Les hele Malalas (17) tale

Historiens yngste nobelprisvinner benyttet anledningen til å takke faren for at han ikke vingeklippet henne.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Les hele Malala Yousafzais tale slik hun fremførte den i Oslo 10. desember da hun mottok fredsprisen:

Bismillah hir rahman ir rahim. I Guds den nådefulle og mest velgjørendes navn.

Deres Majesteter, ærede medlemmer av Den norske Nobelkomiteen, kjære søstre og brødre. Dagen i dag er en svært lykkelig dag for meg. Jeg er ydmyk over at Nobelkomiteen har valgt meg som mottaker av denne prestisjefylte prisen.

Takk til dere alle for deres vedvarende støtte og kjærlighet. Jeg er takknemlig for alle brevene og kortene som jeg fortsatt mottar fra hele verden. Å lese de varme og oppmuntrende ordene fra dere både styrker og inspirerer meg.

Jeg vil takke mine foreldre for deres uforbeholdne kjærlighet. Jeg vil takke faren min for at han ikke vingeklippet meg og lot meg fly. Jeg vil takke moren min for at hun har inspirert meg til å bli tålmodig og til å alltid si sannheten – noe vi er overbevist om er islams egentlige budskap. Og også, takk til alle mine fantastiske lærere, som inspirerte meg til å tro på meg selv og være modig.

Jeg er stolt, jeg er faktisk veldig stolt, over å være den første pashtuner, den første pakistaner og den yngste personen som mottar denne prisen. Ved siden av dette er jeg også er ganske sikker på at jeg også er den første mottakeren av Nobels fredspris som fortsatt krangler med sine yngre brødre. Jeg vil at det skal bli fred over alt, men mine brødre og jeg jobber fortsatt jobber med.

Jeg er også beæret over å motta denne prisen sammen med Kailash Satyarthi, som har vært en forkjemper barns rettigheter over lang tid. Faktisk dobbelt så lenge som jeg har levd. Jeg er stolt over at vi kan jobbe sammen og vise verden at en inder og en pakistaner og oppnå sine mål for barns rettigheter.

Kjære brødre og søstre, jeg er oppkalt etter pashtunernes egen Jeanne d’Arc og store inspirasjonskilde, Malalai av Maiwand. Ordet Malala betyr “sorgtynget”, “trist”, men for å tilføre det litt lykke brukte bestefaren min alltid å kalle meg Malala, verdens lykkeligste jente og i dag er jeg veldig lykkelig over at vi står her sammen og kjemper viktig sak.
Denne prisen går ikke bare til meg. Den går til de glemte barna som ønsker seg utdanning. Den går til de skremte barna som ønsker seg fred. Den går til de stemmeløse barna som ønsker seg endring.

Jeg er her for å forsvare deres rettigheter, heve deres stemme. Dette er ikke en tid for å synes synd på dem. Dette er ikke en tid for å synes synd på dem. Vi må handle slik at dette blir den siste gangen, den siste gangen, vi ser at et barn blir fratatt retten til utdanning.

Jeg har oppdaget at folk beskriver meg på mange ulike måter.

Noen kaller meg jenta som ble skutt av Taliban

Noen kaller meg jenta som kjempet for sine rettigheter.

Og enkelte kaller meg en “Nobelprisvinner” nå.

Uansett kaller mine brødre meg fortsatt for deres irriterende, sjefete søster.

Slik jeg ser det, er jeg bare en engasjert og sta person som ønsker at alle barn skal få god utdanning, at det skal være like rettigheter for kvinner og at det skal bli fred over hele kloden.

Utdanning er en av livets velsignelser – og en av livets nødvendigheter. Det er noe jeg har erfart i løpet av de 17 årene jeg har levd. I mitt hjem i Swat-dalen i det nordlige

Pakistan elsket jeg å gå på skolen og lære meg nye ting. Jeg husker at jeg og venninnene mine dekorerte hendene våre med hennamaling ved spesielle anledninger. I stedet for å tegne blomster og mønstre, malte vi matematiske formler og ligninger på hendene våre.

Vi tørstet etter utdanning fordi vår fremtid lå nettopp der, i det klasserommet. Vi brukte å sitte og lese og lære ting sammen. Vi elsket våre rene og fine skoleuniformer og vi satt der og drømte store drømmer i våre øyne. Vi ønsket å gjøre våre foreldre stolte og bevise at vi kunne utmerke oss i våre studier og oppnå ting som enkelte mener det bare er gutter kan oppnå.

Men tingene forble ikke sånn. Da jeg var i Swat, var det et vakkert sted og et turistmål, som plutselig til et sted for terrorisme. Over 400 skoler ble ødelagt. Jenter ble forhindret i å gå på skole. Kvinner ble pisket. Mennesker ble drept. Og våre vakre drømmer ble til mareritt.

Utdanning gikk fra å være en rettighet til å bli en forbrytelse.
Men da min verden plutselig forandret seg, forandret også mine prioriteringer seg.
Jeg hadde to alternativer, det ene var å tie og vente på å bli drept. Det andre var å ta til motmæle og så bli drept. Jeg valgte det andre alternativet. Jeg bestemte meg for å ta til motmæle.

Vi kunne ikke bare stå og se på terroristenes urettferdigheter, som nektet oss våre rettigheter. Hensynsløst drepte folk, og misbrukte Islams navn. Vi bestemte oss for å heve stemme, og fortelle dem: Har dere ikke lært, at i den hellige Koranen står det, hvis du dreper én person, er det som om du dreper hele menneskeheten. Vet du ikke at Mohammed, fred være med ham, han sier, ikke skad dere selv eller andre. Og vet dere ikke, at det aller første ordet i den hellige Koranen er «lese».

Terroristene forsøkte å stanse oss og de angrep meg og vennene mine på skolebussen i 2012, men verken ideene deres eller kulene kunne ikke vinne.

Vi overlevde. Og siden den dagen har stemmene våre blitt stadig sterkere.

Jeg forteller historien min er det ikke fordi den er unik, men fordi den ikke er det.

Den er historien til mange jenter.

I dag forteller jeg deres historie også. Her i Oslo har jeg med meg noen av mine søstre som deler denne historien med meg, venner fra Pakistan, Nigeria og Syria, som deler denne talen. Mine modige søstre Shazia og Kainat Riaz som også ble skutt den dagen i Swat-dalen sammen med meg, men de har ikke stoppet å lære. Det samme gjelder for min modige søster Kainat Somro fra Pakistan, som ble utsatt for ekstrem vold og misbruk, broren hennes ble til og med drept, men hun knakk aldri.

Andre jenter som er sammen med meg her har jeg truffet under kampanjen for Malala-fondet, og de er nå blitt som søstre for meg. Min modige 16 år gamle søster Mezon fra Syria, som bor i en flyktningeleir i Jordan og som går fra telt til telt for å hjelpe jenter og gutter som ønsker å lære. Og min søster Amina, fra det nordlige Nigeria, hvor Boko Haram truer og kidnapper jenter bare fordi de ønsker å gå på skole.

Selv om jeg står foran dere her som én jente, én person - 1.57 m høy når jeg går med høye hæler. Det betyr at jeg bare er 150 cm høy. Så er jeg ikke en ensom stemme, jeg er mange.

Jeg er Malala.

Men jeg er også Shazia.

Jeg er Kainat.

Jeg er Kainat Somro.

Jeg er Mezon.

Jeg er Amina. Jeg er alle disse 66 millioner jentene som er fratatt skolegang.
I dag hever jeg ikke min stemme, det er stemmen til de 66 millioner jenter.

Folk spør meg ofte hvorfor det spesielt viktig at jenter får utdanning. Men et viktigere spørsmål er, hvorfor skal de ikke det?

Kjære brødre og søstre. I halve verden i dag ser vi utvikling og modernisering. Likevel er det er mange land hvor millioner av mennesker lider under krig, fattigdom og urettferdighet. Vi ser fortsatt konflikter hvor uskyldige mennesker mister sitt liv, og barn blir foreldreløse.

Vi ser mange mennesker bli flyktninger i Syria og Irak. I Afghanistan ser vi mennesker bli drept i selvmordsangrep. Mange barn i Afrika har ikke tilgang til utdanning på grunn av fattigdom.

Mange barn i India og Pakistan er fratatt retten til skolegang på grunn av sosiale tabuer, eller fordi de er tvunget inn i barnearbeid eller fordi jenter er tvunget inn i barneekteskap.

En av mine gode skolevenninner som er like gammel som meg, var en gang i tiden en modig og selvsikker jente, som drømte om å bli lege. Men denne drømmen forble en drøm. Da hun var 12 ble hun tvunget til å gifte seg og hun fikk raskt en sønn i en alder av bare 14 år, et barn, mens hun selv bare var et barn. Jeg vet at venninnen min ville ha blitt en veldig dyktig lege.

Men det gikk ikke, fordi hun var jente.

Hennes historie er grunnen til at jeg gir prispengene for Nobelprisen til Malala-fondet, som bidrar til god utdanning for jenter rundt om i verden og som oppfordrer verdens ledere til å hjelpe jenter som meg, Mezun og Amina. Det første stedet disse pengene vil gå til er det stedet hvor jeg har hjertet mitt, til å bygge skoler i Pakistan – og spesielt mitt hjemsted Swat og Shangla.

I min egen landsby er det fortsatt ingen ungdomsskole for jenter. Det er mitt ønske og min utfordring å bygge en slik skole, for at mine venner og mine søstre skal kunne skaffe seg en utdanning – og dermed få muligheten til å oppfylle sine drømmer.

Det er der jeg vil begynne, men det stopper ikke der. Jeg vil fortsette denne kampen inntil jeg ser at alle barn, alle barn, i skolen.

Kjære brødre og søstre, mennesker som har skapt endring, som Martin Luther King og Nelson Mandela, Mor Teresa og Aung San Suu Kyi sto en gang på denne scenen. Jeg håper de skrittene Kailash Satyarti og jeg har tatt så langt og vil ta videre på denne reisen også vil føre til endring – varig endring.

Mitt store håp er at dette er siste gangen vi er nødt til å kjempe for utdanning for våre barn. La oss løse dette en gang for alle.

Vi har allerede tatt mange skritt i riktig retning. Nå er tiden inne for å ta et sprang.
Tiden i dag skal ikke brukes til å fortelle verdens ledere hvor viktig utdanning er – det vet de allerede – deres egne barn går på gode skoler. Nå er tiden inne for be dem om å handle for resten av verdens barn.

Vi ber verdens ledere om å stå sammen for å gi utdanning høyeste prioritet.
For femten år siden vedtok verdens ledere et sett av globale målsetninger, nemlig tusenårsmålene for utvikling. I årene etter har vi sett en viss fremgang. Antall barn som ikke går på skole er blitt halvert, slik som Kailsah Satyarthi sa. Men verden fokuserte bare på grunnskoleutdanning, og fremskrittet har ikke nådd ut til alle.

Neste år, i 2015, skal representanter fra hele verden møtes i FN for å vedta det neste settet av målsetninger, målsetninger for en bærekraftig utvikling. Der vil verdens ambisjoner for kommende generasjoner bli fastlagt. Verden kan ikke lenger akseptere at grunnleggende skole er nok, når deres egne barn gjør lekser i algebra, fysikk og forskning. Lederne må gripe denne muligheten til å garantere en god og gratis utdanning til alle barn.

Noen vil si at dette er upraktisk, eller for dyrt eller for vanskelig, eller kanskje til og med umulig. Men det er på tide at verden tenker større.

Kjære brødre og søstre, den såkalte voksne verden kan kanskje forstå det, men vi som barn kan ikke forstå det. Hvordan kan det ha seg at de landene som vi kaller «sterke», så mektige, er så flinke til å skape krig, men så dårlige til å skape fred? Hvorfor er det slik? Hvordan kan det ha seg at det er så enkelt å gi bort våpen, men så vanskelig å gi bort bøker? Hvordan kan det ha seg at det er så enkelt å bygge stridsvogner, men så vanskelig å bygge skoler?

Nå lever vi i den moderne tidsalderen, det 21. århundre, og vi tror alle at ingenting er umulig. Vi nådde månen for 45 år siden, og snart kan vi kanskje lande på Mars. I dette 21. århundre må vi være fast bestemt på at kvalitetsudanning til alle også vil bli en realitet.

Kjære søstre og brødre. Vi må jobbe, ikke vente. Alle må bidra. Vi må alle bidra, ikke bare politikerne og verdens ledere, men også jeg, du og vi. Det er vår plikt.

La oss bestemme oss for å bli den siste generasjonen som ser tomme klasserom, tapte barndommer, og bortkastet potensial.

La dette bli siste gangen en gutt eller jente tilbringer barndommen sin på en fabrikk.

La dette bli siste gangen en jente tvinges inn i et tidlig ekteskap.

La dette bli siste gangen et barn mister livet i en krig.

La dette bli siste gangen vi ser et barn som ikke går på skolen.

La oss starte med denne avslutningen, sammen, i dag, her, akkurat nå.

La oss starte denne avslutningen nå.

Tusen takk.