KJENT: Lene Marlin har levd hele sitt voksne liv i rampelyset. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
KJENT: Lene Marlin har levd hele sitt voksne liv i rampelyset. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Lene Marlin ønsket ikke å leve lenger

I en kronikk i Aftenposten, skriver artisten Lene Marlin åpenhjertig om hvordan hun både på ungdomsskolen og opp i tyveårene slet med mange vonde tanker.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle snakke om dette offentlig. Ikke fordi jeg skammet meg. Det gjør jeg ikke. Men mest fordi jeg bare ville bli ferdig med det.»

Slik begynner Lene Marlin en kronikk som er publisert i Aftenposten mandag kveld.

«Jeg lever med det hver dag og kommer til å bære det med meg for resten av livet. Så da kan jeg like godt si det høyt:

At jeg prøvde å ta mitt eget liv.»

Skrev avskjedsbrev

Marlin skriver om et enormt press og at hun ennå har vonde drømmer fra ungdomsskolen. Hun følte at hun ikke passet inn og følte seg rar og annerledes.

Da hun var noen og tjue lå hun oppløst i tårer på et kaldt steingulv. Der lå hun i flere timer.

«Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.

Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø», skriver hun.

Marlin oppfordrer andre som har det vondt og som leser det hun skriver til å holde ut.

Minnene kom på «Hver gang vi møtes»

Den folkekjære artisten skriver at hun aldri var forberedt på å begynne å gråte på TV, under TV 2-programmet «Hver gang vi møtes». På programmet Ole Paus sang låten hennes «Disguised» - en svært personlig sang fra Lene Marlin.

– Det gikk opp for meg hvor modig hun har vært da hun skrev den. Det er en intens personlig sang. Hadde du skrevet den på norsk hadde det nesten vært som å flå seg selv levende, sa Ole Paus til TV 2.

– Jeg innså at jeg fikk tegneserieøyne som fyltes opp med tårer og tenkte: «Ikke la det renne ut!». Jeg var redd for at det skulle gå over til «ugly cry». «Ugly cry» er ikke fint på tv. Til slutt måtte jeg slutte å lytte til teksten. Det ble for nært og ganske heftig, fortalte Marlin ærlig senere på «Senkveld».