Håndballspillerens grufulle barndom: – Ble foreldreløs som 16-åring

Simon Aulén har bare ett bilde med foreldre, men fortsatt sitter minnene fra den traumatiske oppveksten igjen. Det ble idretten som reddet livet hans.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Simon Aulén er utvilsomt den minste av vekst på parketten i Hjortsberghallen i Halden. Men han er også den raskeste. Og gladeste, når man ser etter. Det er ingen som tviler på at 25-åringen fra Sverige elsker å spille håndball. Elsker idrett, generelt.

Og det er ikke så rart – idretten har reddet Simons liv, og Halden Håndballklubb er blitt familien han aldri hadde.

– Måtte sy 128 sting
Aulén viser oss rundt i det lune hjemmet han nylig flyttet inn i sammen med kjæresten Camilla. Det er ennå noen timer til dagens andre håndballøkt.

På veggene henger mange malerier, men ingen fotografier.

BARNDOMSBILDET: De fleste av oss har mange. Simon har dette.
BARNDOMSBILDET: De fleste av oss har mange. Simon har dette.

– Jeg har ikke så mange bilder fra barndommen. Det eneste jeg har med mamma og pappa, er det her, sier Simon, og holder opp et svarthvitt bilde med en kraftig, lyshåret mann, hans kone, og en smilende gutt på ett år.

– Jeg var to år da de skilte seg. Da hadde problemene med alkohol allerede begynt. Like etter at dette bildet ble tatt skjedde en ulykke - eller hva det var - da pappa mistet meg i bakken, og hele skallen min sprakk. Jeg måtte sy 128 sting, og det var bare 20 prosent sjanse for at jeg kom til å overleve.

Selv gjennom den tykke hårmanken kan man se arret som krysser hele issen.

Det er ikke det eneste merket etter fortiden. Simon har fylt opp kroppen med tatoveringer som symboliserer den tøffe oppveksten. På magen: hestehoven som vokser opp gjennom asfalten. På overarmen: to datoer, den ene for når moren døde, og den andre for når faren gikk bort.

– Mamma døde mens hun sov. Hun drakk seg i hjel. Ett år senere ble pappa mishandlet så stygt at han havnet i respirator og kunne verken gå eller snakke. Det var hans daværende kone som hadde sendt noen for å drepe ham. Politiet viste meg bilder fra mishandlingen - man kunne ikke en gang se ansiktet hans.

1. juledag 2005 døde faren som følge av skadene han hadde blitt påført. Simon ble da foreldreløs, kun 16 år gammel.

– Det høres forferdelig ut, men det var en lettelse, forteller han.

Lillesøsteren fant moren død
Under hele barndommen vekslet Simon på å bo hos moren og faren. Lillesøsteren bodde hvor enn han ikke bodde, fordi foreldrene ikke orket å ha dem begge samtidig. Hos faren, som var fanget i et kriminelt miljø, lå det våpen åpenlyst. Simon ble ofte overlatt til seg selv, og bare innimellom la faren igjen litt penger på bordet så han kunne kjøpe mat.

Vi får se flere bilder fra ungdomsårene, lagbilder fra fotball og håndball. Simon sier at det bare er å se etter den minste og magreste gutten, så vet vi hvem som er han. Og ganske korrekt, det et er ikke vanskelig å se hvem som skiller seg ut.

– Pappa ville godt, men han klarte det ikke. Han bodde sammen med en dame som en dag forlot ham, og da sa han til meg at jeg måtte finne henne, ellers kom han til å henge seg. Jeg måtte løpe fem kilometer for å si til henne at hun måtte komme så han ikke tok livet sitt. Heldigvis ble hun med, så jeg kunne puste ut på slutten av dagen.

Simon var da 11 år gammel. I løpet av sine 25 unge år har han sett og opplevd flere grusomheter enn de fleste gjør i løpet av et liv.

– Jeg kom hjem fra fotballtrening en dag og så at det sto mange sykebiler utenfor huset. Jeg tenkte umiddelbart at noe hadde skjedd med mamma og ble veldig redd. Så gikk jeg inn og så at hun satt der i live, og ble lettet. Jeg gikk videre inn på soverommet og så hennes daværende kjæreste sitte på kne med hodet bøyd bakover. Øynene var rullet inn i hodet. Han hadde tatt overdose. Jeg ble bare glad. Han hadde mishandlet mamma mye, så det var en lettelse at han forsvant.

Til slutt døde også moren.

– Da de ringte om mammas død gikk jeg rundt og hang opp kampplakater. Jeg skulle gjøre min debut for A-laget i håndball. Så ringte de og sa at hun var død og at min lillesøster hadde funnet henne. Det var det som gjorde mest vondt, at Louise måtte se det.

Vendepunktet
Simon hadde tidligere prøvd å melde fra til barnevernet om morens alkoholmisbruk. De ringte moren og sa at de ville komme på besøk.

– Hun var alkoholiker – ikke dum. Hun vasket selvfølgelig huset og kastet all spriten. Alt så ut som det var i skjønneste orden når de kom, minnes han.

– Det var dem jeg var mest sint på. Jeg husker jeg syns det var vanskelig å si til andre at jeg hadde det dårlig hjemme, for jeg visste ikke hvordan man egentlig burde ha det.

Simon havnet etter hvert selv i trøbbel. Det gikk dårlig på skolen, og han kom inn i feil miljø.

– De mente jeg hadde ADHD og flyttet meg ut av klasserommene. Til slutt havnet jeg i en liten klasse med ti andre elever som slet med det samme som meg. Det var ikke bra for meg, og jeg mistet i prinsippet fem år av grunnskolen, forteller han.

– Man hadde alltid tilgang på alkohol og gjorde mye dumt. Jeg var 10 år og hang med folk som var 18. Jeg sloss for å passe inn og mobbet andre på skolen. Det var fordi jeg var usikker, men jeg skjemmes så innmari av det i dag.

Da faren fikk hjerneblødning på julaften i 2005, og døde dagen etter, kom vendepunktet i Simon sitt liv.

– Jeg bodde en kort periode hos en kontaktfamilie som jeg hadde bodd hos annenhver helg i oppveksten, men de flyttet, så da fikk jeg bo hos familien til en kamerat. De begynte å stille krav til meg, og sa at om jeg ikke gjorde det bra på skolen, fikk jeg heller ikke dra på trening. Hva skulle jeg gjøre om jeg ikke kunne trene? Så da måtte jeg bare skjerpe meg.

– Jeg husker også at det var stort og spise middag sammen. At foreldrene lagde mat. Jeg var så utrolig takknemlig for det, og hjalp alltid gledelig til med oppvasken. Sånt hadde jeg jo bare sett på TV, sier den åpne svensken.

– Jeg er så utrolig takknemlig for hjelpen jeg har fått. Det kommer jeg alltid til å være.

– Det jeg er mest stolt av
Simon hadde som nevnt alltid vært glad i å trene. Han spilte håndball, fotball, innebandy og tennis. Han kunne ofte være på fire treninger i løpet av en kveld. Alt for å slippe å være hjemme.

Så ble han tatt ut på aldersbestemt landslag i håndball.

– Jeg skjønte ikke at jeg hadde vært så god. Jeg hadde aldri kjent en sånn glede. Da bestemte jeg meg for å trene hardt og blir skikkelig god.

På videregående begynte han på en idrettslinje, og jobbet hardt både med skolen og håndballen.

– Jeg var nesten aldri hjemme da heller, men da var det jo ikke fordi man ikke ville være hjemme, men fordi man ville trene for å bli god.

Mot alle odds fullførte han også skolen.

– Jeg fullførte med 5 MG (Meget God) og resten G (God). Og jeg er virkelig ikke et lesehode. Det var hardt arbeid, men det var det jeg måtte gjøre for å få dra på trening. At jeg fullførte skolen er noe av det jeg er mest stolt over.

(Artikkelen fortsetter under!)

– Hadde vært død uten håndballen
Ved siden av de få bildene fra barndommen, ligger en rekke avisutklipp. Flere svenske aviser har fortalt Simons historie, men utklippet han aller helst vil vise oss, avbilder en gjeng med jublende håndballspillere og tittelen «Simon Aulén avgjorde med 15 mål». Den lynraske vingen ble matchvinner i en opprykkskamp til den svenske eliteserien med klubben Eskil.

Fra Allsvenskan gikk turen i sommer til Halden og norsk topphåndball. Simon ville komme seg vekk fra fortiden, og fikk sjansen i den nyopprykkede østfoldsklubben.

– Nå vil jeg bare bli en bedre spiller, kortsiktig, og langsiktig etablere meg som den beste kantspilleren i Norge.

SKAL BLI BEST I NORGE: På handballbanen skal kommer smilet frem hos Simon Aulén.
SKAL BLI BEST I NORGE: På handballbanen skal kommer smilet frem hos Simon Aulén.

25-åringen drømmer også om landslagsspill, men ikke for Sverige.

– Pappa var født finsk, og jeg samarbeider nå med det finske forbundet om å finne ut om jeg kan spille for dem. Det er litt vanskelig fordi ingen fra familien lever, så vi finner ikke personnummeret hans, men jeg håper det skal gå.

Trener i Halden, Jonas Wille, mener Aulén har alle muligheter til å kunne hevde seg.

– Han er ekstremt hurtig, og er blitt vår straffekastspesialist. Simon er utrolig tøff i hodet, og bommer han på én straffe, tar han den neste og scorer. Det er utrolig med tanke på historien hans, mener Wille, som sier han ble svært overrasket da han fikk høre den svenske spillerens historie.

– Jeg fikk inntrykk av at han var en ekstremt veloppdragen og god gutt, men han har jo faktisk ikke fått oppdragelse i det hele tatt. Det er en trist historie, men det er fascinerende å se hvordan han har taklet det. Han sier selv at håndballen ble redninger, og det viser hvor viktig idrett kan være.

Det er Aulén enig i.

– Hadde det ikke vært for håndballen hadde jeg enten sittet i fengsel nå, eller vært død.

– Man har alltid et valg
Til tross for den tøffe oppveksten de ga ham, er ikke Simon sint på foreldrene.

– Absolutt ikke. Det var deres liv. Jeg har mitt liv. Man har alltid et valg. Vil man komme seg bort, så gjør man det. Veien er bare litt lengere, sier Simon med et imponerende smil.

Julen forbinder han imidlertid fortsatt med en trist barndom og farens død.

– De siste årene har jeg ikke feiret jul. Jeg har heller jobbet på et eldrehjem, og det har vært fint. De er jo også ensomme, så da kan man like gjerne ta en kaffe og en bolle med dem.

– Men Camilla elsker julen, så da må man jo ordne og stelle. Det er fint, smiler Simon.

Lillesøsteren fikk han aldri bli ordentlig kjent med som liten, men storebroren gleder seg over at de nå står hverandre svært nære.

– Nå har vi god kontakt, og det går kanonbra med henne. Hun bor i Stockholm og jobber i en klesbutikk, slik jeg også gjør ved siden av håndballen, så vi er blitt litt like likevel. Hun er en tøff jente. En veldig tøff liten jente.

Så få vi håpe at noen også sier til Simon det han fortjener å høre, at han er en tøff gutt.

En veldig tøff liten, stor, gutt!