I SYRIA: Her er TV 2s Pål Schaathun og Pål T. Jørgensen i Kobani i Syria.
I SYRIA: Her er TV 2s Pål Schaathun og Pål T. Jørgensen i Kobani i Syria.

«Uansett hva som skjer, ikke stans»

KOBANI (TV 2): Den eneste muligheten for å komme inn i den IS-beleirede byen Kobani, er å bli smuglet. Her beskriver reporter Pål T. Jørgensen hvordan han og fotograf Pål Schaathun ble smuglet inn i den syriske byen.

Vi ble smuglet inn i Kobani sammen med et tredvetalls krigere fra den kurdiske YPG-geriljaen.

Det var like før midnatt. En kveld med kuldegrader, stjerneklar himmel og halvmåne.
Vi kunne i hvert fall se litt i mørket. Instruksen før avgang var klare.

«Hold kjeft, ikke gi fra dere lyder, gå på rekke etter hverandre. Hvis vi stanser, sett dere på huk og vent. Når vi kommer til selve grensen, vil de tyrkiske grensesoldatene trolig skrike for å forsøke å stanse oss. Men uansett hva som skjer, ikke stans. Bare fortsette. Vi er for mange for dem. Trolig vil de bare være seks-syv soldater. De kan ikke stanse oss».

Greit nok – i teorien.

FOTO: TV 2-reporter Pål T. Jørgensen sammen med noen av de han kom seg inn i Syria sammen med.  Foto: Pål Schaathun, TV 2
FOTO: TV 2-reporter Pål T. Jørgensen sammen med noen av de han kom seg inn i Syria sammen med.  Foto: Pål Schaathun, TV 2

Rundt 600 meter før grensen begynte guiden å løpe over de gjørmete jordene.

Her var det bare å henge på. Med en elleve kilos skuddsikker vest på kroppen, og en ryggsekk med utstyr, gikk pusten tungt ganske raskt. 

Det skulle bli verre.

I SYRIA: Pål T. Jørgen har her kommet seg inn i Kobani i Syria. Foto: Pål Schaathun, TV 2
I SYRIA: Pål T. Jørgen har her kommet seg inn i Kobani i Syria. Foto: Pål Schaathun, TV 2

Etter 300 meter stanset det opp. En hviskende beskjed om at vi måtte ned på bakken. I gjørma.

Det gikk fem, seks lange minutter. Så startet løpet mot grense-gaten.

De første i puljen hadde knapt rukket frem til grensegaten, hvor de tyrkiske pansrede grensebilene patruljerer, før sirene gikk.

Blålys, roping og hyling. Grensesoldatene hadde oppdaget oss.

De første i puljen enset ikke vaktene, de stormet bare videre over grensegaten. På den andre siden lå to sett med piggtrådruller.

Iskaldt kastet losene våre fire tre-paller over piggtråden. De første begynte å klatre over. Vi var bak i rekken, og plutselig snudde noen av krigerne og begynte å løpe andre veien.

Siden vi ikke forsto hva som ble ropt, snudde vi med dem.

«Dette går ikke», hvisket fotograf Schaathun.

Men, så plutselig snur alle igjen og vi løper mot og over grensegaten.

Vi hopper opp på pallene og over den første piggtråden, så den andre. Nå er vi vel i Syria? Det er plutselig stummende mørkt og umulig å orientere seg.

Noen meter bak piggtråden rutsjer vi ned en to og en halv meter dyp grøft.

På bunnen forsøker jeg å trekke pusten, men blir dyttet videre. Vi må opp den isglatte, gjørmete veggen på den andre siden av grøften.

Bak oss hyler og skriker grensevaktene. Vi har ingen mulighet til å komme oss opp ved egen hjelp. Slitne og tunge av vekten fra vestene. Ingen mulighet til å få grep eller fotfeste på den glatte veggen.

To geriljasoldater dukker opp på toppen, tar tak i hver hånd og haler meg opp.
Vel oppe, går jeg rett på trynet, ligger og kaver i møkk.

Med litt hjelp kommer jeg på bena. Da avfyrer grensevaktene en eller annen slags granat.

«Gass», er det noen som roper.

Men det er ikke tåregassgranater. Det har jeg fått mellom føttene i Istanbul før, så det er utelukket.

Like ved fotograf Schaathun gikk den ene granaten i bakken så gnistene sprutet. Men fortsatt vet vi ikke hva det var de skjøt.

Vi løper det vi kan 50 meter til og i sikkerhet bak en bygning. Vi er i Syria.

Velkommen til Kobani.