SENTER FOR SMITTEDE: Norske Lindis Hurum (innfelt) har vært med på å bygge det som til nå er verdens største Ebola-senter. Foto: Privat/Leger uten Grenser
SENTER FOR SMITTEDE: Norske Lindis Hurum (innfelt) har vært med på å bygge det som til nå er verdens største Ebola-senter. Foto: Privat/Leger uten Grenser

Norske Lindis (42) bygger verdens største Ebola-senter 

– På senteret vil vi prøve å skape en verdighet og en medmenneskelighet, selv om de aller fleste kommer til å dø, sier nødhjelpskoordinatoren fra Leger uten Grenser Lindis Hurum (42) til TV 2.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Ebola-krisen vokser stadig i omfang. Situasjonen i Vest-Afrika er langt verre enn det tallene viser, advarer Verdens Helseorganisasjon (WHO). Dette Ebola-utbruddet er det mest dødelige verden noen sinne har sett.

Midt i dramaet står norske Lindis Hurum (42), nødhjelpskoordinator i Leger uten Grenser. Hun har vært i Liberia i syv uker – landet som har hatt flest dødsfall på grunn av sykdommen.

For å forsøke å hjelpe flest mulig, samt hindre ytterligere smittespredning, har de nå bygget det som er verdens største Ebola-senter. 

– Vi skal åpne i morgen, og har holdt på å jobbe dag og natt. Senteret er det største som er laget noen gang, sier Hurum til TV 2.

– Godt å kunne gjøre noe

Senterets kapasitet skulle etter planen være 120 pasienter, men de siste dagene innså de at dette ikke ville være nok. Nå kan de ta imot 300, men heller ikke dette vil være tilstrekkelig, ifølge Hurum. 

– Det er vanskelig å anslå hva som ville vært nok, sier hun.

Likevel føles det godt å kunne gjøre noe, å kunne gi et håp til de som bor i området. Problemet er bare at det finnes ingen vaksine mot Ebola. 

Jeg tror faktisk at vi har sett det verste enda
Lindis Hurum

– Folk dør hjemme, i en bil, kanskje på vei til et sted. På senteret vil vi prøve å skape en verdighet og en medmenneskelighet, selv om de aller fleste kommer til å dø.

Symptomene på ebola er sterk hodepine, høy feber, slapphet, muskelsmerter, halsonde etterfulgt av oppkast, diaré og utslett. Etter 5-7 dager oppstår indre og ytre blødninger.

På senteret kan pasientene få i seg væske for å begrense effekten diaré og oppkast har på kroppen. Siden er det opp til kroppen å kjempe imot – den enkeltes immunsystem avgjør. 

Det verste venter

Siden Hurum ankom Liberias hovedstad Monrovia for syv uker siden, har situasjonen bare blitt verre.

– Da jeg kom hit tenkte jeg det ville bli vanskelig, dette er en stor by med over én million innbyggere. Men jeg hadde tro på at vi kunne få på plass et system, og at helsemyndighetene skulle fått hjelp, sier Hurum, og fortsetter:

– Det har ikke skjedd. Jeg tror faktisk at vi har sett det verste enda, jeg tror det blir verre før det blir bedre.

Foreløpig går livet i Monrovia til dels sin vante gang, men hver dag ser man flere og flere tegn på at landet er i krise. Flyselskapene slutter å operere, store utenlandske selskaper trekker seg ut, skolene kommer ikke til å åpne igjen etter sommeren og helsesystemet er i ferd med å bukke under. Dette gjør at mennesker heller ikke får hjelp når de blir rammet av andre sykdommer og plager, forteller Hurum. 

Jeg har ikke hatt fysisk kontakt med noen på syv uker
Lindis Hurum

– Det jeg vil få fram er at dette ikke er en Ebola-krise, dette er en stor, humanitær krise. Det har skjedd over tid, det er ikke som et jordskjelv eller en krig. Da ville man sett at alle topporganisasjonene i FN var på plass, men det er de ikke. Det er viktig at man forstår omfanget, sier Hurum.

Går fra dør til dør

Å hjelpe på dette tidspunktet handler ikke nødvendigvis om å ta vare på Ebola-smittede, men å bistå et helsevesen som er i ferd med å svikte. Dette betyr at de vil trenge sykehus hvor man kan behandle malaria-smitte, bruddskader, høyt blodtrykk, en fødsel og så videre, kan behandles.

– Hvordan unngår du selv å bli smittet?

– Jeg har ikke hatt fysisk kontakt med noen på syv uker, noe som er en helt ny situasjon også for meg. Det er lett å ta sine forehåndsregler, det ligger i bakhodet hele tiden, og det skal det.

Nettopp denne holdningen forsøker Leger uten Grenser nå å videreformidle til lokalbefolkningen, ved å gå fra dør til dør.

– De må slutte å ta på hverandre. Jeg forstår at det er vanskelig og helt imot den menneskelig natur, spesielt når noen er syke. Hvis for eksempel du har et sykt barn, og så skal du ikke kunne ta på det. Men den meldingen må ut, sier hun.