Kaggestad: – Du lurer ikke den idrettsinteresserte nordmann

Det er ikke rom for IOCs krav i et norsk arrangement, skriver TV 2s OL-ekspert Johan Kaggestad.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I det tradisjonelle kinesiske språket manglet et ord for krise. Da man laget et ord, slo man sammen tegnene for fare og mulighet.

Onsdagens nei til OL 2022 er et faresignal for vinter-OL og dets eier, IOC. Norge sier nei til et OL med den kostnadsramme og pompøsitet arrangementet har nådd. Nei-et var mistillit til IOC og fronterne av søknaden her i Norge. Man trodde rett og slett ikke at kostnadsrammene og IOCs lavprofil kunne realiseres.

Historien viser at det er smart.

IOC har en historie med omfattende korrupsjon. I moderne tid har Salt Lake City 2002, og sist i Sotsji vært fremst i rekken. IOC har jobbet positivt med å endre denne atferden, det skal de ha. Men budsjettsprekkene har beholdt et formidabelt nivå. Sotsji ble det dyreste OL noensinne. Dyrere enn noen sommerleker, som er et arrangement av langt større omfang. 100 prosent kostnadssprekk.

Nei-et er en mulighet. Sterke økonomier og store vinteridrettsnasjoner, som Tyskland, Sveits og Norge har sagt nei til omfanget og snobberiet.

Klart det er et problem for IOC.

Nå kan de tre nasjonene, og flere med, samle seg og få endret en organisasjon, som i for stor grad har levd sitt eget liv. En organisasjon som også burde brukt mer tid på bedring av toppidrettens omdømme.

Doping er den store kreftsvulsten. Vi er langt fra et uniformt overstatlig internasjonalt antidopingregime. Særforbundene driver som de selv vil, med store individuelle forskjeller i praksis. Få nasjoner har et godt utenfor-konkurranse-testsystem. Er det lik konkurranse? Det er nok å ta tak i for IOC. Det vil koste. Da er løsningen å kutte ned på ekstravaganse og snobberi ifm OL-arrangementer.

Du lurer ikke den idrettsinteresserte nordmann. De forstår at i et folkelig idrettsarrangement som et OL i Norge skal være, må gapet mellom tilskuere og frivillige på den ene siden, og forbruket til eierne av arrangementet på den andre, ikke være for stort. De 7000 sidene med krav som VG bragte til torgs, viser med all tydelighet at dette vil man ikke ha knyttet til et idrettsarrangement i Norge.

Inge Andersen og Børre Rognlien har frontet prosjektet med fynd og klem. Voldsom innsats. Men sammen med sine medarbeidere og kommunikasjonsrådgivere er det skutt mye bom. Motstandere har blitt latterliggjort. Det er å skyte seg selv i foten. Bommene hadde fylt opp strafferundene på et skiskytterstadion. Mangel på involvering og evne til å skape begeistring er hovedbudskapet. De har selv i for stor grad blitt identifisert med IOC.

Om det bør få konsekvenser? I hvert fall er det avgjørende med en intern og ekstern evaluering. Millionene har blitt mange i forprosjektet. Resultatet ble negativt.

Konklusjonen: Resultatet ble som det ble grunnet manglende tillit og tro på det fremlagte. Og samtidig et rungende nei til et IOC som man har i dag. Nå er muligheten der til endring. Er ikke det flott?