«Å reise til Nord-Korea er som å reise til en annen planet»

Som en av få norske journalister har TV 2s Bent Skjærstad besøkt det lukkede landet sammen med fotograf Pål S. Schaathun. Det har gitt dem minner de sent vil glemme.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Å reise til Nord-Korea for første gang er som å reise til en annen planet.

Jeg husker godt hvor spent jeg var da jeg gikk av flyet og gjennom passkontrollen første gangen jeg kom til landet i mars 2013. 

I flere år hadde jeg forsøkt å komme meg inn i Nord-Korea, uten hell.  

Den norske kunstneren Morten Traavik viste seg å være døråpneren.

Siden 2011 har han drevet et kulturutvekslingsprosjekt med Nord-Korea og da vi ble med for å følge et av hans prosjekter fikk vi omsider visumstempelet som trengtes i passet.

Vi ankom landet samtidig som en av de verste krisene på Koreahalvøya pågikk.

Nord-Koreas nye leder Kim Jong-un raslet med sablene og regimet kom med daglige trusler mot Sør-Korea og USA, som gjennomførte en militærøvelse like på andre siden av grensen. 

Men denne spenningen merket vi lite til da vi ankom hovedstaden Pyongyang.

Dette er hverdag for nordkoreanerne som har levd i et land som teknisk sett fortsatt er i krig med nabolandet Sør-Korea. 60 år etter at våpenhvilen mellom de to landene ble undertegnet.

Selv om det var spent ble opplevelsen av landet og menneskene var alt annet enn det jeg hadde forventet.

Hovedstaden Pyongyang var mye mer moderne enn det jeg hadde forventet og menneskene var langt mer åpen enn det jeg hadde turt å tro før jeg reiste. Vi ble møtt med smil og nysgjerrighet hvor enn vi reiste. 

Våre nordkoreanske verter, eller oppassere som det gjerne kan kalles, viste seg å være langt lettere å ha med å gjøre enn det vi fryktet.  

Det viste seg å være mulig å diskutere og pushe grensene selv om rammene som var satt for vårt besøk sørget for store begrensninger i forhold til andre steder jeg har arbeidet som journalist.

Her er Pål S. Schaathun og Bent Skjærstad på Kim Il-sung-plassen under ett av besøkene i Pyongyang i Nord-Korea.
Her er Pål S. Schaathun og Bent Skjærstad på Kim Il-sung-plassen under ett av besøkene i Pyongyang i Nord-Korea.
Hverdagsliv i Pyongyang. Foto: Bent Skjærstad / TV 2
Hverdagsliv i Pyongyang. Foto: Bent Skjærstad / TV 2

Men på de stedene våre verter tok oss med til fikk vi fritt velge ut personer vi ønsket å intervju, så sant de ønsket å la seg intervjue. 

En av de tingene som slo meg ganske fort i Nord-Korea var den store mangelen på informasjon.

Vi lever i en verden der det meste av informasjon er tilgjengelig ved et par tastetrykk på mobiltelefonen. I Nord-Korea er det regimet som bestemmer hva befolkningen skal få av informasjon. Og informasjonen som gjengis på tv, radio og i aviser er minimal.

Hva som skjer i resten av verden vet nordkoreanerne lite eller ingenting om.

Mennesker lever i en boble der de ser på nabolandet Sør-Korea, USA og Vesten som de store fiendene.

Dette fiendebildet og mangelen på informasjon er en av metodene regimet bruker for å beholde grepet de har om befolkningen. Og de lykkes. I hvert fall føles det slik.

Alle vi møter takker landets ledelse når vi snakker med dem. Mange vil hevde at det er fordi de er redde for konsekvensene dersom de ikke gjør det.

Men samtidig så virker det ofte oppriktig. Fordi begrensningen av informasjon gjør at de tror at de lever i et land der lederne faktisk tar vare på dem. De ser ut til å leve lykkelig uvitende i boblen det nordkoreanske regimet har skapt.

I løpet det siste året har jeg vært tre ganger i Nord-Korea som journalist. Inntrykkene er mange, og jeg har sjeldent vært så sliten i hodet som da jeg kom hjem fra landet første gang.

Også de to siste turene har sørget for mange inntrykk. Og jeg føler grensene for hva vi får gjøre hele tiden flyttes. Vi har fått en form for tillit av våre oppassere, som gjerne lar oss ta en ettermiddagstur rundt omkring i Pyongyang når vi legger fra oss TV-kameraet på hotellet. Alene. 

Og det er når jeg spaserer rundt i hovedstaden ,og ser på alle som haster hjem fra arbeid og skole, jeg føler jeg opplever det jeg ønsket å oppleve ved å reise til Nord-Korea.

At det faktisk finnes mennesker med et liv, som vanligvis er godt skjult bak medienes skildringer av det nordkoreanske monsterregimet.