Mjøndalen  20141115.
Glad assistenttrener Hans Erik Ødegaard , keepertrener Erlend Madsen og trener Vegard Hansen.  Mjøndalen spiler Kvalkamp mot Bærum hjemme på Mjøndalen stadion i Mjøndalen lørdag. Vinneren møter Brann om den siste plassen i eliteserien 2015. mjøndalen vant 4-1.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Mjøndalen 20141115. Glad assistenttrener Hans Erik Ødegaard , keepertrener Erlend Madsen og trener Vegard Hansen. Mjøndalen spiler Kvalkamp mot Bærum hjemme på Mjøndalen stadion i Mjøndalen lørdag. Vinneren møter Brann om den siste plassen i eliteserien 2015. mjøndalen vant 4-1. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

– Jeg kjenner en som holder med Brann og Liverpool...

... fin fyr, men ofte mutt. Les Vegard Hansens blogg forut for Mjøndalen-Brann.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se Mjøndalen-Brann fra 18.30 på TV 2 Zebra og tv2sumo.no!

Onsdag klokken 19.00 spilles sesongens kanskje viktigste kamp i norsk toppfotball.

Mjøndalen og Brann møtes til returoppgjør om retten til den 16. og siste Tippeliga-plassen i 2015.

For sistnevnte handler det om å unngå å rykke ned, for første gang på 29 år. For førstnevnte handler det om å realisere en uvirkelig tanke.

Les også: 1-1 i Bergen: – Nå er det Mjøndalen som er nærmest Tippeligaen

Mjøndalen-trener Vegard Hansen har gjennom hele sesongen blogget på klubbens hjemmesider forut for lagets hjemmekamper, og onsdagens kamp er intet unntak.

TV2.no har fått tillatelse til å legge ut hans blogg forut for kampen som vil stjele det meste av oppmerksomheten fra Fotball-Norge onsdag kveld.

Les hele bloggen her:

«I år. Kanskje. I år.

Jeg advarte mot drama. Jeg fikk så rett at det gjorde vondt.

Jeg er ikke noe glad i berg- og dalbaner. Jeg blir kvalm, svimmel og litt redd. Så jeg går aldri frivillig opp i en av vognene på Tusenfryd. Men noen ganger tar livet meg med på smertelige reiser likevel. Kjærligheten har gjort det et par ganger. Fotballen adskillig fler.

Fotball kan få deg til å smile og få deg til å gråte. Den kan få deg til å juble og få deg til å sprekke.

Ofte alt på en dag. Som sist lørdag.

Det var en flombelyst novemberaften på Mjøndalen stadion. Og et mirakel var i ferd med å skje.

Men ikke med en gang. Og langt fra uten smerte.

Vi har sett det før. Vi hadde ballen og vi hadde sjansene. Men motstanderen scoret. Og vi ble jagende. Til stadionuret hadde flydd langt over 90-metersmerket og det eneste som gjensto var et jamsis og trygt nedslag. For Bærum.

Men vi visste råd; vi sendte frem Ivar. Da scorer vi nemlig - hver gang. Men det var Magnus som fant åpningen. I det 93. minutt. Via stolpen og ryggen til Flasza scoret han sesongens viktigste mål. For Mjøndalen. For meg. For oss alle.

Det var litt flaks men veldig fortjent. Og helt ufattelig viktig.

I det ballen gikk i mål kjente jeg et trykk i hodet og ble litt svimmel. Og jeg tror jeg tisset litt på meg. Men det gjorde ingen ting. For vi hadde fått ekstraomganger og en ny mulighet. Mot et lag som var utslitt av å løpe etter og løpe mellom. ”Nå ta vi’rem”, summet det blant de brune på stadion. Som kokte av lutter glede – i ett minutt. Så ble Christian utvist.

Jeg trengte en dusj. For jeg var ganske ferdig. Men det var ikke kampen. 2 x 15 minutters kraftanstrengelse ventet. Med 10 mann. Mot 11.

Men de kom ikke på oss. Presset oss ikke. Skapte ikke noe. Med en mann mer.

Kunne det gå likevel?!

Kinny skjønte ikke alvoret og visste ikke at han burde være sliten. I det 108. minutt fikk han ballen, avanserte og sentret. Til Magnus den gode. Som ved hjelp av en liten touch, en gul tå og en strak vrist banket læret i nettaket. Uten noe via denne gangen. Bare rett i nettet med et smell. 2-1 og hele stadion eksploderte.

Det gjør ikke noe at man er ti mann så lenge en mann kan gjøre noe sånt.

Men det var fortsatt 12 minutter igjen. Og de var fortsatt en mann mer.

Til Sanel jaget en håpløs ball. Og Pedersen headet håpløst tilbake. Straffe og rødt kort.

Stillheten senket seg over stadion, som på et sirkus umiddelbart før et forsøk på en tredobbelt salto under teltkuppelen.

Jeg snudde meg til Hansi: ”Hvis du noen gang skal be en bønn for oss, gjør det nå”.

Men egentlig var det unødvendig. For nå var vi ti mot ti og de hadde en utespiller i mål. Jokke la ballen på merket, tok fart og begravde den i nettet. Midt i, langt inne, helt borte. For sikkerhets skyld. To minutter senere vant samme mann samme ting på egen 16 meter. Han var klar over at han var sliten, for krampen glefset ham i låret.

Utdrag fra bloggen
Jeg har vært med på å slå Rosenborg i cupfinale, spilt på Highbury og St James’ Park og vært sammen med noen fantastiske jenter. Men jeg har aldri opplevd noe mer ekstatisk. Hele kroppen dirret av glede. Til og med tærne jublet i alle himmelretninger og jeg smilte så bredt at jeg fikk ørevoks i munnvikene.

Jokke er smart nok til å forstå at det var håpløst. Men dumdristig nok til å prøve likevel.

Så han satte i gang, med dragninger og tuneller. På en kant, en back og en lyktestolpe. Han lekte seg gjennom halve Bærum. Og sentret til Sanel. Som kjippet over Warshaw i målet. Forresten, der var han jo ikke. Der var han svært sjelden. Bortsett fra når han gravde i nettet for å hente ut ballen. Tre ganger på 12 minutter. Stakkars mann. Lurer på om ryggen holdt.

Warshaw er en god midtbanespiller, men som keeper tok han begrepet ”bærtur” til et nytt nivå.

Bærum scoret først. Vi lo sist. Det tok sin tid, men da vi først kom i gang var det som når hovedfeltet tar igjen bruddet i Tour de France. Vi feide forbi.

Det var helt vilt, nesten uvirkelig og komplett ubeskrivelig. Det var fotballmagi. Ren propaganda.

Som vi viste frem i beste sendetid. Til hele fotball-Norge. Og nydelige Susanne i TV2. Det var hyggelig med Scheie og Karen-Marie. Men gå ‘ta banen!

Vi var halvveis nede i det dypeste mørke. Men trakk oss opp etter fingrene og endte opp i lyset.

Berg- og dalbaner pleier å stoppe på bakken. Denne stoppet i himmelen. Takket være Magnus og Sanel. Og Jokke og Kinny. Og alle de andre. Og kanskje Gud og Hansi.

En rettferdig manns bønn har stor kraft”, står det i Jakobs 5:16.

Det er nok best du tar den jobben i fremtiden også, Hansi.

Lørdag 15. november 2014 går inn i historiebøkene som den mest absurde dagen jeg kan minnes. Jeg har vært med på å slå Rosenborg i cupfinale, spilt på Highbury og St James’ Park og vært sammen med noen fantastiske jenter. Men jeg har aldri jeg opplevd noe mer ekstatisk. Hele kroppen dirret av glede. Til og med tærne jublet i alle himmelretninger og jeg smilte så bredt at jeg fikk ørevoks i munnvikene. På VIP-en rant skummet ut av champagne-flaska og formet et smil på gulvet, damene plystrer muntert på kjøkkenet og voksne menn knakk sammen i gråt.

Og Kristin maste om klipping. Slapp av, Kristin; rykker vi opp skal du få klippe så mye du vil. Og hvordan du vil. Jeg tar gladelig sveisen til Hans Olav Lahlum for å oppleve Mjøndalen i Tippeligaen. Jeg hadde forresten ofret mer enn håret. Ta fingre, tær, armer og bein. Ta alt. Jeg har en nyre jeg ikke trenger. Hvis det kan vente til etter julebordsesongen.

Jeg trengte litt alenetid, så jeg satte meg på kontoret – oppunder taket på Mjøndalen stadion. Jeg så ut på to utrettelige gamle rygger som frivillig trasket mellom tomme seter og ryddet en historisk fotballfest ned i svarte søppelsekker. Jeg hadde en kald øl i hånda, sur champagne på bordet og en liten klump i halsen. For jeg tenkte tilbake. På en fotballkamp langt utenom det vanlige. På det vanvittige dramaet, på et helt stadion som stod og sang og på gutta som kastet seg rundt halsen på hverandre. Og på Runar Nilsen. Klubblegenden. Den fantastisk snille og gode mannen. Som begynte å gråte da jeg ga ham en klem. Små, blide tårer jobbet seg nedover et gammelt kinn. Uten blygsel. Uten smerte. Bare glede. Og stolthet. Jeg sa ikke noe. Han sa ikke noe. Bare gråt.

Man kan bli rørt av sånt.

Denne kampen, dere. Denne kvelden. Kommer vi til å huske til vi dør.

Karlsen og jeg ruslet ut i den bløte novembernatta, med lystig sinn og spenstige skritt. To gamle venner med et nytt minne. Kanskje det aller beste – så langt.

Vi kom bakpå i kampen, men nå var vi frampå. Vi nærmest danset oss vei bort til puben. Hvor mjøndølinger drakk, skrålte og sang - av full hals: ”Ååååå, nå skal vi Branna Slå!”

Slukk lysene i Bærum, gå og legg dere. Det er vi som skal til Bergen.

Vi besøkte et julepyntet Bergen i øs, pøs regn. Brann stadion var så våt at vi måtte bruke skruknotter i sikkerhetssonen. Gutta var tente, aggressive og sterke. Og gode. Og skaffet oss et godt utgangspunkt. Men ikke noe mer. For vi er bare halvveis. Og jeg tør nesten ikke skrive om det. Det føles som å skrive innlegg i pausen av en kamp. Meningsløst.

Nå skal vi restituere og forberede oss og kline til igjen. Med vilje til å duellere. Vilje til å løpe. Vilje til å vinne. For vi må våge. Ikke bli feige. Det kler oss ikke å være passive. Vi liker oss ikke på ryggen. Like lite som en skilpadde.

Brann er jo egentlig for store til å leke med oss små. Og jo da – de har større navn. Men har de bedre spillere? Har de et bedre lag? Jeg vet ikke. Men jeg vet at de har det verre enn oss. Betydelig verre. De er skjøre. De er såret. Og de er fryktelig usikre. Kanskje redde. For de har alt å tape. Og har tapt nesten alt.

Jeg kjenner en som holder med Brann og Liverpool. Fin fyr, men ofte mutt.

Og vi skal ikke gjøre det noe lettere for dem i Mjøndalen. Her gir vi som kjent ikke ved dørene. Kun 28 kroner pr. mann i årets TV-aksjon, husker dere.

Utdrag fra bloggen
...kan det virkelig tenkes at vi etter onsdag er et Tippeligalag? Sammen med Rosenborg, Strømsgodset, Molde og Brann? Beklager, ikke Brann.

Men kan dette fortsette? Kan det virkelig tenkes at vi etter onsdag er et Tippeligalag? Sammen med Rosenborg, Strømsgodset, Molde og Brann? Beklager, ikke Brann.

Tanken er uvirkelig. Den er altoppslukende. Og jeg er redd den kommer til å ha balletak på meg i tre samfulle dager. Og netter. Til vi entrer Mjøndalen stadion onsdag kveld - i minusgrader og sno. Og flomlys og fullt stadion. For første gang. En siste gang. For i år.

Jeg får ikke sove. Får ikke ro. Kroppen rister av spenning. Forventning. Håp.

I år. Kanskje. I år.

Vegard.»

Se Mjøndalen-Brann fra 18.30 på TV 2 Zebra og tv2sumo.no!