Ida (70) fikk endelig skifte kjønn

Ida Mellesdal er født i feil kropp. Var var gift og fikk barn før hun oppsøkte leger.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Ida Mellesdal (70) er født biologisk gutt og har levd store deler av livet sitt som mann. 

I tenårene oppsøkte hun leger som ikke tok henne alvorlig. Den gangen var det få som visste så mye om det å være født i feil kropp. Hun «tok seg sammen», giftet seg og fikk barn. Etter at hun ble skilt fikk hun til slutt behandling i England og er i dag 100 prosent kvinne. 

– Jeg har stått på en scene og spilt noe annet enn den jeg var i en veldig stor del av livet. Nå kan jeg legge den rollen vekk. Det er en befrielse, sier hun i dokumentaren «Født i feil kropp».

Daglig leder i HBRS, Tone Maria Hansen:
Vi har ikke mange medlemmer som er like gamle som Ida. Vi kjenner til flere som har tatt livet sitt.

Fikk barn

Som kvinne født i en manns kropp fikk hun også barn med sin kone. «Skuespillet» fortsatte helt til ekteparet bestemte seg for å gå hver sin vei. 

– Jeg fant vel bare ut «javel, da er du bare en litt merkelig person. Så da får du være lydig og snill, og oppføre deg som folk». Og så traff jeg en dame som jeg gikk veldig godt i lag med, og da var jo alt som det skulle være. Hun hadde to barn fra før, og så fikk vi en sønn sammen. Vi gled mer og mer fra hverandre, vi ble vel enige om at vi skulle skilles som gode venner. Da ble jeg jo i og for seg fri, sier hun.

Lettelse

Etter skilsmissen fikk hun til slutt behandling i England og er i dag 100 prosent kvinne. Selv om hun kom sent i gang er hun lykkelig over årene hun har hatt – og har igjen, som kvinne, mor og farmor.

– Å få den bekreftelsen, å få bli den jeg er i dag var en lettelse. Jeg ble kvinne, og endelig falt brikkene på plass, det har gjort livet mitt mye enklere. Jeg skulle gjerne vært yngre, skulle gjerne vært penere, men nå ser jeg det i speilet som jeg forventer å se, endelig, tilføyer hun lettet. 

Et helvete på jord

Når hun ser tilbake på livet minnes hun en vanskelig tid, som startet allerede som barn.  

GIFT: Ida Mellesdal som mann.
GIFT: Ida Mellesdal som mann.

– Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Det begynte så langt tilbake som jeg kan huske, jeg vil si 5-6 års alderen. Etterhvert som jeg vokste til var det veldig åpenbart at det var noe jeg slet med. Puberteten var, for å si det brutalt, et helvete på jord, erindrer hun. 

I 50-60-årene var det å være født i feil kropp totalt ukjent, dermed gjorde dette at Ida ble innesluttet. 

– Det gjorde at jeg ble isolert, skjulte meg, skammet meg, og at jeg ikke forstod hva det var og hvem jeg var. Jeg ble nærmest en «særing», og hadde lite kontakt med andre, sier hun.

Hun skammet seg over å ikke klare å være den personen som alle andre forventet at hun skulle være.

– Man føler seg totalt mislykket. Det synes jeg var vondt, tilføyer Ida. 

En fiks idé

Heller ikke foreldrene forstod hva Ida gikk igjennom. Dermed tok faren henne med for å besøke noen leger i Danmark.

– Der snakket de med han, ikke med meg, og fant ut at dette var en fiks idé. Dette var bare en sosial sak, det hadde ingenting medisinsk å gjøre. De fikk beskjed om at de bare måtte holde meg opptatt med andre ting, sier hun.

Mange tar livet sitt 

Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) er en landsdekkende forening for mennesker som søker eller har fått diagnosen transseksualisme. De opplever at de eldste som oppsøker foreningen har hatt et svært vanskelig liv.

BLE IKKE FORSTÅTT: Ida Mellesdal da hun var barn – og fremdeles gutt.
BLE IKKE FORSTÅTT: Ida Mellesdal da hun var barn – og fremdeles gutt.

– Mange som har kontaktet oss er innenfor psykiatrien og lever ensomme liv. Man lever ikke et godt liv hvis man ikke har fått hjelp, sier daglig leder, Tone Maria Hansen.

De har ikke mange medlemmer som er så voksne som det Ida er.

– Noen vi har vært i kontakt med har tatt livet sitt, det kjenner vi til. Det er ikke så mange som blir så gamle, men det er mange mørketall, sier hun. 

Skammer seg

Av de få som har blitt operert for lenge siden er det også mange som ønsker å «bli borte», for å leve så normalt som mulig. 

– Behandlingen har pågått i 50 år, og på 70-tallet var det bare mellom fem og sju som har fått behandlingen. Det betyr at det ikke er så mange i 70 års alderen som har fått denne behandlingen, sier Hansen. 

De som likevel fikk hjelp på 60 og 70-tallet hadde hatt en lang vei å gå, med mye psykiske problemer.

– På 50 tallet var det noen få som fikk hjelp av en lege på Aker sykehus. Først i 1963 var det mulig å få hjelp. De få som fikk hjelp på 60 -og 70-tallet kom fra psykiatrien. Først på 80-tallet ble dette mer kjent, sier Hansen. 

De som er godt voksne før de ber om hjelp er mennesker som har gruet seg for å søke hjelp fordi de har skammet seg. 

– Det som er helt sikkert er at stort sett alle som har søkt denne hjelpen er preget av skam. Skammen har sikkert hindret mange i å søke hjelp. De har sett hvordan samfunnet ser på denne gruppen, da er det lett at man tar det inn i seg selv, at man ikke er så mye verdt.