Mens Rooney fortsatt er mannen som pisker opp entusiasme og håp, er Daniel Sturridge den som gjerne kan bli Englands «talisman» på gresset, skriver Tor-Kristian Karlsen.  AFP PHOTO / BEN STANSALL
Mens Rooney fortsatt er mannen som pisker opp entusiasme og håp, er Daniel Sturridge den som gjerne kan bli Englands «talisman» på gresset, skriver Tor-Kristian Karlsen. AFP PHOTO / BEN STANSALL

VM-analyse: Sturridge kan sette Rooney i skyggen

– Rooney skaper entusiasme, men Sturridge er i form, skriver Tor-Kristian Karlsen i sin analyse av England.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

10. England: For første gang siden England løftet trofeet i 1966 er VM-forventningene til «Three Lions» på et utypisk realistisk nivå.

Jo, fortsatt spekuleres det vilt om formen og bruksverdien til Wayne Rooney, og jo, engelskmennene går fortsatt bananas så fort man vinner en treningskamp. Noen ting er tross alt konstante, men allikevel er det noe tilnærmet edruelig over VM-klimaet i landet denne gang.

Den noe avventende holdningen er et selvsagt stort pluss. Nå er det lite snakk om forstyrrende elementer som WAGs og festing, under Hodgson er det oppgaven som venter i Brasil som står i fokus.

Men kun en uke før mesterskapsstart er det noe uferdig og uklart over dette England-laget. Den bakre fireren – og keeperplass – er helt i orden (bortsett fra et lite spørsmålstegn ved Glen Johnson på høyreback). Faktisk ser England veldig komfortabel ut med paret Cahill og Jagielka (blant de aller beste stopperparene i dette VM), mens den sentrale midtbanen bestående av Liverpool-spillerne Gerrard og Henderson fremstår som effektiv og solid. Tvilen dukker imidlertid opp når man tar for seg de offensive kantene og playmakerrollen.

England har knapt funnet en glimrende venstreving siden John Barnes og selv om både Wayne Rooney og Adam Lallana kan bekle rollen, er begge mer effektive i andre posisjoner. Og mens Raheem Sterling burde være å foretrekke på motsatt side, kan det mistenkes av de offensive rollene – med unntak av sikre Daniel Sturridge som midtspiss – vil bli offer for konstant rotasjon under mesterskapet (her hjelper selvsagt ikke skadefraværet til Theo Walcott, og muligens, Alex Oxlaide-Chamberlain).

Ikke uventet er England blitt et solid og funksjonelt lag under Hodgson. Laget er veldig godt organisert, og har en fin balanse med og uten ball. Alle spillerne er bevisste på sine oppgaver, kollektivet fremstår ryddig. Det er også en aura av profesjonalisme over England i disse dager, som har vært fraværende tidligere.

På den annen side skaper England som vanlig lite når de har ballen mot etablert forsvar. Målene kommer gjerne fra dødballer, skudd eller kontringer. Uten plass til å utnytte fart og kraft, går engelskmennene seg ofte fast utenfor motstanderens 16-meter. Samspillet og bevegelsene er for forutsigbare. I essens mangler England spillertypene som kan åpne trange situasjoner og skape sjanser på små flater. Spillertyper som er fundamentale hos de andre toppnasjonene (Tyskland og Spania har halvdusinet). I motsetning til prinsippene for moderne fotball, er det ikke offensiv samhandling som kommer til å bli nøkkelen til eventuell VM-suksess. Englands må stole på individuelle øyeblikk fra spillere som Rooney, Gerrard og Sturridge – pluss kanskje kometene, Ross Barkley og Raheem Sterling. Som i tidligere mesterskap kan fitness også bli en akilleshæl for England. Britene bruker tydeligvis mest energi under den krevende Premier League-sesongen, og det kan virke som at engelske landslagsspillere har vanskeligere for å komme seg i optimal fysisk form utenfor sesong enn spillere fra mange andre land.

Veien til VM

I en rimelig enkel kvalikgruppe toppet til slutt England – ett poeng foran Ukraina - etter å ha kontrollert hjem et målløst uavgjort resultat i Kiev. Selv om både Polen og Montenegro yppet seg tidlig i kvaliken, var engelskmennenes VM-plass aldri i fare.

Sannsynlig lagoppstilling

4-2-3-1: Hart (27, Manchester City/ENG); Johnson (29, Liverpool/ENG), Cahill (28, Chelsea/ENG), Jagielka (31, Everton/ENG), Baines (29, Everton/ENG); Gerrard (34, Liverpool/ENG), Henderson (23, Liverpool/ENG); Sterling (19, Liverpool/ENG), Rooney (28, Manchester United/ENG), Lallana (26, Southampton/ENG); Sturridge (24, Liverpool/ENG),

Wayne Rooney. Foto: Scanpix
Wayne Rooney. Foto: Scanpix

Nøkkelspillere

Wayne Rooney er kanskje ikke spilleren han var for noen år tilbake, men Manchester United-angriperen er fortsatt Englands store symbol. Rooney er rusten etter et skadeopphold fra tampen på Premier League-sesongen, og det er helt åpent i hva slags forfatning han stiller mot Italia om en drøy uke. Trolig mest effektiv i en rolle bak midtspissen – der får han mest utløp for sin trang til å vandre og søke ball – men nå spekuleres det i at Rooney også kan bli benyttet på venstre kant i åpningskampen (som han gjorde i gårsdagens vennskapskamp mot Ecuador). Om kvaliteten på det Rooney leverer i disse dager er diskutabel, setter han fortsatt en ekstra liten støkk i motstandernes forsvarspillere.

Mens Rooney fortsatt er mannen som pisker opp entusiasme og håp, er Daniel Sturridge den som gjerne kan bli Englands «talisman» på gresset. Ikke like arbeidsom som den klassiske engelske midtspissen, men i denne troppen er Liverpool-spissen blant veldig få med den klassen som skal til i avgjørende øyeblikk. Tidligere benyttet på kant for England men i VM vil alt annet enn å bruke denne formspilleren på midtspissplass være meningsløst. Fantastisk avslutter, som besitter et av de beste venstrebeinstilslagene i Premier League. Kombinert med smarte bevegelser uten ball kan Sturridge utgjøre en forskjell selv på et sluggeraktig lag.

I et lag med vedvarende problemer på langs den offensive delen av venstrekanten, er Leighton Baines en viktig brikke. Everton-backens offensive legning og presise venstrebein er gull verdt for England. Kombinerer gode defensive ferdigheter og angrepsvillighet på nesten perfekt vis. «Unsong hero» som kanskje har totalt sett vært England mest jevntpresterende spiller de siste to årene.

Trener

Godt kjent i Norge etter sin periode som Viking-trener, Roy Hodgson er på vei inn i sin største utfordring som fotballtrener til tross for en karriere som omfatter 40 år. Dette er 66-åringens andre VM-erfaring, men opplevelsen med Sveits i 1994 (tapte i 16-delsfinalen mot Spania) kan ikke sammenlignes med å lede hans eget England. Hodgson slo seg opp som trener i Sverige på 70- og 80-tallet med Halmstad, Örebro og Malmö. Kort oppsummert var suksessformelen stram organisering og introduksjonen av soneforsvar. Den samme oppskriften innførte han med fremgang i Sveits – klubblag og landslag – på begynnelsen av 90-tallet. Som klubbtrener i store europeiske ligaer har Hodgson hatt en mer varierende karriere. Fra korte Serie A-opphold til flopp i Blackburn sent på 90-tallet til relativ suksess i Fulham – som han tok til Europa League-finale – til katastrofe i Liverpool. Generelt har Hodgson hatt suksess gjennom å bygge velfungerende kollektiv av normale spillere, men han har ofte møtt problemer i klubber som domineres av stjernespillere. Effektiv og respektert trener med en ukomplisert filosofi.

X-faktor

The Liverpool Connection. Det er lenge siden England har kunnet by på en oppstilling som ligner en stamme fra et klubblag. England og Liverpool i 2014 er ikke Sovjetunionen og Dynamo Kiev i 1986, men å basere en landslagsoppstilling på spillere som arbeider sammen daglig kan ha sine fordeler med tanke på samhandling og lagånd. En annen «mini x-faktor» er muligheten for at talentfulle spillere som Ross Barkley og Raheem Sterling – ekstreme spillere med potensial til å snu og avgjøre kamper - virkelig slår ut i full blomst med verden som publikum.

Sjansene

England stiller mer eller mindre likt med hovedutfordrerne Italia og Uruguay i denne så mye omtalte Gruppe D. Spesielt den første kampen, jungelslaget mot Italia i Manaus, kan bli utslagsgivende i denne gruppen. Mer enn de to latinske landene, er trolig engelskmennene – med sin utålmodige stil – mer tilbøyelige til å slite mot gruppens presumptivt svakeste land, Costa Rica.