepresident som har pleiet kontakt med Dr. Michele Ferrari er dokumentert gjennom etterforskning og derfor en skandale. Ferrari soner livstidsutestengelse fra idretten for sin rolle som systematisk tilrettelegger av doping i idretten, inkludert tett samarbeid med Lance Armstrong.

I praktisk betyr dommen mot Ferrari at utøvere som kontakter ham risikerer straff. Da virker det lite sannsynlig at sportsmenn- og kvinner tar risikoen kontakten innebærer, om det ikke er av suspekte grunner.

Det finnes også eksempler på italienske sykkelryttere som har sonet straffer utelukkende for kontakten de hadde med dopinglegen. Da er det oppsiktsvekkende at IBU tillater at en av gutta på toppen blir sittende etter avsløringer om samtaler han har hatt med Ferrari om EPO til sin egen skiskyttersønn.

Verdensmester i ansvarsfraskrivelse

President i IBU Anders Besseberg, har den siste tiden måtte svare på en rekke spørsmål relatert kulturen i egen organisasjon. Som leder må han ta ansvar, men for meg fremstår Besseberg som verdensmester i ansvarsfraskrivelse.

Når han må svare for om det gjøres nok i kampen mot doping og om straffene er gode nok viser han til internasjonale regelverk. Når hans egen visepresident bedriver tvilsom kontakt med dopinglegen Ferrari er dette plutselig et isolert nasjonalt anliggende i Italia (!).

Når skal Besseberg fremstå som en tydelig sjef med mulighet og vilje til å ansvar? Hvorfor fremstår han som handlingslammet i oppgaven med å rydde i eget hus?
Når skal han påpeke at han som idrettsleder har et særlig ansvar for å bygge en sterk kultur basert på idrettens verdier, i stedet for å si at han ikke råder over gjeldende regler og derfor ikke kan ta ansvar?

Avsløringene av kontakten mellom visepresidenten i IBU og Ferrari ble sluppet i 2014. Det er på tide å vise handling. I stedet gir Besseberg inntrykk av at han lukker øynene, stikker hodet i sanden og håper publikum og presse skal glemme.

Idrettens omdømme og troverdighet er satt på prøve, og historien har vist at å utsette problemene sjeldent er en god strategi.