GLAD I LIVET: Markel Irizar er sannsynligvis feltets gladeste syklist. Men strandlivet får han lite tid til i sommer - hele juli går med til å sykle på franske landeveier. Foto: Doug Pensinger/Getty Images/AFP.
GLAD I LIVET: Markel Irizar er sannsynligvis feltets gladeste syklist. Men strandlivet får han lite tid til i sommer - hele juli går med til å sykle på franske landeveier. Foto: Doug Pensinger/Getty Images/AFP.

Han gjorde som Armstrong og vant over kreften

Skrev støttebrev til amerikaneren da han var 16. Fikk brev tilbake seks år senere da testikkelkreften rammet ham selv. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Han trodde at verden skulle gå under. Jeg husker øyeblikket jeg fikk vite om det. Jeg var sjokkert. Jeg fryktet jo at han skulle dø fra oss.

Det har gått 12 år siden Markel Irizar ble diagnostisert med testikkelkreft, men Rubén Pérez husker det hele som det var i går når tv2.no spør hvordan det var å få beskjeden om at bestevennen og lagkameraten hadde blitt syk. 

I en alder av 22 år var Irizar en av flere lovende syklister på det spanske amatørlaget Olarra (som senere skiftet navn til Orbea). Sammen med blant andre Pérez skulle han få oppleve mange år med suksess i Euskaltel-Euskadi og deretter Trek Factory Racing, men først ventet hans hardeste kamp - en kamp som potensielt kunne ta livet av ham. 

Han mistet faren, ble diagnostisert med kreft og har et spesielt bånd til Lance Armstrong - historien til Markel Irizar er ikke som alle andres. 

I sommer sykler han sin tredje Tour de France.

Fikk kreft som 22-åring
Som enebarn vokste Irizar opp med moren og faren i landsbyen Oñati i Baskerland, helt nord i Spania. 

Som ung var han mest glad i å springe, men i tenårene byttet han ut joggeskoene meg sykkelsko. Ikke fordi sykling var så mye morsommere, har han forklart i ettertid, men fordi det var mye enklere å prate med folk når han syklet enn når han sprang. Da, som nå, var Irizar glad i kontakt med andre mennesker.

Da han var 16 hørte han om at den amerikanske syklisten Lance Armstrong hadde fått testikkelkreft. Irizar bestemte seg for å prøve å oppmuntre texaneren ved å skrive et brev til ham. Armstrong la merke til brevet, og ville seks år senere skrive et lignende brev til Irizar. 

Før den tid mistet dog Irizar faren sin, og i en alder av 22 fikk han beskjeden han fryktet: Den hovne testikkelen som hadde irritert ham skyldtes at han hadde testikkelkreft. 

– Jeg fant det ut ved at en annen lagkamerat av meg i Olarra fortalte Markel at en venn av ham igjen hadde testikkelkreft. Markel, som selv hadde en stor kul, ble bekymret og spurte hvordan han fant ut at han hadde kreft. Uten å nøle gikk han for å bli undersøkt, og det var det, forteller Pérez, mannen som mange nordmenn vil huske fra det ene endeløse bruddet etter det andre i Alpene og Pyreneene de siste somrene. 

Lagkameratene fryktet naturligvis det verste.

– Ja, jeg var redd for at han skulle dø – man tenker jo alltid det verste først. Men i og med at Armstrong overlevde, så øynet vi jo håp, forteller tidligere proff Aketza Peña til tv2.no.

– Lance husket meg
Og nettopp Armstrong skulle bli et forbilde for Irizar idet han undergikk kjemoterapi. Da amerikaneren fikk høre om tilstanden til den unge spanjolen, plukket han nemlig opp pennen.

– Lance husket meg. Det var jul, og jeg var midt i behandlingen min. Jeg fikk brevet hans, og det var en stor opptur for meg. Han skrev at jeg kom til å bli frisk og sterk igjen, forteller Irizar til Road Magazine.

Men det var ikke bare oppmuntrende ord han mottok. Irizar fikk også tilbud om å gjennomgå behandlingen hos Lance Armstrong Foundation i USA. 

Lagkameratene hørte lite fra Irizar under behandlingen, men, som amerikaneren hadde gjort fem år i forveien, overvant han kreften. 

Han trosset legenes råd og gjorde comeback så fort han kunne. Og comebacket kunne ikke ha vært mer vellykket - spesielt for moren, som hadde mistet sin mann og fort kunne ha mistet sitt eneste barn.

– Jeg var ferdig med behandling 1. februar, men Pedro Celaya, som hadde vært legen min og i alle år har vært som min andre far, sa at jeg burde ta et års pause fra sporten for å fullføre rekonvalesensen. Jeg sa «ikke snakk om» - jeg hadde allerede tapt for mye tid. Jeg følte jeg måtte satse alt jeg kunne på sykkelkarrieren. Jeg var redd at jeg kunne miste muligheten til å bli profesjonell. Tre måneder etter kjemoterapien, 27. mai 2003, begynte jeg å konkurrere. 3. juni var mine foreldres 25. bryllupsdag, og på den dagen vant jeg et løp igjen. Det var veldig spesielt for meg og moren min. Da følte vi at vi kunne se fremover igjen med en ny start, forteller han.

Hentet til RadioShack av Armstrong
Året etter comebacket syklet han profesjonelt for Euskaltel-Euskadi - det lokale topplaget alle baskere drømte om å sykle for. 

I allerede sitt første ritt møtte han Armstrong i person for første gang i sitt liv.

– Det første løpet mitt var Critérium International, og Celaya kom til lagbussen vår og hentet meg. Han sa at Lance ville møte meg, og der fikk jeg også hilse på Johan Bruyneel, forteller han.

Etter seks år hos Euskaltel skulle bekjentskapet bli til noe mye mer. Før 2010-sesongen bestemte nemlig Armstrong sitt lag, Team RadioShack (nå Trek Factory Racing), for å signere spanjolen. 

Irizars tidligere lagkamerat Haimar Zubeldia la inn et godt ord for ham, og Armstrong og Bruyneel var ikke vanskelige å be. 

Irizar fikk dog bare sjansen til å sykle med den nå vanærede amerikaneren i to år før Armstrong satt sykkelen i garasjen for godt.

Armstrong har siden blitt strippet for det meste av det han hadde av troverdighet, men Irizar vil naturligvis ikke fordømme sin tidligere lagkamerat.

– Jeg forstår at ikke alle liker Armstrong, men jeg vet ikke om mange utøvere på hans nivå som har engasjert seg så mye i kampen mot en sykdom og også fortsetter med det etter å ha lagt opp, sier han.

– Folk sier at jeg er så glad hele tiden
På det som tidligere var Armstrong og Bruyneel sitt lag har Irizar blomstret. I 2010 vant han sitt første løp som profesjonell, og fulgte det opp med å vinne Vuelta a Andalucía året etter. 

På Trek-laget har han blitt et av lagets faste innslag i de viktigste rittene - både på grunn av sine kvaliteter på sykkelen og som menneske.

– Markel er en god venn og en person som lever for syklingen. Han er lidenskapelig opptatt av sporten, og er en av feltets beste hjelperyttere. Han går under kallenavnet «Bizipoz», sier Pérez.

«Bizipoz» kan løst oversettes til «et lykkelig liv» på norsk.

– Noen vil kanskje si at jeg var uheldig som fikk kreft. Men jeg ser det ikke på den måten. Nå vet jeg hvordan jeg skal nyte livet. Folk sier alltid til meg at jeg er så glad hele tiden. Jeg har ingenting å angre på. Når man får store problemer er man i stand til å skjønne hva virkelige problemer er. Samtidig skjønner man at de fleste andre ting egentlig ikke er så viktig. Derfor elsker jeg jobben min. Jeg elsker sykling, og jeg elsker å sykle. Jeg elsker konen min og ungene mine. Jeg elsker å være med vennene mine. Jeg er mye vekke fra familien min og savner dem selvsagt, men jeg kan se dem mye når jeg er hjemme, så det fungerer bra for meg. Jeg har to sønner. Jeg har veldig lyst på en datter, så vi kommer nok til å få flere barn, forteller Irizar.

Pérez la opp som aktiv syklist i fjor, men sier han fortsatt følger kompisen fra sofaen i årets Tour. 

Kreften rammet lagkameraten når de begge var unge, og Pérez sier at sykdommen til Irizar fortsatt gjør inntrykk.

– Markels sykdom påvirket oss på den måten at vi ble klar over at vi måtte leve hver eneste dag. Plutselig kan det hele være over.