Slik feirer en ekte bilopphugger jul

Det første som møter en når man kommer innenfor dørene hos GBL Bildeler på Dalegården i Øvre Eiker, er en vegg med gamle bildeler av alle slag.

Bak disken, inne mellom hauger med bildeler og papirer, finner kundene et «bustehode» og bak en litt brysk maske et varmt og imøtekommende smil. Leif Arne Rolfstad – eller bare "Jugern", som er blitt et slags hederskronet varemerke, er mannen som skaffer alt og arbeider støtt.

Med en rykende «ferdigsydd» i munnen og en Cola Zero i neven besvares telefoner og kunder ekspederes.

Om det er en bryter til en gammel Peugeot eller en motor til en nyere Mazda – «Jugern» har kartoteket i hodet, skriver Bygdeposten.

– Fotografisk hukommelse

Selv den mest hardbarkete besøkende stiller seg undrende til hvordan den noe rufsete selgeren kan finne fram bak disken og i haugene med bildeler.

Men det gjør han, for når de spør etter en del, vet han alltid nøyaktig hvor han har den, eller hvor han skaffer den.

Da Bygdeposten var innom en tur før jul, var det naturlig spørsmålet hvordan han i alle dager klarer å holde styr på de tusenvis av bildeler han har på «lager». Det siste er satt i anførselstegn, fordi det sett utenfra kan minne mer om en haug.

– Jeg har fotografisk hukommelse, skjønner'u, sier han, hever lighteren til strid og får fyr på nok en sigg.

Som selverklært arbeidsnarkoman – en mann som sjelden trenger «oljeskift» – er han ikke så nøye på å holde hviledagen hellig.

Det er i grunnen lite forskjell på «hælj og søkken» der i gården.

– Jeg jobber støtt, sier han, heller nedpå ei halv Cola, tørker seg med næven rundt kjeften og fortsetter:

– Utpå eftan julaften blir det gjerne til at jeg reiser hjem til a mor (samboeren) og får litt mat.

Julefavoritten hans er ikke ribbe. Det har han ikke noe sans for. Står det kjøttkaker, poteter og brun saus på bordet, derimot, da koser han seg veldig.

– Men skulle det være ribbe, skjærer jeg av svoren og flesket. Så spiser jeg kjøttet og moser potetene godt inn i den brune sausen, noe som er kjempegodt, forteller «bustehodet», og våre tanker går til Hellstrøm – og om han kanskje burde «ordnet opp».

Men selv en sliter må ta en pause fra kamaksler, girkasser og viftereimer. Rent konkret betyr det at familien samles hjemme på Dramdal julaften, og at tradisjonen er at de spiser kalkun sammen 1. dag.

– Men jeg spiser like gjerne kalkun og biff alle andre dager i året også, humrer han.

Kjøper aldri julegaver

Den kjente bilentusiasten kjøper aldri julegaver, heller ikke til samboeren.

– Jeg kjøper aldri no, det får a ordne sjøl, ler skraphandleren og legger til at samboeren også ordner med gavene til ungene.

– Jeg bare jobber. Det er kjerringa som tjener penger, sier han – setter øyene i oss og krever å bli trodd.

– Jeg tjener 50-60.000 kroner i året, men klarer meg med det.

At Norges mest kjente bilopphøgger ikke kjøper gaver til festen når englene daler ned i skjul – eller andre steder de måtte finne på å lande – kan datteren, som jobber som bilmekaniker på Kongsberg, bekrefte.

Hun dukker plutselig opp på høyttalende telefon, mens vi henger over den overfylte disken og er med på den «høylytte» samtalen.

– Jeg kan aldri huske pappa har kjøpt gaver til mamma eller oss barna, men han stiller opp med penger, ler datteren, før hun ber faren å bidra med penger til en felles julegave til moren i år.

– OK. Bare si ifra, så ordner jeg det, svarer han før han slenger på telefonen og strekker seg etter en Cola Zero.

– Legger du penger i julegryta til Frelsesarmeen?

– Ser ikke bort ifra at jeg kan gjøre det, om jeg går forbi. For Frelsesarmeen gjør mye bra for dem som ikke har det så bra, sier han, og viser at han har et hjerte som banker for dem som sliter.

Hans private ønskeliste til nissen er like blank som et nypolert panser.

Han ønsker seg ingen ting, og de gavene han får blir ikke åpnet før lenge etter julaften.

Aller helst ville han vendt mørke og kulde ryggen, til fordel for juleferie i varmere strøk.

Det har familien gjort noen ganger, og det har gitt mersmak. For han er vinter mest herk og han hadde ikke hatt noe imot å bodd i Syden hele vinteren, men så er det dette med butikken da.

– Etter å ha jobbet ute med kalde bildeler i 35 år, er jeg ikke glad i kulde og vinter. Men sommeren i Norge vil jeg ikke gå glipp av.

– "Butikken er kjerka mi"

GBL Bildeler er nesten aldri stengt. Mottoet er at om butikken skal tjene penger, så må folk få handle når de vil.

Det betyr at hvis noen skulle mangle et rele eller en mellomaksel selv etter at jula har ringt inn kl. 17 i morgen, ja så er det garantert hjelp å få.

– En gang leverte jeg ut en Ford-motor til en kar som trengte den, klokken 19 julaften, sier han, og avslører samtidig at han ikke er å finne langs benkeradene i kirken på julaften.

– Hva sku jeg gjørra der? Butikken er kjerka mi, og jeg trives godt i selskap med alle bildelene og kundene som ringer og kommer innom, sier han og trekker et siste drag av sigaretten, og heller etter med Cola.

Han har redusert på røykinga og føler at han nå er nede på et akseptabelt nivå.

– Er nede i 40 om dagen nå. Før kunne jeg glatt runde 100, sier «damplokomotivet» og legger til litt livsvisdom på toppen:

– Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg vil leve, så det kan hende at jeg plutselig en dag har sluttet å røyke, ler den noe utradisjonelle selgeren som også har lagt om fra «tung» til «lett cola».

– Ja. Før gikk det litt for mye vanlig cola. Så jeg fikk sukkersyke og derfor måtte jeg kutte ned på sukkerinntaket. Derfor blir det nå kun seks Cola Zero på jobben hver dag.

I løpet av praten er det stadig kunder innom, og telefonen ringer i ett.

Om «Jugern» ikke har delene på lager, får kundene beskjed om at delene aldri er lengre unna enn en telefon til Danmark eller Tyskland.

Selv om kundeservicen hos GBL er utradisjonell, skaffet han elegant bildelene til alle dem som kontaktet ham, mens Bygdeposten var til stede.

– Skaffer alt

– Jeg skaffer alt, sier han og åpner en ny Cola Zero og tar seg en slurk.

Selv om han lever av biler, har han ingen drømmebil. For han er nyere biler bare et verktøy. Noe annet er det med 30–40 år gamle grombiler, som er fine, i god stand og som går bra. De heter gjerne Porsche eller Ferrari, og de må kunne gå i minst 300 km/t.

– Jeg har kjørt flere slike, og jeg har også en del grombiler stående, legger han til litt hemmelighetsfullt, men å kjøre med dem gjør han ikke, i hvert fall ikke før han blir pensjonist – når det måtte bli?

– Når jeg kommer så langt skal jeg kose meg med bilene, og da får ungene overta butikken her, ler han.

Se video: Jugern: Den mest minnerike kundebehandleren i TV2 Hjelper deg

Rolfstad planlegger også å bygge sitt eget verksted hjemme på Dramdal hvor han bor – der kun han selv skal ha adgang, og der han skal hygge seg med grombilene.

Den godmodige brumlebassen er ikke den som legger for dagen mye vemodet om at et år er omme. Han har allerede hodet sitt godt inn i 2015 allerede.

– Målet å vinne rettssakene jeg kommer til å føre mot Øvre Eiker kommune og Fylkesmannen i Buskerud, for å få erstatning for alle bildelene de har tvangsfjernet fra tomten min, slår han kontant fast.

– I tillegg vil jeg om nødvendig gå rettens vei for å få omregulert alle eiendommene mine her på Dalegården, tilbake som industriområder. Noe jeg har papirer på at de har vært tidligere, sier han, og viser fram gamle dokumenter og bilder for å underbygge det hele.

Og han har en klar beskjed: Jeg gir meg ikke før kommunen har godkjent eiendommene til industriformål.

– Da skal jeg bygge det nye, moderne bilopphoggeriet jeg i lengre tid har ønsket å bygge her, avslutter Rolfstad og tar farvel.

Og selv om klokken i butikkdøra kimte, var det ikke julefreden som ble ringt inn hos GBL Bildeler. Det var kun en ny kunde som kom med et problem – og der en vis mann sto for selve mirakelet.

Les flere saker i Bygdepostens motormagasin her

Se video: Her ser du Brooms ville videoserie: Sannheten fra Jugern!