PUR GLEDE: Costa Ricas opptredener og resultater har gledet fotballelskere over hele verden.
PUR GLEDE: Costa Ricas opptredener og resultater har gledet fotballelskere over hele verden.

Celso Borges var to år da faren var med på å sjokkere Sverige i VM

– Jeg led da han tapte, og jeg jublet da han vant, sier Borges 24 år senere.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Jeg var bare to år da, og jeg husker ingenting av det. Men jeg har sett det man kan kalle eksklusive bilder av det, tatt med private kamera. Pappa viste det til meg ofte.

Celso Borges snakker om et av de mer sjokkerende øyeblikkene i VM-historien. 

Stedet er Italia og året 1990. Costa Rica, i sitt aller første VM, har slått Skottland og går videre til åttendelsfinalen om de slår Sverige i siste gruppespillkamp. 

Da Borges senior sendte svenskene ut
I den avgjørende kampen mot vår skandinaviske nabo avgjør Hernán Medford kampen til costaricanernes fordel to minutter før slutt. Den målgivende pasningen står Alexandre Guimarães for, Celso Borges far.  

Det mellomamerikanske laget er videre - Thomas Brolin, Thomas Ravelli og resten av svenskene er ute. 

– Pappa var alltid helten min. Han var idolet mitt. Jeg likte selvsagt Zinedine Zidane og Andrés Iniesta, men pappa var forbildet mitt. Jeg vokste opp med å lide da han tapte og feire da han vant, sier den tidligere Fredrikstad-spilleren til The Guardian.

24 år senere feirer Costa Rica på ny. 

Med Borges på laget har «los Ticos» gjort det få eller ingen trodde var mulig: slå både Uruguay og Italia og kvalifisere seg for sluttspillet før de har spilt sin tredje kamp. 

– «Dødens gruppe»? Kan det bli bedre enn det?
Få levnet Borges og co. de store sjansene da gruppene ble trekt i desember i fjor. 

«Dødens gruppe», ble det sagt, da det ble klart at Costa Rica skulle møte tre tidligere verdensmestere i gruppe D.

For de fleste costaricanere ble ikke det sett på som en god ting. Men så er heller ikke Celso Borges som alle andre.

– «Dødens gruppe», sier du? Hvordan kan folk i fotballen se på det å møte de beste lagene på planeten som noe dumt? Det er dette man drømmer om, dette man spiller for. Å møte Suárez, Cavani, Pirlo, Balotelli, Rooney, Gerrard... Kan det bli bedre?, spør han retorisk.

Og bedre kunne det knapt ha blitt. 

To seire på to kamper i «fotballens hjemland» har gjort costaricanerne kjente over hele verden. Kontrasten til tilværelsen i Fredrikstad for tre år siden kunne, med all respekt for norsk fotball, knapt ha vært større.

– Det er aldri enkelt å spille mot så gode lag. Individuelt er vi nok dårligere enn motstanderne. Men vi har våre styrker, og lagånden er vår fremste. Vi er disiplinert og velorganiserte, solide i forsvar, og har en «alle for en, en for alle»-mentalitet. Vi spiller ikke for oss selv og våre karrierer; vi spiller for alle der hjemme, forteller han.

Ble syndebukken mot farens lag
Hjemme sitter pappa Alexandre og ser på. 

Faren trente Costa Rica i VM både i 2002 og 2006, og har siden sønnen kunne gå holdt et øye med utviklingen hans.

Å være sønnen til far er dog ikke bare enkelt.

– Da jeg som liten gutt kom hjem fra skolen, satt det ofte fotballstjerner i hagen vår eller i sofaen og diskuterte fotball. Det var en stor opplevelse, men det er ikke alltid bare gøy å ha faren sin som trener - spesielt ikke når resultatene er dårlige og han får mye kritikk. I tillegg måtte jeg jobbe dobbelt så hardt som de andre for å bevise at jeg var god nok. Men etterhvert utviklet jeg meg og fant min egen vei, forteller han.

Å «finne sin egen vei» skulle imidlertid vise seg å bli litt vanskeligere enn han trodde da faren begynte å trene Panama. I en OL-kvalifiseringskamp møttes Costa Rica og farens nye arbeidsgiver - og det kunne knapt ha gått verre for den nåværende AIK-spilleren.

– Kampen måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse, og jeg misset den avgjørende mot laget til pappa. De gikk videre. Jeg var knust og gråt i dagevis, men forstod til slutt at sånt kan skje med hvem som helst. 

Kan skrive historie
Forhåpentligvis, for Borges og hans landsmenn, lider de ikke samme skjebne i åttendelsfinalen. 

Skulle de ta seg videre til kvartfinalen, vil det i så fall bli for aller første gang i landets historie.

– Det er uunngåelig at vi blir sammenlignet med 1990-generasjonen - det skjer hver gang vi kommer til VM. Men vi kan ikke sammenligne lag på den måten. Den eneste måten vi kan leve opp til det de gjorde er å få resultater. Og, hvem vet, med det laget vi har kan vi kanskje gjøre det enda bedre, avslutter han.