Grafikk: Rune Kråkenes / TV 2 Sporten
Grafikk: Rune Kråkenes / TV 2 Sporten

Arsenal mangler et helt lag:
–Tallene lyver ikke

Kasper Wikestad tar for seg Arsenals «ekstreme» skadetall.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er et ubestridt faktum at Arsenal sliter med skader, ofte langtidsskader. Og at det er et større problem for londonerne enn for konkurrentene.

The Times’ meget etterrettelige journalist Bill Edgar analyserte for et par uker siden tall hentet fra physioroom.com. Der gikk han inn i Premier League-klubbenes langtidsskader de siste fem sesongene. Langtidsskader defineres som skader som setter en spiller ut for tre måneder eller lengre.

Arsenal klart hardest rammet

Tallene ga to store funn.

For klubber som Tottenham, Liverpool, Manchester United og Manchester City lå tallene på mellom 31 og 37 langtidsskader i perioden.

Tallene for Arsenal var 52. For Chelsea var det kun 17 langtidsskader.

Bare der kan forskjellen på en kamp om fjerdeplass og en kamp om ligagull ligge. Og når disse tallene nevnes, skal man også huske på at skadene til Mesut Özil, Serge Gnabry og Olivier Giroud ikke er bakt inn.

Tilfeldig? Det vil i så fall være nesten like oppsiktsvekkende som tallene.

Grafikk: Rune Kråkenes / TV 2 Sporten
Grafikk: Rune Kråkenes / TV 2 Sporten

Hvert enkelt tilfelle kan isolert sett se tilfeldig ut. At en spiller brekker foten på landslagsoppdrag, som Jack Wilshere gjorde forrige sesong, kan skje med hvem som helst. Og slik kan man gå gjennom de aller fleste skadene. Men når tallene blir så ekstreme som i Arsenals tilfelle, kan det definitivt virke som noe annet.

Kan Shad Forsythe ordne opp?

Derfor er det helt essensielt at Arsenal finner ut av disse tingene, og adresserer dem på korrekt måte.

De ansatte Shad Forsythe i sommer. En mann som blant annet har hatt en meget heldig hånd med det tyske landslaget. Men selv ikke Forsythe kan gardere spillerne mot beinbrudd.

Arsenal har en bred stall. Og i de fleste posisjoner kan man leve med skader i løpet av en sesong. Noe annet ville vært rart. Men når det blir så mange, kommer også problemene for Wenger.

Fordi han ikke får muligheten til å disponere stallen som han ønsker. De spilte 55 kamper forrige sesong. Det blir sannsynligvis cirka like mange denne. Da er rotasjonen på spillere viktig. Man skal holde laget i kampform. Man skal bruke de enkelte spillernes kvaliteter optimalt i forhold til motstanden man møter.

Og de som til enhver tid er på banen, skal helst ikke være for slitne, verken i hodet eller kroppen, når kampprogrammet er som tettest.

«Tvunget» rotasjon

Denne dimensjonen mister man i større eller mindre grad når skadene blir så mange og så lange som i Arsenals tilfelle.

Da blir rotasjonen «tvunget», fordi man går tom for alternativer.

Spillere som har vært ute lenge, trenger tid på å komme i toppform. De som har holdt seg friske, blir slitne.

Og Chelsea, som stort sett kan rotere akkurat slik de ønsker, har en kjempefordel.

Hva lykkes Chelsea med, som Arsenal ikke får til?

Jeg er ingen lege, så jeg kan ikke svare på det. Det kan tydeligvis ikke det medisinske apparatet til Arsenal heller.

Men de objektive tallene – fakta – forteller en stor del av historien.

Ikke bare for de siste sesongene, men hele 2000-tallet. Tallene viser det samme. Arsenal rammes langt hardere enn noen andre.

Tallene viser også at ganske mange spillere som knapt har vært skadet i andre klubber, får til dels lange skadefravær når de kommer til Nord-London. Mesut Özil som det seneste eksempelet.

Hvert tilfelle kan isolert sett ses på som tilfeldig. Men når tallene blir så nedslående som for Arsenals del, må man gå grundigere til verks.

Det er jeg sikker på at Arsenal også gjør.

Men det begynner å haste. Skal man bli en utfordrer til ligagull igjen, er denne jobben kanskje den viktigste Arsenal gjør.