GJEST: Lene Marlin fortalte om den tunge tiden på Senkveld. Foto: Stella Pictures.
GJEST: Lene Marlin fortalte om den tunge tiden på Senkveld. Foto: Stella Pictures.

Lene Marlin: – Jeg får fremdeles panikkanfall

Artisten snakker i fredagens «Senkveld» ut om den tunge tiden da hun forsøkte å ta sitt eget liv.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne uken fortalte Lene Marlin (34) i en kronikk i Aftenposten at hun har hatt flere selvmordsforsøk like etter suksessen med «Unforgivable Sinner» og «Sitting Down Here».

Enorm tilbakemelding

Etter suksessen i tusenårskiftet har hun opplevd et enormt press, og fremdeles har hun vonde drømmer fra ungdomskolen.

Fredag er det sesongpremiere på «Senkveld» på TV 2. Her forteller hun åpenhjertig hvordan hun følte seg rar og annerledes, og hvordan hun følte at hun ikke passet inn.

Denne uken har hun opplevd en enorm respons fra mange som kjenner seg igjen i det hun skriver.

– Uken har vært helt ekstrem på mange måter. Den har vært fin, sterk, og overveldende, hele spekteret, sier Marlin.

Alt fra veldig unge til de litt eldre har tatt kontakt.

– De har kommet bort eller skrevet til meg på Facebook. De sier ikke så mye i starten, men det er veldig søte mennesker, som er litt rørt. Det synes jeg er så fint, de sier at det er så godt at noen har satt ord på det, tilføyer hun.

Overrasket over responsen

Selv hadde hun ikke sett for seg at kronikken skulle skape så mye oppmerksomhet.

– Jeg håpet det skulle skape noe, men så mye hadde jeg ikke sett for meg. Det viser at det er mange, som på grunn av den kronikken, har tørt å si høyt for seg selv og andre at de ikke har det enkelt, sier hun.

Grunnen til at hun nå velger å gå ut med livshistorien sin er fordi har erkjent at dette er en viktig del av livet hennes.

– Jeg prøvde å legge det bak meg, men plutselig tenkte jeg at dette er en del av meg. Det har gjort det til den jeg er i dag, og jeg er fornøyd med den jeg er. Så hvis det kunne hjelpe andre, så ville jeg fortelle historien, sier hun.

Ventet i to år

I hele to år har hun vurdert å dele historien sin. Men for å bli klar måtte hun ty til tastaturet først. 

– Jeg tenkte jeg først ville skrive den, så måtte jeg leve litt med den. Jeg måtte se ordene på trykk først. Jeg hadde skrevet det veldig fort, og hadde mye på hjertet, og tenkte jeg at jeg ville leve med det en stund til. Jeg ville heller vente til jeg var helt hundre prosent klar, sier Marlin.

Musikkgleden forsvant

Utad levde hun et liv som så ut til å være en jentedrøm. Med den enorme suksessen gikk karrieren fra å være veldig bra til å bli overveldende.

– I starten hadde jeg det veldig bra, jeg har virkelig fått oppleve mye fantastisk. Men så begynte ballen å rulle litt vel fort, og jeg kjente gradvis at det ble verre å henge med. Så kjente jeg at gleden med musikken forsvant mer og mer som tiden gikk.

Kaotisk livsstil

På det mest ekstreme hadde hun problemer med å huske hvilket land hun befant seg i til enhver tid.

– Jeg våknet opp i et land, reiste til et nytt land, spiste lunsj, gjorde andre ting, og la meg og sov tre timer på en dag. Jeg hadde mange opplevelse der jeg måtte spørre hvor vi var. Du ser ikke så mye av plassen du er på. Du sitter i en bil og blir fraktet fra sted til sted.

Det at alle trodde hun levde drømmen gjorde det bare enda verre.

– Alle som har det vondt, uansett hva man driver på med både privat og skole. Det der å ha det vondt når tilsynelatende alt ser bra ut, er litt kinkig. Det er vanskelig å få satt ord på det selv, det gjør det vanskelig for folk å se at man har vondt. Man holder en fasade.

Skummelt

Til og med den presitsjetunge utdelingen, Brit Awards i England klarte hun ikke å reise til.

– Den prisen var det siste jeg tenkte på akkurat da. Den var så langt nede på listen av det jeg ville bruke tiden på at jeg registrerte det så vidt. Det var ikke aktuelt å reise i det hele tatt, sier Marlin.

Blandingen av ytre press og det presset hun la på seg selv ble for mye til slutt.

– Det var skummelt å oppleve at man plutselig ikke fikser livet sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle havne der. Jeg var livredd og tenkte at dette går ikke bra.

Følte seg ensom

Selv om hun snakket med de rundt seg var det likevel vanskelig forklare hvordan hun hadde det.

– Vanskelig å skjønne for folk som ikke har vært der selv, selv om jeg hadde mange rundt meg, følte jeg meg ensom, selv om mange ville mitt beste.

Til slutt valgte hun likevel å leve.

– Jeg tenkte at jeg har jo vært glad en gang. Det må jo være mulig å komme tilbake dit. På samme måte som glede går over, må jo smerte og sorg også gjøre det. Så jeg hadde det håpet, så da begynte jeg den kampen.

Gikk til psykolog

Dermed gikk hun til psykolog og snakket med folk rundt seg.

– Det var bare det å få sagt det høyt først, jeg gikk jo og kvernet en stund.

Det var vanskelig å innse situasjonen hun befant seg i.

– På papiret var jo alt bra. «Se hva du har, og se hva du har opplevd». Jeg følte jeg bare skulle holde kjeft og være fornøyd, det å si det høyt for seg selv, og snakke var det som funket for meg.

Får panikkanfall

Likevel tok det lang tid å komme tilbake.

– Jeg skulle ønske jeg innså fortere at jeg trengte hjelp, men slike ting tar tid, det er ikke gjort over natta.

Selv i dag opplever hun å få panikkanfall.

– Jeg får flashbacks. Jeg kan komme et sted og tenke at jeg har vært der før. Plutselig kan kroppen reagere. Kroppen husker det hodet har glemt.

Tidligere ville hun tatt taxi hjem dersom hun fikk et panikkanfall. Nå prøver hun heller å møte situasjonen.

– Før prøvde jeg å fjerne meg fra situasjonen, nå sier til meg selv «skjerp deg, det er minner, det er fortiden din.»

Befrielse å fylle 30

Nå synes hun det er en befrielse å bli eldre. Spesielt siden hun aldri trodde hun skulle fylle 30 år.

– 30-års dagen var en fest på alle plan. Du har mer erfaring og vet litt mer om livet. Da jeg fylte 30 var det, det beste som kunne skjedd. Det var kanskje noen i 30-års dagen som ikke skjønte hvorfor jeg var så ekstremt glad.

Hun har følgende råd til andre som sliter.

- Snakk om det, tør å be om hjelp. Tør å være sårbar. Det å be om hjelp, det funket for meg.