Bruktbil-kuppet som var litt for godt til å være sant

Man er jo godt oppdratt. Og i de fleste situasjoner føler man at det er riktig å oppføre seg i tråd med det. Men enkelte setter den livsfilosofien på prøve når man møter dem.

Av en eller annen grunn har mange av dem en bil de skal selge…

Jeg har alltid vært fascinert av Lincolns firedørscabrioleter fra 1960-tallet. Stram, ytterst elegant linjeføring - som på den ene siden gjorde bilen lavmælt eksklusiv, men altså med den ytterst oppsiktsvekkende kombinasjonen av «selvmordsdører» bak og en diger kalesje, der mekanismen til alt overmål inkluderte et bakhengslet bagasjelokk hvorunder «teltet» pakket seg sammen og la beslag på nesten all plassen.

Les også: Vil du vite mer om bilselgeren? Sjekk dekkene!

Med andre ord ikke det grann lavmælt i det hele tatt, snarere skikkelig flashy - og dertil ikke det grann fornuftspreget. Amerikansk show off og luksus-overdose på én og samme gang.

Veteranimport av vekslende standard

Før disse bilene ble 30 år gamle visste i hvertfall jeg bare om én eneste slik bil i Norge, nemlig Slottets utrolig strøkne 1966-modell. Og jeg var ikke alene om å ha sansen for dem - det så vi da én etter én av de aktuelle årsmodellene fra 1961 til og med 1967 rundet 30, og ble mulige å importere med lav veteran-avgift.

Men disse bilene har også amerikanerne skjønt at er ganske spesielle. Prisnivået har alltid ligget en god del over samtidige cabrioleter med mer normalt antall dører, og dermed var det ikke bare strøkne eksemplarer som ble importert hit av spekulanter som var ute etter å tjene en slant.

En av dem snublet jeg over da jeg sammen med et par kamerater hadde vært ute og sett på en litt fristende Volvo P1800 en gang på 1990-tallet. Volvoen var heller morken, dermed sjekket vi litt andre annonser i det medbragte nummeret av Aftenposten før vi dro hjemover.

Impuls etter avis-annonse

«Lincoln 4-dørs cabriolet med interessant historie» var om ikke ordrett, så i hvertfall essensen av annonsen vi fant. Og ikke lenge etter sto vi hos selgeren, som var en mellomting mellom bilselger og bilsamler - og som hadde et ganske schizofrent utvalg av biler på tomta.

Midt på plassen sto en Lincoln som så litt trist ut - den rake motsetningen til eieren, som kom smilende imot oss med neven utstrakt til et hjertelig håndtrykk allerede på 30 meters avstand.

Les også: De dårligste bilannonsene kan skjule de beste kjøpene

– Så du skal ha deg Lincoln, sa han, mer konstaterende enn spørrende. Og jeg gjentok fra telefonsamtalen at vi egentlig var ute i helt annet oppdrag, men at nysgjerrigheten hadde tatt overhånd.

Det var tydelig at man måtte stå litt kraftig på bremsen her, før han bygget opp forhåpningene sine altfor mye. Han var en hyggelig fyr, og det er viktig å være ærlig mot slike når man i utgangspunktet bare følger opp en impuls.

Tolket alt som kjøpssignaler

– Ja, det er forståelig det. Lekre biler dette her. Mye fint folk som har kjørt i slike biler gjennom tidene, sa han, før det helt uunnvikelige pliktskyldigst ble gjort unna i løpet av et par setninger - referansene til Kennedy, og så videre.

– Det avgjørende er jo tilstanden. Rustskader i det selvbærende karosseriet på disse avgjør jo ikke bare prisen, men om det i det hele tatt er bryet verdt å gå løs på dem. Og 1960-tallselektronikken som styrer taket, vinduene i bakdørene og bagasjelokket opp og ned er jo heller ikke akkurat gratis å reparere, sa jeg.

Noen måtte på ett eller annet tidspunkt få ballen ned på bakken. Og det ante meg allerede at han ikke ville gjøre det.

Les også: Kennedys åpne Lincoln overlevde tidenes mest berømte attentat

– Ja, denne bilen er i hvertfall urørt, hørte jeg ham si, mens han begynte å lukke opp dørene for å vise frem interiøret, og hvor kult det var å svinge seg inn i og ut av baksetet med dørene svingt bakover.

Klokelig satte han seg ikke helt inn i setet. Da ville han nemlig blitt våt i buksebaken av vanndråpene som hadde kommet seg inn, og hang her og der på både skinnsetene og dashboardet.

Urørt - men tæret...

For bilen var nok urørt. Den hadde kommet til Norge noen måneder eller kanskje opptil et år tidligere, men tydeligvis ikke funnet noen kjøper gjennom en lang og varm sommer - som normalt burde ha inspirert noen til å slå til på et så sjeldent objekt. Før det var den nok ganske urørt - helt siden den var ny.

Etter et langt liv i Texas hadde den formodentlig ganske tørre bilen blitt stående gjennom noen vekslende norske årstider, og solbrent lakk, en tørr og sprukket kalesje og gummilister som var drysset helt bort hadde i hvertfall ikke gjort den bedre. Det var overflaterust, det var fukt på steder hvor det ikke burde vært fukt - og det var gammelt, brunt høstløv absolutt over alt.

Bilen hang så lavt over slitne fjærer at jeg hadde foreløpig ikke lagt meg ned for å kikke innunder den etter rustskader. Utvendig virket karosseriet helt - om enn «patinert».

Les også: Tors Lincoln er et eksempel på en biltype vi aldri mer vil få se

Selvsagt var det ikke strøm på den heller. Men det kostet jo ikke noe å spørre om den innviklede mekanismen rundt foldetaket fungerte - om ikke annet enn for å tolke reaksjonen.

– Ja det tror jeg da, sa han, og beveget seg bakover langs bilen. Da fikk jeg se at bagasjelokket sto «på gløtt», slik at han kunne åpne det manuelt.

– Alt ser jo ut til å være på plass her, sa han, og skuffet opp fuktig høstløv langs alle kabelstrekkene og releene i bagasjerommet.

Hadde et trumfkort på lur

Riktignok så det komplett og urørt ut også der. Men om det ville fungere med strøm på følte jeg meg ikke overbevist om. Tvert imot ble jeg stående og fundere på hvor mye snø det hadde vært i det bagasjerommet den foregående vinteren, da selgeren muligens forsto at dette var i ferd med å gå rett vest for ham.

Da hentet han trumfkortet.

Det var en stor salgsplakat, muligens printet ut fra en eBay-annonse der han kanskje hadde kjøpt bilen, eller kanskje noe som hadde fulgt med fra en selger i Texas. Bildene viste bilen i litt mer optimistisk tilstand, og hadde en tekst der det i sparsomme ordelag ble antydet noe om en historikk der en eller annen big shot en gang skulle ha sittet på i bilen.

Les også: Her snakker vi om bil som er bygget for et meget spesielt formål!

Altså ikke kjendis-eierskap, men bruk ved en eller annen anledning. Husker jeg ikke feil, var det en Texas-guvernør som det hele omhandlet.

– Du ser her, sa han stolt, og holdt frem plakaten:

– Ikke småfolk, akkurat!

– Gøy, sa jeg. Og mente det. For om det ikke akkurat hever den økonomiske verdien, er jeg en av de som setter veldig pris på å vite om morsomme ting fra historikken på bilene mine.

Men her føltes det som at historikken ble det siste halmstrået som eieren klamret seg til for å forsvare prisen på bilen. Og han nølte ikke med å tolke min reaksjon som at jeg var enig.

– Han der kjente jo mange andre celebriteter også, presidenten blant annet, sa han.

Og jeg mmm-et veloppdragent og bekreftende. I hvertfall bekreftende nok i hans ører.

Presidenter – i flertall...

I minuttene som fulgte vurderte jeg å forsøke å få ballen ned på jorden igjen, men det var litt for sent. For selgeren snakket seg stadig varmere om hvilke ting denne bilen måtte ha opplevd - og hvilke kjendiser som «nok» hadde sittet i den.

Ikke hadde jeg samvittighet til å stoppe ham, heller. For han var jo bare en entusiastisk sjel, skikkelig oppglødd over bilen sin og dens historie - kanskje bare med en litt for stor evne til å la tankene flyte rundt hva som kunne ha skjedd.

Akkurat slik som jeg selv sikkert kan være, når jeg slipper meg løs og dagdrømmer.

Les også: Her er Lincolns nye designspråk som skal ta kål på Cadillac

Løsningen ble å trekke seg lenger og lenger unna, på vei mot vår egen bil, og stikke innimellom noen replikker om at «dette var jo ganske impulsivt, så det må jeg nok tenke litt på», for å ikke virke altfor brutal. Og selgeren ble åpenbart mer og mer desperat jo mer vi rygget:

– Så joda, det har nok sittet noen presidenter baki her gjennom årene, hørte jeg til slutt at han fikk seg til å si, mens han gikk rundt bilen og begynte å lukke dørene igjen.

Det gikk ikke like lett som det hadde gått å åpne dem. Det knirket og smalt, og det måtte løftes ganske brutalt i noen av dem for at de skulle gå i lås mot midtstolpen i den «myke», åpne firedørsbilen - hvilket besvarte alle mulige spørsmål jeg måtte ha hatt om tilstanden på den bærende konstruksjonen i karosseriet.

Dro med dårlig samvittighet

Jeg hadde skikkelig vondt av både den hyggelige selgeren og bilen da vi dro derfra, og håpet at det tross alt ville komme en med evner til å redde den, som fant å kunne betale i hvertfall en noenlunde sum penger for den.

Den hadde jo tross alt vært en skikkelig kongebil i sin tid, og kunne med en nevenyttig eier bli det igjen.

«Kongebil» i anførselstegn, selvsagt - USA har jo ikke akkurat noen kongerekke. Men hadde vi drøyet hjemreisen en halvtimes tid er det ikke godt å vite. Og flere av dem ville nok i så fall ha hatt buksebaken innom baksetet på denne Lincolnen en eller annen gang…

Les også: Slottets Lincoln 4-dørscabriolet er en av Norges mest kjente veteranbiler