– Antidopingarbeidet i Sverige er altfor dårlig

Ny rapport viser at Antidoping Norge tar over åtte ganger så mange blodtester som svenske dopingjegere.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

OSLO/STOCKHOLM/ LILLEHAMMER (TV 2): En ny rapport viser at det er store forskjeller på antidoping-arbeidet som gjøres i Norden.

I den årlige rapporten nylig fremlagt av verdens antidoping-byrå (WADA) kommer det frem tall som er dyster lesning for de som er opptatt av jakten på eventuelle svenske dopingsyndere.

Rapporten baserer seg på alle WADA-registrerte og -godkjente dopingtester i 2013, og TV 2 kan etter å ha sett nærmere på tallene avsløre oppsiktsvekkende forskjeller mellom Antidoping Norges og Sveriges nasjonale antidopingsorganisasjons arbeid.

Tallenes tale er klare: blodtesting er tilnærmet ikke-eksisterende i svensk regi.

I 2013 gjennomførte Antidoping Norge ifølge rapporten totalt 591 blodtester fordelt på alle idretter. Tilsvarende tall for Sverige: 70.

– Jeg forstår at de tallene skaper reaksjoner. Det ser ikke bra ut, sier dopingkontrollsjef Jan Engström i Riksidrottsförbundets Antidopinggrupp til TV 2.

– Er 70 blodprøver nok for en nasjon som Sverige?

– Nei, det synes jeg ikke. Og vi har faktisk tatt flere. 

Lover liten bedring

Han opplyser at de totalt har tatt 200 blodprøver, men fordi at sykehuset de bruker til å analysere prøvene ikke er WADA-godkjent blir de ikke ført i statistikken. Også Antidoping Norge har tatt prøver som ikke fremgår av WADA-rapporten.

TALENDE GRAF: Sverige har gjort forsvinnende få dopingtester. GRAFIKK: Rune Sundfør Kråkenes
TALENDE GRAF: Sverige har gjort forsvinnende få dopingtester. GRAFIKK: Rune Sundfør Kråkenes

De planlegger nå en økning til totalt 300 prøver i 2014. I løpet av året får de også et WADA-akkreditert laboratorium. Det vil senke terskelen for å få blodprøver registrert i rapporten.

– Vi har mistet litt motivasjon av å ikke ha et WADA-akkreditert laboratorium. Dette er historie nå. Tallene for 2014 bør bli annerledes, sier Engström.

Også Antidoping Norge planlegger en økning i prøvene neste år.

– Vi vil nok øke med et par hundre blodprøver i 2014, slik at vi har et enda bedre bilde av idretten, sier leder Anders Solheim til TV 2.

Om det blir gjennomført vil gapet mellom Norge og Sverige på blodtesting øke ytterligere.

– Disse tallene sier meg at antidopingarbeidet i Sverige er altfor dårlig og at det henger etter. Det er veldig gammeldags. Det er blodprøver man må ta, og det må settes i et system. Særlig innenfor utholdenhetsidretter, sier TV 2s antidopingekspert Mads Kaggestad.

Senket antall tester

Det koster penger å bygge ut antidopingarbeidet.

De svenske dopingjegerne oppgir manglende ressurser som deres største problem.

– Vi har ikke fått økte ressurser på de siste fem årene. I realiteten er det en senkning. Det betyr at vi fortløpende har måttet senke antall kontroller de siste fire-fem årene. Det kjennes ikke helt bra, sier Jan Engström til TV 2.

– Jeg oppfatter det slik at man i Norge har større ressurser, og at vi dessverre har havnet i bakleksen.

– Bare de dumme utøverne som blir tatt

Best i blodtestingsklassen for 2013 var Russland med 1931 blodtester, men her er det greit å ha i mente at som OL-arrangør i 2014 var de forpliktet til å teste test-apparatet sitt før lekene i Sotsji.

Antidoping Norge var en sentral støttespiller for de russiske antidopingmyndighetene i dette arbeidet, nettopp fordi man har kommet langt på feltet.

Svenskene tar totalt sett flere dopingprøver (3649) enn Antidoping Norge (2597) – men en uforholdsmessig stor part er urinprøver.

Urinprøver er en enklere og mindre kostnadskrevende måte å dopingteste på. I tillegg er det langt enklere for utøvere å snike seg unna.

– Man kan teste så mye man vil, men tester man ikke riktig så blir det ikke troverdig. Da blir det mer en IQ-test enn en dopingtest. Det blir lett å slippe unna, og det er bare de dumme utøverne som blir tatt. De smarte med et team rundt seg unngår det, sier Mads Kaggestad.

I alle fall når det kommer til EPO og andre lignende former for bloddoping.

– Vi gjennomfører regelmessig blodprøver for å kunne følge det over tid og for å fange opp hvis det skulle være noe unormale prøvesvar – og skal du klare det er du nødt til å ta prøver jevnlig, sier leder i Antidoping Norge, Anders Solheim til TV 2.

– Formålet med bloddoping er at man ønsker å påvirke blodets evne til å transportere oksygen. Da trenger man flere rød blodlegemer og det kan vi måle og se på gjennom flere blodprøver.

Ikke selvstendig

Den svenske antidopingorganisasjonen er organisert under det svenske Riksidrottsförbundet (RF).

Det mener både svenskene selv, Antidoping Norge og ekspert Mads Kaggestad er et problem – utover de økonomiske begrensningene som svenskene hevder de lever under.

– Det blir litt som bukken og havresekken. Det er tankevekkende at Sverige henger etter, for det er for få land som har et uavhengig antidopingarbeid. Det kan ikke være opp til idretten å kontrollere seg selv, samtidig som de skal promotere seg selv, sier Kaggestad.

På verdensbasis er det fremdeles utbredt at antidopingorganisasjonene ligger under idretten de selv skal teste, men det skaper flere problemstillinger.

Det skaper fort dårlig publisitet for idretten om noen blir tatt i doping.  Det kan da stilles spørsmålet om det er i de ulike organisasjonenes interesse å ta noen.

Det forklarer neppe ressursmangelen hos Sverige, men kan forklare det andre steder, der det kanskje er lettere å koste ting under teppet.

– Det er en grunn til at kontrollinstanser i samfunnet er uavhengige. Det bør de være i idretten også, slår Anders Solheim i Antidoping Norge fast.

Endringer på gang

Både i Norge, Danmark og Finland er antidoping-organisasjons skilt ut fra idrettsforbundet. 

Prosessen er i gang hos «söta bror» også, og de har flere ganger snakket med sin norske søsterorganisasjon om hvordan man har gjort det.

– Nå er utredningen gjort og det er besluttet at vi skal bli en uavhengig enhet. Det trodde vi allerede i 2012, men det har møtt noen juridiske utfordringer. Blant annet selve organisasjonsformen. Jeg tror vi er frittstående allerede neste år, men historisk sett så har vi vært frie under RS med delegering av ressurser med både penger og personal, sier Engström.

– Hva sier det om Riksidrottsförbundets holdning til antidopingarbeid at dere ikke har fått økte ressurser på fem år?

– Det er kanskje ikke jeg som skal svare på det spørsmålet. Vi håper naturligvis at den nye organisasjonen får tilført ressurser.