KOLLENBRØLET: Det blir ikke noe OL-hopprenn i Holmenkollen i 2022. Her fra Ski-VM i Oslo i 2011. Foto: Jarle Nyttingnes/Oslo2022
KOLLENBRØLET: Det blir ikke noe OL-hopprenn i Holmenkollen i 2022. Her fra Ski-VM i Oslo i 2011. Foto: Jarle Nyttingnes/Oslo2022

The good, the bad and the ugly

Tromsøs tidligere ordfører refser i denne kronikken idrettsledelsen etter Oslos OL-nei – og mener de ikke fortjener folkets respekt. Si din mening!

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kronikk av Herman Kristoffersen (Ap), ordfører i Tromsø fra 1999 til 2007.

  • Si din mening i kommentarfeltet nederst!

DET HAR VÆRT EN FÆL opplevelse å se hva eliten i idrett og samfunnsliv har klart å gjøre med OL-ideen.

Helt fra idrettsledelsen med stilltiende aksept fra politikerne i posisjon gruset OL-søknaden til Tromsø, til i dag hvor alle plutselig er mot IOC -pampene. Virkeligheten er imidlertid litt annerledes.

ØNSKET OL: Tidligere ordfører i Tromsø, Herman Kristoffersen. Foto: Scanpix
ØNSKET OL: Tidligere ordfører i Tromsø, Herman Kristoffersen. Foto: Scanpix

Man kan selvsagt lulle seg inn i den behagelige forestillingen at den egentlige historien om OL til Norge på 2000-tallet huskes bare i Nord Norge hvor meningsmålingene hele tiden har brent huller i omdømmet til Idrettsledelsen.

SLÅSS OM OL: I 2007 knivet Oslo, Tromsø og Trondheim om hvem som skulle bli norsk søkerby til vinter-OL i 2018. Daværende ordfører i Oslo, Per-Ditlev Simonsen, Herman Kristoffersen, daværende idrettspresident Karl-Arne Johannessen og daværende ordfører i Trondheim, Rita Ottervik. Foto: Scanpix
SLÅSS OM OL: I 2007 knivet Oslo, Tromsø og Trondheim om hvem som skulle bli norsk søkerby til vinter-OL i 2018. Daværende ordfører i Oslo, Per-Ditlev Simonsen, Herman Kristoffersen, daværende idrettspresident Karl-Arne Johannessen og daværende ordfører i Trondheim, Rita Ottervik. Foto: Scanpix

Slik er det imidlertid ikke. Folk i resten av landet er ikke dummere enn andre. De vet godt hva som har foregått. At en nå fokuserer på IOC- pampene med den norske pampen Gerhardt Heiberg i eget førersete er bare nok en faktaforskyvning.

En vil helst unngå den brutale innrømmelsen at de samme folkene med viten og vilje stakk kniven i ryggen på det nordnorske OL-prosjektet, og derfor har fått en ydmykende omgang juling av folket, som fortjent.

FRONTET OSLO 2022: Generalsekretær Inge Andersen og idrettspresident Børre Rognlien i Norges idrettsforbund. Foto: Scanpix
FRONTET OSLO 2022: Generalsekretær Inge Andersen og idrettspresident Børre Rognlien i Norges idrettsforbund. Foto: Scanpix

Det samme må sies om den tåpelige forestillingen om at det er et latent Oslo-hat ute i landet som bakgrunn for at idretts eliten ble smadret på målstreken. Det er bare tull at folk i nord, vest eller sør hater Oslo.

Vi vet bare alle sammen så altfor godt hvordan det er å bli rævkjørt av den verste gjengen i hovedstaden vår. Det er en opplevelse vi deler med svært mange rundt om i verden. Skottland og Catalonia, bare nevnt. Denne gangen var det idrett. Neste gang noe annet. En kunne lage en lang/høy liste, men står av plasshensyn over i denne omgang.

Det vil nemlig alltid være et marked for enøyde lokalpolitikere og tilrane seg initiativer ved hjelp av svaksynte, sentrale, politikere som ikke greier å se et Norge som ligger utafor markagrensa eller sinsenkrysset. For noen er veien mellom rådhuset i Oslo og stortingskantina selve hovedveien i landet.

Det er det ikke bare folk i nord som vet. Mange i Oslo-området vet det også . De fleste kommer jo utenfra. Derfor var det et slit å presse frem et knapt flertall ved hjelp av kjendiser i folkeavstemninga om OL ved siste kommunevalg i Oslo.

Blåluene fra Holmenkollen skiforening er nemlig ikke det eneste idrettslaget i landet. OL- saken ble bare nok en bekreftelse på den pøbeloppførselen resten av landet skal ha seg frabedt. Om Oslo ønsker større aksept ute i landet får en rydde opp i dette selv.

Spillet selv startet for lenge siden. Det begynte med da Tromsø slo Oslo og Trondheim på idrettsstyrets møte med en dobbeltstemmes overvekt. Da rottet sterke krefter seg sammen rundt Oslogryta og fjernet alle i idrettsstyret som var for at OL skulle legges til Tromsø og Nordnorge.

De satte derfor midlertidig inn Tove Paule som idrettspresident. Oppgaven hennes var å fronte knivstikket mot tromsøsøknaden. I det øyeblikket hun hadde gjort den drittjobben, fjernet de henne og satte sine egne folk inn i ledelsen.

Det er historien om hvordan blant andre Børre Rognlien og hans generalsekretær Inge Andersen svingte seg opp i dretten. Alt dette med tanke på en omkamp om OL-søknaden.

Veien gikk over VM på ski i Oslo. I det øyeblikket siste ski gikk over mål der, visste alle at OL-saken ville komme opp. Og det skjedde selvsagt nesten på timen , og som en hadde planlagt, lang tid i forveien.

Da var det plutselig ikke for dyrt lengere, for det var begrunnelsen for avslaget til Tromsø. Oslo-søknaden var, som en vet, langt dyrere. Men det var det ingen som brydde seg om. Penger betydde plutselig ingenting lenger. OL var på vei hjem igjen til nikkersadelen på Østlandet.

Mange av oss der ute i det lange landet vårt er for OL til Norge. Men i dette tilfellet var det viktigere å banke flat denne gjengen som ikke kjente magemål. Blind av selvrettferdig euforia styrtet de inn i de folkelige flammene.

De ville aldri fått folket med seg, for de fortjener ikke vår respekt. Det samme må dessverre sies om de politiske lederne, og andre som støttet eller fant seg i dette kuppet. Vi ser dem ikke nå, for de tør ikke vise ansiktet.

Faktisk vil vi få oppleve at nesten alle har vært mot OL i Oslo hele tiden. Det gjelder også nikkerne og de velvillige som gjerne stiller seg til disposisjon for et verv i idretten.

Det tristeste er at resultatet av virksomheten til nå effektivt har tatt knekken på OL-ideen i Norge for lang tid fremover. Det er dumt, fordi idretten trenger nye mål og oppgaver å strekke seg etter.

Landet trenger flere idrettsanlegg for ungdom som vil prestere. Landet trenger også ny infrastruktur, særlig rundt de største byene våre. Det var en av hovedbegrunnelsene for Tromsøs OL-prosjekt. Et stort mesterskap kunne vært med og rette på dette.

Landsdeler og lokalsamfunn trenger også utfordringer, behøver å være litt større enn seg selv en periode. Nå må en finne på noe annet.

I dag har derfor idrettsledelsen med sitt OL-prosjekt ødelagt for mye av den fremtidstroen en må ha. De har, i stedet for å skaffe nye idrettsanlegg for norsk ungdom, ødelagt en fremtid i stedet for å legge til rette for den.

Ingen hører lenger på Børre Rognlien og hans medsammensvorne. De har ingen tillit hos noen og idretten bør på demokratisk vis snarest kvitte seg med dem om en vil bli tatt alvorlig.

Politikerne skal vi andre ta oss av. 

I valg.