OPPSIKTSVEKKENDE TID: Med tiden 2.02.57 er Dennis Kimetto den nye verdensrekordholderen i maraton. Tradisjon tro kommer da mistankene. Foto: REUTERS/Hannibal Hanschke.
OPPSIKTSVEKKENDE TID: Med tiden 2.02.57 er Dennis Kimetto den nye verdensrekordholderen i maraton. Tradisjon tro kommer da mistankene. Foto: REUTERS/Hannibal Hanschke.

«Latterlig» testing mistenkeliggjør den nye verdensrekordholderen

Antidopingarbeidet i maraton slaktes - men ved hjelp av Norge skal Kenya bli mer troverdige i kampen mot jukserne. 

På samme måte som syklister som sykler fort i Alpene og Pyreneene i juli nesten automatisk blir gjenstand for dopingmistanke, var det også med en merkbar dose skepsis idrettsverdenen mottok nyheten om at Dennis Kimetto hadde satt ny verdensrekord i maraton på søndag.

Med tiden 2.02.27 slo kenyaneren den forrige verdensrekorden med hele 26 sekunder.

– Man må ta disse rekordene med en klype salt. Skal man konkurrere i toppen, må man spille spillet. Han var den sterkeste i et miljø hvor mange doper seg, ble den nederlandske maratonspesialisten Luc Krotwaar sitert på av de fleste medier i hjemlandet etter løpet. 

Ifølge mannen som blir kalt «den hvite kenyaner» er det bare 10 prosents sjanse for at Kimetto ikke doper seg.

– De tallene er jo helt latterlige
Utsagnet til Krotwaar er selvsagt umulig å underbygge og har møtt mye motstand, men kenyanernes mangelfulle testing av egne utøvere har vært kontroversiell i flere år og gjør at kenyanere som springer fort ofte blir mistenkt for å jukse.

I tillegg er ikke testingen som blir gjennomført i maraton generelt noe særlig å skryte av.

WADAs tall fra 2013 viser at det bare ble tatt 712 prøver i året som gikk. Andre utholdenhetsidretter som landeveissykling, langrenn og skøyter gjennomførte til sammenligning henholdsvis 8271, 2335 og 2593 tester.

Av de 712 testene som ble tatt av maratonutøvere, var bare 19 (!) av de blodtester, og 13 av de ble gjennomført utenfor konkurranse. Landeveissykling, som ofte blir fremstilt som dopingverstingen, kan på sin side vise til 628 blodtester.

– De tallene der er jo bare helt latterlige, og det viser hvor dårlige regimet er. Da risikerer man jo at utøvere som kanskje er rene blir mistenkt - alle blir jo mistenkelige med en gang med så knapp testing. Det er jo ikke troverdig i det hele tatt. Det er synd for IAAF, synd for Kenya og synd for Kimetto, for han kan jo ikke bevise at han er uskyldig, sier Mads Kaggestad, TV 2s sykkelkommentator og dopingekspert.

– Bruker de samme dopinglegene som i sykling
Johan Kaggestad, som i ni år ledet Norges langdistanselandslag, mener teststatistikken er lite imponerende, men mener man ikke engang trenger å se på antall tester for å slå fast at maratongrenen har noe å ta tak i.

– Det er mer enn nok å bare se på resultatutviklingen - den sier nok. Jeg var midt oppe i det når bloddoping for alvor kom inn i sporten på 80-tallet, og jeg vet at doping har vært like administrert og utbredt i langdistanseløping som i sykling. Historien om doping i langdistanseløping er parallell med den i sykkelsporten - det er helt det samme mønsteret. Men det er jo klart at færre blir tatt når færre testes, sier han.

– Tenker du at den nye verdensrekorden er troverdig?

– Jeg vet jo at kenyanerne trener utrolig bra, og det er sikkert mulig å løpe så fort, men i og med at dopingbruken har vært så utstrakt, så blir man jo skeptisk. Jeg har sansen for hvordan de trener, men mange av de beste maratonløperne er jo allierte med de samme dopinglegene vi har sett i sykkelsporten. Flere av disse legene, som Gabriele Rosa og Michele Ferrari, har rådgitt de beste løperne - inklusiv kenyanerne.

Kaggestad junior sier at han «i utgangspunktet tror på det» han ser når verdensrekorder settes, men sier videre at det er «god grunn» til å stille spørsmål med dopingarbeidet.

– Kenya har selvsagt andre og større utfordringer, så man kan ikke peke fingeren på de, mer her må IAAF ta ansvar. De har nok små ressurser til å drive med testing, men da må IAAF gjøre det for dem. De må få på plass et testprogram som er såpass bra at det verner om utøverne og delvis kan brukes av utøverne til å bevise uskyld. Den statistikken de har nå kan de jo ikke bruke, mener han.

Vil ha overnasjonalt antidopingorgan
Eldste blad Kaggestad, som i sin tid i friidrettsmiljøet også var personlig trener for Ingrid Kristiansen og Grete Waitz, ønsker at et overstatlig antidopingorgan blir opprettet.

På den måten vil man, ifølge ham, kunne få en mer rettferdig sport der flere konkurrerer på like vilkår.

Først i 2012 fikk Kenya sin nasjonale ekvivalent til Antidoping Norge. 

– Det sier jo mye om hvor meningsløst det er når land som Norge, som har et strålende antidopingapparat, konkurrerer med land som knapt arbeider med det. Kenya er det eneste landet jeg vet om hvor deler av inntektene fra løping går rett inn på statsbudsjettet. Da blir det jo som det blir, mener Kaggestad.

Kenya får hjelp av Norge
Flere kenyanske langdistanseløpere ble avslørt som juksemakere i 2012 og 2013. Med et meget ferskt antidopingbyrå og manglende ressurser og evner til å få ryddet opp på egenhånd, ba de et av de mest anerkjente antidopingbyråene i verden om hjelp - det norske.

Sammen med Kina og WADA, forsøker Antidoping Norge å hjelpe Kenya med å få startet et troverdig antidopingarbeid. 

– Vi har hatt en dialog i en tid for å se på mulighetene for å styrke arbeidet de gjør. Det er begrenset med virksomhet i Kenya i dag i regi av det regionale antidopingbyrået, men internasjonale særforbund, WADA og andre gjør litt, forteller Anders Solheim, leder i Antidoping Norge, til TV 2.

Kenya inngår i et såkalt «RADO», en sammenslutning av flere land i en region som samarbeider om dopingtesting.

– Tanken er å bli med å bygge opp regionen, og da med særlig fokus på Kenya. Det gjelder holdninger, testing og så videre. Det er et utviklingspotensiale i mange av de landene, avslutter Solheim.