En time etter at Viking fikk liv i den, var det stopp igjen ...

Som vi har vært inne på her på Broom et utall ganger: Det er ikke bare gode biler som biter seg fast i minnet. Noen ganger er det kanskje tvert imot de heller tvilsomme som det knytter seg flest og mest fargerike minner til.

Indre Østfold på 1970- og 1980-tallet var ikke det mest spenstige bilmiljøet med størst variasjon. Men noen må ha hatt en viss suksess med å selge Rover på mine trakter – for da den oppsiktsvekkende SD1-modellen kom midt på 1970-tallet, dukket det faktisk opp noen slike i trafikkbildet.

Luksusbil med særpreg

Bilene utmerket seg på alle måter. Både gjennom den svært Ferrari-lignende fronten og den - for en luksusbil - så utradisjonelle combicoupé-bakenden. Men også med at den faktisk hadde V8 under panseret, den trofaste gamle Buick-motoren som allerede hadde vært brukt av Rover i en årrekke.

Les også: Peugeot 607 - denne luksusbilen kan du kjøpe for småpenger

For det var 3500-versjonen med V8 som folk kjøpte i særlig antall da SD1-modellen kom på markedet. Kanskje fordi den var hyggelig priset i forhold til status og utstyr – hvis den ikke var det heller, skulle man jo tro at folk heller hadde fortsatt å velge Mercedes S-klasse og Chevrolet Caprice, slik de hadde gjort før.

Eller til nøds Jaguar XJ6 – de var jo i det minste velkjent, om de var aldri så 1970-tallsbritiske. Den futuristiske Roveren var jo et ubeskrevet blad. Og selv om den raskt ble kåret til «Årets bil», gjorde jo kvalitetsproblemer at leveringene til kunde allerede helt fra starten ble svært forsinket.

Ble raskt borte fra trafikken

Det gjorde nok sitt til at SD1-Roveren, etter det som altså for undertegnede føltes som en umiddelbar liten salgssuksess også i Indre Østfold den gangen, ganske raskt ble sjeldnere og sjeldnere å se.

Også den ene som figurerte i vår egen bekjentskapskrets. Men det var jo først og fremst fordi den var mer på verksted enn hjemme hos sin hardt prøvede eier, kommunelegen.

Les også: Roveren sto mest på verksted – men skapte hyggelige minner...

Jeg har aldri kjørt en slik bil. Faktisk aldri sittet i en, heller. Men jeg kikket litt ekstra hver gang jeg så en i trafikken, så lenge man faktisk gjorde det fra tid til annen. Det var noe veldig lekkert og dynamisk over dem – og også noe merkelig fascinerende i det faktum at eierne tilbake på tidlig 1980-tall lot til å være både stolte og veldig fornøyde med bilene sine, som da allerede hadde herjet stygt med både nervene og økonomien deres i flere år.

Omtrent på samme måten som eierne av Audi A6er med 2,5 liters TDI-motor forsvarte sine biler mens håret deres grånet i rekordfart 20 år senere.

Den siste jeg så er vanskelig å glemme

Nå er det fryktelig lenge siden jeg så en slik bil på veien i Norge. Faktisk drøyt ni år. Til gjengjeld har jeg aldri helt glemt akkurat den bilen, og hver gang jeg leser navnet «Rover» lurer jeg på hva som skjedde med den.

Det hadde jeg nemlig aldri hjerte til å bli igjen for å finne ut, etter et hastig og ganske oppsiktsvekkende møte en varm sommerdag.

Ekstremt varmt var det, og jeg skulle til å kjøre videre etter å ha fylt drivstoff på bensinstasjonen ved det sterkt trafikkerte Ryenkrysset i Oslo. Ettermiddagstrafikken begynte endelig å løse seg opp etter å ha stått i stampe en god stund, ikke minst på grunn av «Norway Cup», som ble arrangert på en hel haug forskjellige fotballbaner rundt i hele området.

Les også: En mann samlet 17 gamle Triumph-klassikere i hagen

Med panseret åpent – som vanlig

Idet jeg skulle svinge ut, fikk jeg se en av de mest strøkne Rover SD1-bilene jeg noen gang har sett parkert i utkanten av plassen. Og like påfallende som den skinnende sorte lakken, var mengden av røyk som veltet opp fra det åpne panseret.

Selvsagt måtte jeg stoppe.

Utenfor bilen satt to ungdommer i 18-årsalderen og snakket og lo både med hverandre og i mobiltelefonen. Stemningen var god, selv om alt åpenbart ikke var helt på stell med kjøretøyet, som jeg mener å huske at var en sekssylindret 2600-versjon i Vanden Plas-utgave.

– Problemer, gutter, spurte jeg.

– Neida, det er bare bilen som har stoppet, svarte en av dem – og jeg fikk umiddelbart sansen for det ungdommelige pågangsmotet. Baksetet var fullt av golfbager og bagasjerommet var pakket for langtur. Men om de var langt hjemmefra, så var ikke tekniske problemer med en over 20 år gammel og utrolig sær luksusbil nok til å ta motet fra dem.

På roadtrip med bestefars bil

Bilen var bestefars, kunne en av guttene fortelle. Bestefar hadde tydeligvis hatt den siden den var ny, og tydelivis tatt ekstremt godt vare på den. Skiltene antydet at guttene hadde kommet fra Telemark og til hovedstaden for å spille golf og ha det gøy, før Roveren hadde forandret programmet.

Les også: Når så du sist en Austin Allegro stasjonsvogn?

– Har dere ringt etter hjelp, da, spurte jeg?

– Ja, det er ikke mer enn en times tid siden vi fikk hjelp av Viking. Bilen stoppet først da vi sto i kø nede i tunnellen der, sa guttene, og pekte over en av Oslos travleste rundkjøringer og mot Svartdalstunnelen – hovedforbindelsen mellom sentrumsområdet ved det som i dag er Operaen og E6 og bydelene på østsiden av Oslo.

En tunnel som både er bratt og trafikkert, og der køen hadde vært ekstrem på denne varme dagen. Ikke rart Roveren hadde gitt opp, tenkte jeg. Og det kunne ikke ha vært det triveligste stedet å bli stående og lage ekstra kork, heller.

Men gutta var altså ved godt mot.

Dagens andre motorstopp

– Hva er det som feiler den, spurte jeg.

– Jeg aner ikke. De fikk den i gang igjen nede i tunnelen. Men vi kom bare hit før den stoppet igjen, sa den andre av guttene, mens den første ruslet bort til en jordbærselger som også hadde slått seg ned på parkeringen.

Les også: Ikke alltid like trygt å tilby hjelp til bilister med motorstopp

Friske jordbær og iskrem inne fra kiosken var førsteprioritet nå. Bestefars blanke, gamle stasbil ville det sikkert bli en råd med. Det var i hvertfall ingen grunn til bekymring, forsto jeg.

Bilens tilstand skapte tydeligvis ikke engang antydning til bekymring. Og det bekymret meg litt. Slike ting var jo skjøre nok saker i utgangspunktet, om nå ikke det som kanskje var den siste rullende Roveren av denne typen i Norge – og en uvanlig strøken en, også – nå skulle bukke under som følge av at ikke spesielt kyndige ungdommer trodde en slik tålte like mye juling som en moderne Golf.

Uviss diagnose, ingen bekymring...

Jeg kretset litt rundt den, uten å virke altfor pågående, og konstaterte at den var skikkelig fin. Hintet deretter om at dette var i ferd med å bli en virkelig interessant gammel sjeldenhet. «Gammel» skjønte jeg at guttene var enige i, men om de hadde noe videre interesse for den – eller for biler i det hele tatt, for den saks skyld – var jeg i beste fall i tvil om.

Les også: Selv en traust Volvo kan bli et mareritt for en bileier

Det var ikke mulig å se noe direkte feil under panseret, men det luktet svidde reimer og så ut som at det hadde lekket av diverse væsker både her og der. Jeg fikk aldri noe klart bilde av om gutta ventet på et nytt besøk av Viking, eller om de skulle forsøke å komme seg videre ved egen hjelp dersom den engelske pasienten igjen skulle våkne til liv etter jordbær-måltidet.

Ville ikke vite...

Jeg fryktet det siste, og dermed skygget jeg banen for å slippe å bli vitne til noe som jeg fryktet at kunne bli den stolte bilens sorti.

Det er tross alt en grunn til at de aller, aller fleste av disse bilene kastet inn håndkleet allerede i ung alder. Skulle noen klare å redde denne, måtte det bli en langt mindre teoretisk anlagt sjel enn undertegnede.

Men jeg har aldri sluttet å lure på hvordan det gikk.

Les også: Skulle man tatt sjansen og kjøpt noen av de man aldri torte kjøpe?