BLODDOPING: Dette er blant utstyret som brukes for å avsløre doping. I disse to beholderne, en til A-prøve og en til B-prøve blir det fylt blod.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
BLODDOPING: Dette er blant utstyret som brukes for å avsløre doping. I disse to beholderne, en til A-prøve og en til B-prøve blir det fylt blod. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Blogg: – Sykkelsporten tester desidert mest blod

Les Mads Kaggestads refleksjoner fra pressetreff med WADA.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
EKSPERT:  Mads Kaggestad er TV 2 Sportens ekspert.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
EKSPERT:  Mads Kaggestad er TV 2 Sportens ekspert.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Oslo (TV 2 Sporten): Den 13. november var den nye Wada- sjefen Sr Craig Reedie innom Norge på et høflighetsvisitt hvor han anerkjente det norske antidoping byrået(ADN) og innsatsen den norske organisasjonen gjør på hjemmebane og som bidragsyter i utlandet.

Wada- rapporten for 2013 viser hvilken innsats som legges ned av ADN -sammenlignet med andre land og organisasjoner med testmyndighet.

Rapporten viser at kun seks organisasjoner tester mer blod enn ADN, i lille Norge er det mer testing av blod enn store idrettsnasjoner som Storbritannia, Kina, Nederland og Spania.

Mens fem prosent av all blodtesting på verdensbasis gjennomføres i Norge, viser statistikken at det nederlandske anti- doping byrået står for 0,5 prosent og Spania latterlige 0,01 prosent av all blodtesting (!).

Wada- rapporten viser at den lille sykkelnasjonen Norge gjennomførte 1,8 prosent av all blodtesting i internasjonal sykkelsport i 2013. Sammenlignet med andre store sykkelnasjoner er de norske testtallene ubalansert. Store sykkelnasjoner som Nederland, Danmark, Storbritannia og Spania tester langt mindre. Sistnevnte har et frynsete rykte som idrettsnasjon, allikevel blodtestet ikke spanske anti- doping myndigheter sine lokale sykkelrytter en eneste gang i 2013(!).

WADA rapporten viser forøvrig at sykkelsporten desidert er den idretten som tester mest blod.

2327 tester ble tatt utenfor konkurranse, og 3863 i- konkurranse. Totalt gjennomførte sykkelsporten 33 prosent av alle blodtesting på verdensbasis. Sammenlignes tallene fra sykkel med flere andre idretter bør det eneste forsvarlige svaret være at disse idrettene allerede er rene og uten behov for testing. Det er grunn til å frykte at årsaken er noe helt annet.

Pressemøte med WADA- sjefen gav få svar. Men Reedie antydet at WADA vil oppfordre ulike særidretter til å teste mer, samt at smartere testing og etterforskning blir tilleggsverktøy i kampen mot «jukserne». Samtidig var Reedie forsiktig med å kalle doping for kriminalitet.

WADA presidenten mener idretten selv kan dømme sine utøvere og at de hører best til under idrettens regelverk. Tanken om at idretten tar seg av sine egne og ordner opp selv er god, men erfaringen viser at idretten trenger hjelp fra politimyndighetene. Flere av de største skandalene er avslørt etter endringer i det sivile lovverket og tilhørende politiarbeid.

Blant skandalene hvor politiet har gjort grovjobben er Balco- saken i USA, Festina skandalen under Tour de France i 1998, avsløringen av Lance Armstrong og Puerto- saken i Spania i 2006.

De mange sykkelavsløringene de siste årene viser at dopede utøvere i stor grad kan gjøre som de vil om de bruker riktige teknikker, medikamenter og leger. Testapparatet henger etter, og dessverre blir flere dopingstraffer- og frifinnelser kritisert som inkonsekvente.

Kanskje er Reedie redd for at idretten skal miste kontrollen?

Selv mener jeg vi trenger større grad av uavhengighet for å unngå problematikken og dilemmaet som melder seg når idretten skal kontrollere, dømme og promotere seg selv. Det er også verd å nevne at Reedie ikke bare er president i WADA, han er også en av fire visepresidenter i IOC.

Kan vi stole på de mange IOC representantene i WADA opptrer helt uten andre hensyn, eller er dobbeltrollene enda en påminnelse om at antidopingarbeidet bør bli mer uavhengig?

Mads!