SKEPTISK: Thor Hushovd har klare meninger om hva som gjøres feil i kampen mot doping. Selv har han «nesten gitt opp» kampen mot doping.
SKEPTISK: Thor Hushovd har klare meninger om hva som gjøres feil i kampen mot doping. Selv har han «nesten gitt opp» kampen mot doping.

Hushovd langer ut mot «tullet» til Antidoping Norge

Får støtte av sykkelpresidenten, men lederen i det norske antidopingbyrået forsvarer arbeidet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I biografien «Thor» er Hushovd tidvis oppsiktsvekkende ærlig om alt fra tidligere lagsjefer til lagkamerater og til antidopingarbeidet i sykkelsporten.

Sistnevnte har han mye å utsette på - og spesielt «heksejakten», som han kaller det, på tidligere syndere.

– Skulle tro man hadde drept noen
– Antidoping Norge har spurt meg om hva jeg tenker om tidligere ryttere og doping. De har spurt om hvilke ryttere jeg mener burde stå fram med sin dopingfortid. Jeg synes det er tull at Antidoping Norge skal kjøre i gang en heksejakt på gamle syndere. Det har jeg sagt til dem, skriver han, og fortsetter:

– Ærlig talt vet jeg ikke om det hjelper noen heller, at gamle syndere står fram mange år etter at de har lagt opp. Hva skal det være godt for? Hvem skal det hjelpe? Se medfarten Steffen (Kjærgaard, journ. anm.) fikk. Ut i fra alt som ble sagt og skrevet, og omfanget på medieoppslagene, skulle man nesten tro mannen hadde drept noen.

Det ene store navnet etter det andre i sykkelsporten har blitt avslørt de siste årene. 

I Norge er det bare Steffen Kjærgaard som har lagt kortene på bordet, men den tidligere lagkameraten til Lance Armstrong har siden trukket seg tilbake fra medias søkelys for å verne om seg og sine. 

I den senere tiden har også Antidoping Norge snakket med en rekke norske syklister om doping i sporten. Rapporten, som blant annet konkluderte med at «mange vet mer enn det de sier», kan du lese her.

– Ikke rett fremgangsmåte
Presidenten i Norges Cykleforbund er langt på vei enig med Hushovd i hans dom over Antidoping Norges strategi.

– Det er kanskje ikke en heksejakt, men det å prøve å få flere til å innrømme doping, eller lage et amnesti... Jeg tror ikke på det. Jeg mener ikke at det er rett fremgangsmåte, sier han til TV 2 Sporten.

Anders Solheim, leder i Antidoping Norge, stiller seg uforstående til kritikken.

– Det er helt naturlig at vi går etter det profesjonelle sykkelmiljøet, og at de som har noe å fortelle, får anledning til å stå frem og fortelle det de vet til antidopingorganisasjonene. Det er en del av arbeidet med å bli kvitt en dopingkultur og bli kvitt en taushetskultur som har eksistert i mange år. Det bidrar til å renske opp og få et rent sykkelmiljø hvor man kan beskytte de rene utøverne og gi de en «fair» mulighet til å vinne, sier Solheim til TV 2.

– Har Hushovd bidratt til å la taushetskulturen i sykkelsporten leve?

– Det at han nå står frem og forteller det han vet (om Lance Armstrong, journ.anm.) er positivt - det er et langt steg fremover. Det er noe nytt i seg selv, og det skal vi også sette pris på. Selv om vi selvsagt skulle ha sett at han gjorde det i 2011, så er det bedre at han gjør det i 2014 enn at han fortsatt tier.

Videre skriver Hushovd at «de som føler for det, kan stå fram og fortelle sin historie av egen fri vilje. Jeg har ingen tro på at noen kommer til å gjøre det, ikke før ting raser sammen rundt dem. De kommer til å holde på løgnene sine helt til de av en eller annen grunn tvinges til å innrømme det, slik tilfellet var for Steffen». 

Også det synspunktet deler Tiedemann Hansen.

– Jeg er enig med Thor i det. De eneste som står frem er de som er kjørt opp i et hjørne og som ikke har noe valg, forteller han.

– I Norge har vi en guffen dobbelmoral
Et utall av sykkelsportens mest suksessrike ryttere har blitt avslørt som juksemakere det siste tiåret, men Norge, med unntak av Kjærgaard-saken, har sluppet relativt billig unna. 

Etter endt karrière tar Hushovd nå et oppgjør med en naivitet han mener eksisterer hos det norske idrettspublikumet. 

– Jeg er forundret over naiviteten vi nordmenn har til doping. Jeg er naiv selv også, det ser jeg. Jeg ønsker jo å tro det beste om folk, og spesielt norske idrettsutøvere, men likevel har jeg mange ganger tenkt på hvor blåøyde vi er. Norske idrettsledere kan ikke gå rundt og tro at ingen nordmenn doper seg og samtidig være mistenksomme mot alle andre, står det å lese i boken. 

Og han gir seg ikke med det.

– I Norge har vi en guffen dobbelmoral. Hva gjør vi når en norsk utøver tester positivt og blir tatt? Når en norsk utøver har unormale blodverdier? Jo, vi snur på flekken når det gjelder våre egne. Vi nekter å innse at det finnes norske utøvere som doper seg. I stedet forsvarer vi dem som tester positivt og leter etter alle mulige forklaringer på hvorfor testen slo ut som den gjorde. (...) mitt syn på doping har endret seg i løpet av karrieren. Nå har jeg kommet dit at jeg nesten har gitt opp, skriver han.

Beskylder UCI for korrupsjon
Hushovds frustrasjon over antidopingarbeidet i sporten begrenser seg ikke bare til Antidoping Norge. Også Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) får gjennomgå.

– Skal sykkelsporten klare å bygge opp igjen tilliten, kan den ikke fortsette å teste seg selv og sine egne. Min mening er at alle idrettsutøvere uansett idrettsgren bør bli testet av WADA. De har ingen interesse av å forsvare enkeltidretter, slik eksempelvis UCI har for å forsvare sykkelsporten. Jeg tror UCI har holdt tilbake positive prøver av egeninteresse, rett og slett for å skjerme sporten. Jeg tror systemet har vært korrupt, skriver han.