GULLGJENGEN: De norske håndballjentene fosset til EM-gull i 2004. Nå skal de på nye tokt i Ungarn.
Foto: Morten Holm  / SCANPIX .
GULLGJENGEN: De norske håndballjentene fosset til EM-gull i 2004. Nå skal de på nye tokt i Ungarn. Foto: Morten Holm / SCANPIX .

– Det kan bli gull igjen

Forrige gang det var EM i Ungarn, ble det norsk gullfest. Det kan det bli igjen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Førjulstid er håndballtid.

Og håndballtid er jublende norske jenter og «Tore Tang» ut i de små timer. 

Men forrige sesong kom nedturen. Etter ni strake mesterskap med semifinale, hvor åtte endte med finale, så ble Norge stoppet av Serbia i kvartfinalen i fjorårets VM.

Krise! Er storhetstiden over? Er det mulig å reise seg etter et kvartfinaletap?

Stjernefall
Når så sentrale spillere som Katrine Lunde, Anja Hammerseng-Edin og Linn Jørum Sulland forsvinner ut, så skulle man tro at man bare kan glemme noen ny medaljekamp i årets EM.

Men så enkel er det ikke. To og to blir ikke alltid fire. For det er ikke bare Norge som stiller svekket denne gangen.

Anita Görbicz, Ljudmila Postnova og Lois Abbingh er noen av de store stjernene som ikke kommer til EM.

Marianne Bonde er kanskje ikke det største navnet, men Danmark kommer trolig til å merke tapet av forsvarssjefen sin mer enn Norge vil savne Sulland.

Skadetrøbbel for Serbia og Tyskland
Serbia ble Norges «banekvinner» i VM i fjor. Da dro Sanja Damnjanovic, Andrea Lekic og Dragana Cvijic det tyngste lasset for dem. Nå er alle tre høyst usikre. Ingen av dem har deltatt i oppkjøringen til EM på grunn av skader. Den eneste som er mer enn 50 prosent sikker på EM-spill er Cvijic.

Tyskland kunne blitt en outsider til en semifinaleplass, men de er enda verre rammet av skader. Kaptein Isabell Klein og målvakt Jana Krause er garantert ute, mens fjorårets VM-toppscorer Susann Müller har brukket en finger og er høyst tvilsom. Det er også Nadja Nadgornaja.

Alt tyder på at EM i Ungarn og Kroatia kan bli et av de jevneste og mest uoversiktlige mesterskapene på mange år.

Montenegro kan bli farlig
På forhånd er det kanskje ti land som har en mulighet til å ta medalje. 

De eneste som kommer nærmest fulltallig er Montenegro, men de virker å ha mistet sulten som løftet dem til EM-gull for to år siden.

Stjernene Milena Knezevic og Katarina Bulatovic har vært skygger av seg selv i Champions League med Buducnost denne sesongen. De kan løfte seg i et EM. Da blir de farlige.

Så hva med Norge?

Norge har gått gjennom et generasjonsskifte. Gro Hammerseng-Edin, Tonje Larsen og Kristine Lunde-Borgersen har vært sentrale i Norges oppturer på 2000-tallet. Det har også gravide Katrine Lunde vært.

Blir vi lurt av femteplassen?
Nå er de alle borte. Og erstatterne er ikke regnet i kategorien «verdensklasse».

Det er lett å se seg blind på at man tapte kvartfinalen i fjor, og ble sittende igjen med «bare» en femteplass. Men sannheten er at Norge var et bedre lag enn Serbia. Og man hadde flere muligheter til å «drepe» kampen. Med litt marginer på sin side, kunne de norske jentene ha avgjort kampen til sin fordel før pause.

I stedet fikk det urutinerte norske laget merke hvordan det er å spille på bortebane på Balkan. Et fantastisk hjemmepublikum bar frem vertsnasjonen. Med norsk seier i den kampen, kunne det fort blitt både finale og VM-gull. Så små er marginene.

EMs beste målvakter
Nå har spillere som Nora Mørk, Veronica Kristiansen, Silje og Sanna Solberg, og Stine Bredal Oftedal fått mer erfaring, og vil være mer forberedt på hva som venter dem.

Silje Solberg har vokst enormt på å komme seg til verdens beste liga i Danmark. Teknisk har hun alltid vært god. Men nå står hun med selvtillit mellom stengene. Og med Kari Aalvik Grimsbø tilbake, så har Norge EMs beste målvaktsduo, selv uten Lunde.

Forsvaret er ikke hva det en gang var, men Pernille Wibe og Ida Alstad har vist at de kan vokse seg store i midtforsvaret utover i mesterskapet. Men jeg savner fortsatt et alternativ forsvar, som passer bedre det spillermateriell Hergeirsson har til rådighet.

Underet i Budapest
Det er i år ti år siden Hammerseng, Katja Nyberg og alle de andre herjet i EM i Ungarn. 44-29-seieren over Ungarn i semifinalen fremstår vel fortsatt som den beste kampen det norske landslaget har spilt.

Den gang, som nå, kom Norge til EM uten forventningspress. Man hadde feilet i VM året før. Den gangen ble det sjetteplass, og OL røk.

Sentrale spillere som Kjersti Grini, Cecilie Leganger og Heidi Tjugum forsvant ut. En ny generasjon skulle få vokse frem. Men de tok steget umiddelbart. Norge har vel aldri vært mer overlegen i et mesterskap. Det var starten på den virkelige storhetstiden i norsk kvinnehåndball.

En spennende oppskrift
Uten sammenligning for øvrig, så ser jeg en del likheter med den gangen. Et norsk lag i angrepsposisjon, revansjesugne og uten folkets krav om gull på skuldrene. Det er en spennende oppskrift.

Og når mesterskapet mangler en klar favoritt, så blir det som skjer utenfor banen, og rundt laget mer avgjørende. Der har Norge vært overlegne i en årrekke. Er det noen som ikke overlater noe til tilfeldighetene, så er det Hergeirsson og apparatet rundt ham. Dette kan de.

Jeg sier ikke at Norge tar gull. Jeg har dem ikke som min største favoritt heller. Men mulighetene er der. Og det tror jeg de vet selv også. 

Typisk norsk å være best
Danmark er nok den største favoritten. De var endelig tilbake i toppen da de tok VM-bronse i fjor. Men de skal altså klare seg uten Bonde i midtforsvaret. Og hvordan takler de et favorittstempel? Jeg er slett ikke sikker på om danskene har det som skal til for å gå helt til topps.

Men det er slett ikke umulig at det blir en reprise på finalen fra sist gang EM-finalen ble spilt i Budapest. Den gangen slo Norge danskene, og tok sitt første EM-gull på seks år.

Jan Pytlicks piger har slått Norge i fem av de seks siste kampene. Men det er noe som heter best når det gjelder.

Og det er typisk norsk å være best...