Else skriver om brorens selvmord:
– Jeg gråter ikke når jeg skriver

Programlederen lar ikke følelsene ta overhånd når hun skal skrive brorens historie. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Stand-up-komiker, programleder og skuespiller Else Kåss Furuseth har blitt hyllet for sin forestilling «Kondolerer» på Nationaltheatret. Stykket omhandler moren og brorens selvmord. 

Mottar kunstnerpris

Nå mottar hun Oslo-bys kunstnerpris for sin innsats. 

– Det er veldig stas. Jeg har fått prisen «Den som har skjerpet seg mest» av Jan Thomas en gang. Det var da jeg lærte å gå kledd i svart. Jeg har også fått en Romerike-pris og nå er det en Oslo-pris, så det er jeg veldig fornøyd med, sier hun til TV 2. 

«Latter og gråt går hånd i hånd»

En av grunnene til at multitalentet får tildelt prisen er forestillingen «Kondolerer» som tar opp et svært alvorlig tema på en humoristisk måte. 

– Det sies jo ofte at man må tulle og snakke mer om vanskelige ting. Jeg gjør det mye når jeg er hjemme og med venner, så da tenkte jeg at jeg hadde lyst til å gjøre det på scenen også. Det var aldri et mål i seg selv å tulle med det, men det er jo sånn at latter og gråt går litt hånd i hånd. sier Else. 

Hyller livet

Forestillingen har blitt en publikumssuksess og Else har klare tanker om hva hun ønsker å formidle til publikum. 

– «Kondolerer» er en forestilling som sier at det er lov til å leve videre, noe jeg mener er et godt budskap. Det kanskje naivt å si men forestillingen er rett og slett en hyllest til livet, sier Else 

Skriver om sin avdøde bror

I kjølevannet av forestillingen skriver Else også bok om sin avdøde bror, men når den kommer i butikkhyllene er hun ikke helt sikker på ennå. 

– Boken kommer når den er ferdig, for det er en langsom fødsel på den boken. Det er fortsatt lenge igjen til jeg er Jo Nesbø, smiler Else.  

Ikke ment som terapi

Selv om boken bringer opp gamle minner om broren holder hun tårene tilbake under skriveprosessen. 

– Jeg gråter ikke mens jeg skriver. Boken er ikke ment som terapi eller renselse, men jeg har lyst til å vise fram det morsomme i det triste, avslutter Else.