Bror og søster måtte flykte alene fra landsby i flammer

Senwara (9) og Mohamad (15) kom bort fra foreldrene i kaos og røyk. Etter åtte måneder år fikk de første livstegn.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

De to barna som plutselig sto alene sto på stranden en dag i 2012 var Mohamad Husein (15) og hans søster Senwara Begum (9). 

Kom bort fra foreldrene

En buddhistisk mobb angrep den muslimske landsbyen nordvest i Myanmar, og barna kom bort fra foreldrene sine i røyk og kaos. Etter å ha lett etter dem i sju måneder ga de opp.

Mohamad tok hånda ned i lommen og fant penger. De kom seg om bord i en båt og var lettet over at de kom seg bort. Men dette var bare begynnelsen. 

De satt trangt i den lille fiskebåten. Den var tettpakket med flykninger. Kvinner og barn, som i likehet med tusenvis av andre har valgt å bli båtflykninger. Det var ikke trygt å bli værende i Myanmar som muslim. 

Lang farefull ferd

Senwara gråter etter å ha snakket med sine biologiske foreldre på Skype. Hun forstår fortsatt ikke hvorfor landsbyen hennes ble brent ned, og hun og broren måtte rømme. (AP Photo/Binsar Bakkara)
Senwara gråter etter å ha snakket med sine biologiske foreldre på Skype. Hun forstår fortsatt ikke hvorfor landsbyen hennes ble brent ned, og hun og broren måtte rømme. (AP Photo/Binsar Bakkara)

Bror og søster trøstet hverandre og lurte på om de noen gang ville få se foreldrene sine igjen. De kunne ikke forutse grusomhetene de hadde i vente.

Selv om muslimer fra Rohingya er ansett å være blant de mest forfulgte i hele verden, ønsker få regjeringer å ta imot dem.

Myanmar anser gruppen for å være ulovlige innvandrere fra Bangladesh, men familiene har bodd i Rohingya i flere generasjoner. 

– Nesten 2000 muslimer fra Rohingya har dødd eller forsvunnet de siste to årene. Enslige barn som Senwara og hennes bror er blant de mest utsatte, sier menneskerettighetsforkjemperen i Arkanprosjektet, Chris Lewa til nyhetsbyrået AP.

Tatt og mishandlet av soldater

Mohamad og Senwara kjempet for å holde seg i live i båten. I nesten to uker levde de på ørsmå slurker vann blant sykdom og oppkast. Plutselig så de en båt med soldater om bord. Men det var ikke hjelp de fikk.

Soldatene beordret alle mannlige flyktninger til å ta av seg skjortene og legge seg ned. De ble bakbundet, slått og sparket med jernstenger.

Mohamad bor i en toroms leilighet sammen med flere andre flykninger fra Myanmar. (AP Photo/Vincent Thian)
Mohamad bor i en toroms leilighet sammen med flere andre flykninger fra Myanmar. (AP Photo/Vincent Thian)

Flyktningene hylte og ba til Gud om nåde. Mohamad ble pisket og brent med fyrstikker. Soldatene lo og sa det luktet brent kjøtt. Senwara slått.

Etter mishandlingen var over ble de sendt til havs i vraket av en båt. Da de endelig så land, var det noen som sa det var Thailand.

Håpløshet i Thailand

Thailand er første stopp for nesten alle båtflyktninger fra Rohingya.Tidligere var det ikke uvanlig at politiet sendte båtene til havs igjen, men etter avslørende bilder av et thailandsk krigsskip som slepte flyktninger til havs, fikk de mye internasjonal refs. 

Nå får flyktninger grunnleggende forsyninger før de sendes videre.Det rapporteres imidlertid at båtflyktningene blir sendt videre til menneskehandlere, som krever løsepenger for å la dem gå.

De som ikke har penger blir solgt som slaver til å jobbe på fiskebåter eller annet arbeid uten lønn. 

Mohamed og Senwaras møte med Thailand var soldater som bandt dem og fraktet dem til jungelen. De fikk ris og tørrfisk. Etter noen dager ble de satt i en liten båt uten motor, og tauet til havs av soldatene. deretter kuttet de tauet og lot dem drive uten mat eller vann. 

Funnet av indonesere

Senwara drakk sjøvann og spise tre fra båten. Hun kastet opp og fikk diaré. Til all lykke ble de funnet av indonesiske fiskere dagen etterpå. 

Fiskerne smilte og snakket et språk de ikke forsto. Men de forsto at de var muslimer. 

Indonesia tar imot flyktningene, men de blir plassert i trange fengsler og lever under umenneskelige forhold. Både Indonesia og Malaysia frykter at de skal bli utsatt for en voldsom flyktningestrøm, og er restriktive med å gi flyktningene noen rettigheter.

– En flom av innvandrere kunne påvirke hvordan vi mestrer problemer i vår egen befolkning sier talsmann for indonesisk innvandringsministeriet, Yan Welly til AP.

Antall flyktninger fra Rohingya som kom til Indonesia steg fra 439 i 2012, til 795 i 2013. 20 prosent av barna som kommer, reiser alene, ifølge en FN-oversikt.

Den lange ventetiden i flyktningeleiren får mange til å rømme. Ingen fra Rohingya ble tatt imot av noe land i 2013. Desperasjonen gjør at noen betaler menneskesmuglere for å ta dem med til Australia, andre rømmer på egen hånd.

Australia har sett seg lei på ulovlig innvandring, og har innført kontroversielle grep. Ved hjelp av slepefartøy blir flyktningeskipene slept tilbake til indonesisk farvann.

Storebror ble fengslet

Situasjonen er uutholdelig for mange. I 2013 brøt det ut et opprør i leiren. Det var umulig å se hva som skjedde. Da Senwara våknet morgenen etter, var broren hennes borte. Hun var nå helt alene.

Mohamad ble fengslet. Han ble løslatt etter noen måneder på grunn av sin unge alder. Da han ble satt fri, dro han til Malaysia i en liten båt for å finne seg arbeid. Mange fra  Rohingya ønsker å dra til Malaysia som er et muslimsk land.

Mohamad var heldig og ble gatefeier. Lønnen er 70 dollar i måneden, og for første gang tjener han til livets opphold. Han bor i et skur sammen med andre menn fra  Rohingya. 

Savn og samvittighetskvaler

Mohamad torturerer seg selv med dårlig samvittighet for å ha forlatt lillesøsteren i Indonesia. Senwara ble registrert som flyktning og bor med en fosterfamilie i Medan på Sumatra. Senwara smiler og leker. Hun er trygg. Men hun er såret og sint over at broren forlot henne.

Men mest av alt har hun hjemlengsel til landsbyen og familien i  Rohingya. Hun aner fortsatt ikke hva som har skjedd med foreldrene og om de i det hele tatt lever.

Foreldrene overlevde

Foreldrene til Mohamad og Senwara er i live. De fikk ikke selv vite at barna var trygge før det hadde gått åtte måneder etter at landsbyen brant ned.

Den skjebnesvangre natten måtte Senwara og Mohamads mor og far, Anowar Begum og Mohamad Idris, flykte med to babyer ut i en innsjø. De brukte bambusstiler for å guide seg gjennom det gjørmete vannet i mørket.

Senere lette de febrilsk, og fant ytterligere fem av sine ni barn. Men Senwara og Mohamad var forsvunnet. Alle trodde de var døde.

Fikk livstegn

Etter å ha flyttet fra sted til sted, endre familien opp i en leir med titusenvis av andre hjemløse fra  Rohingya i utkanten av byen Sittwe i Myanmar.

Plutselig en dag ringte en ukjent person fra Indonesia, og fortalte at Senwara og Mohamad var trygge.

Det er snart to år siden familien ble splittet. På tross av den elendige fattigdommen har familien fått se hverandre via moderne teknologi.

Snakker via Skype

Mohamad i Malaysia ser på et videoklipp av søsteren som spiller fotball i Indonesia. Han sitter på gulvet i den enkle leiligheten, og bryter sammen. Han klarer ikke ta øynene bort fra lillesøsteren på skjermen.

I Myanmar sitter foreldrene i leiren. De har en laptop, og plutselig spretter det opp en Skype-samtale. Der stirrer mamma Anowar på datteren, og hulker stille inn i skautet sitt. Senwara tørker tårer med våtservietter.

Det har gått to bursdager siden hun flyktet. Når faren spør hvordan hun har hatt det, begynner ansiktet å skjelve. Så hagler spørsmålene. Er du frisk, får du nok å spise, hvordan går det på skolen?.

Så begynner favorittstoresøster å vitse. Hele familien ler, og tristheten blir brutt en stund.

Bedre i utlandet

– Jeg har det bra. Jeg er hos en familie som tar godt var på meg. De elsker meg. Jeg lærer ting. Engelsk og religion, sier Senwara.

Faren minner henne på å være snill jente. Han lengter etter sine to barn, men vet de trolig har det bedre i utlandet. Familien er ofte sulten og de har ikke penger til medisin.

Senwara kikker på dataskjermen selv etter ansiktene har forsvunnet. Hun forstår ennå ikke hvorfor landsbyen ble brent og hun måtte rømme.

– Jeg tror ikke jeg noen gang får se familien min igjen, sier hun sakte.

Kilde: Assosiated Press.