Hikaru Nakamura fra USA under Norway Chess 2013 i Stavanger Konserthus. Amerikaneren er stor i kjeften, men sliter med å slå Magnus Carlsen, som han har omtalt som «Sauron». Foto: Kent Skibstad / NTB scanpix
Hikaru Nakamura fra USA under Norway Chess 2013 i Stavanger Konserthus. Amerikaneren er stor i kjeften, men sliter med å slå Magnus Carlsen, som han har omtalt som «Sauron». Foto: Kent Skibstad / NTB scanpix

Først kalte han Carlsen «Sauron». Så gjorde han en stor tabbe

Storkjeftede Hikaru Nakamura har et Magnus Carlsen-kompleks. Nå skal han forsøke endelig å få has på sin norske rival.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hikaru Nakamura ble født i Hirkata, Japan, niende desember 1987. Far er japaner, mens mor er amerikaner, og familien flyttet til USA da Hikaru knapt var to år gammel.

I dag er han det største amerikanske sjakkhåpet siden Bobby Fischer, den eksentriske verdensmesteren som så å si egenhendig satte en stopper for det Sovjetiske sjakkhegemoniet med et smell av et punktum i Reykjavik 1972 (den legendariske VM-matchen mot russiske Boris Spasskij).

I 2003 ble Nakamura den til da yngste amerikanske stormester, bare 15 år og 79 dager gammel. Han er i dag rangert som nummer 9 på verdensrankingen, men har tidligere vært ranket så høyt som nummer tre. Likevel har han ikke klart å slå Magnus Carlsen i et vanlig sjakkparti på 35 forsøk.

Kl. 11.30 1. påskedag ser du ham og Magnus Carlsen i Vugar Gashimov Memorial på TV 2 Sportskanalen og tv2.no (klikk her for livesenter med chat).

Mange sjakkspillere og entusiaster ble først kjent med Nakamura under nicket «Smallville» på sjakkserveren ICC (Internet Chess Club), hvor han blant tusener på tusener markerte seg som en oppsiktsvekkende sterk lynsjakkspiller. Spillet hans var preget av en voldsom energi og et forbløffende overblikk; han kunne kalkulere lange, komplekse varianter på bare et øyeblikk. Dessuten var han uovertruffen innen sjakkens ekstremvariant, fartsdisiplinen kjent som «Bullet». Denne går ut på at spillerne ikke har mer enn ett enkelt minutt hver til rådighet på hele partiet. Med andre ord noe for den virkelig snartenkte. For den glade amatøren handler det som regel om å unngå å tape på tid i denne grenen, det spiller ikke mye rolle hvor brikkene settes: Bare det gjøres radig nok, er det helst motstanderens tid som renner ut. Men Nakamura spiller utmerket sjakk, selv om det for den uinnvidde ser ut som om brikkene flyr vilkårlig omkring.

Her ser vi ham i aksjon mot stormesterkollega Maxim Dlugy:

Ikke godt å si hva som foregår for det alminnelige menneskeøyet. Vel, det finnes en nokså omfattende analyse av dette partiet, hvor det fremgår at amerikaneren spiller mer eller mindre eksemplarisk. Og ikke spiller motstanderen så verst, han heller. 

Om man nå fikk inntrykk av at Nakamura bare er et ess innen disse fartsøvelsene, så stemmer det dårlig. Han er en original, i noen grad uforutsigbar spiller med formidabel styrke uavhengig av betenkningstid. Han er vel fortrolig med spillets kronglete irrganger, noe som selvsagt er et krav om man skal kunne hevde seg i verdenstoppen. «Naka», som han gjerne kalles av kolleger og fans, er en av seks deltakere i den forestående «Vugar Gashimov memorial». I den grad det er mulig å hevde slikt om en spiller i verdenseliten, om vi skal lete etter svakheter, er han muligens litt ujevn og avhengig av å ha dagen. Han er en kompromissløs, nytenkende sjakkspiller som er like lite interessert i korte remiser (uavgjort) som Magnus Carlsen. Der mange er fornøyde med å fyre opp fredspipen som sort så snart muligheten byr seg, er «Naka» bestandig på jakt etter sjansen sin. Dette gjør ham til en attraktiv gjest i store turneringer, en riktig publikumsyndling, noe som reflekteres i at han har en av de største fanbasene verden over. 

Det er imidlertid først i de senere årene han har lykkes med å få ordentlig fotfeste i eliten. Han har flere ganger uttalt at han ser seg selv som Magnus Carlsens viktigste konkurrent og naturlige utfordrer. Det er lite galt med selvtilliten og han er undertiden relativt frisk i kjeftamentet, noe som nå og da får de litt sarte av oss til å reagere. Redaktør i sjakktidsskriftet «New in Chess» Dirk Jan ten Geuzendam, gir ham følgende karakteristikk:

Når du møter ham ansikt til ansikt, er han en veldig hyggelig og beskjeden person. Men med én gang du gir den mannen et tastatur, blir han en helt annen.

Det han refererer til, er blant annet diverse Tweets Nakamura har liret av seg. Følgende fikk stor oppmerksomhet blant verdens sjakkentusiaster; tilhengerne applauderte, Magnus Carlsens-fansen var kanskje ikke fullt så blide:

Plutselig var Magnus altså blitt til Sauron. Den onde hersker i det sorte landet Mordor fra J.R.R. Tolkiens litterære univers. Hva som fikk Nakamura til å finne denne koblingen, vet han selv best, men for oss andre impliserer vel dette at han selv må være Gandalv. På vei fra grå til hvit. Det skal for øvrig nevnes at amerikaneren kan skilte med en særdeles slett score mot nettopp «Sauron». De to har spilt førti partier mot hverandre, Nakamura har vunnet fire, men da kun i lynsjakk og hurtigsjakk; aldri har han slått Magnus Carlsen i et parti med seriøs betenkningstid. 21 partier har endt med remis. 14 er tapt for amerikaneren. Man snakker naturlig nok om et Magnus-kompleks. Er det i denne turneringen det hele skal snu? Det kommer neppe til å skorte på viljen til å ta steget opp og komme seg foran Magnus Carlsen på resultatlisten. 

  Og «Naka» er farlig. Det er det ingen som betviler. Se her hvordan han ekspederer superstormester Boris Gelfand med de sorte brikkene:

Gelfand-Nakamura, 2010

Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Her har Nakamura akkurat ofret en springer (Sxg2!?) for å brekke opp den hvite kongestillingen. Gelfand bestemmer seg for å vente et øyeblikk med å snappe den opp, og spiller det uheldige:

1.dxc7?

Trekket truer den sorte dronningen, noe man omtrent uten unntak skal ta hensyn til. Nakamura svarer imidlertid med følgende fiffighet:

1…Sxe1!

Og vi får denne stillingen:

Klikk for å endre bildetekst
Klikk for å endre bildetekst

Som vi ser, må hvit gjerne plukke den sorte dronningen, men da setter en enkelt bonde spikeren i kisten for Gelfand. Da nytter det lite å feire at man har fått motstanderens dronning.  Hvit magi?

I Aserbajdsjan skal vi nok føle oss rimelig trygge på at Magnus Carlsen ikke faller for slike triks. Omtrent like trygge skal vi føle oss på at Nakamura kommer til å gi det han har i håp om å notere sin første seier i langsjakk mot den han omtaler som sin største rival. I Zürich Chess Challenge tidligere i år (en av tidenes sterkeste turneringer) kom Nakamura nærmere enn noensinne å slå Magnus. Han hadde en enorm fordel i stillingen, men fant ikke den avgjørende kombinasjonen, og lot seg nokså kvikt nedspille i skuffelsen som fulgte. Vi gjetter på at han hadde en hel rekke vonde netter etter at han overså gevinstføringen den gang, men antar at marerittene nå har lagt seg etter vandringen dypt inn i det sorte landet. 

Kan det være i Aserbajdsjan han skal gi «Sauron» kamp til porten og endelig overvinne ham? Vi får helt enkelt se hva Gandalv har å skilte med. Om man nå aksepterer metaforens forutsetninger: Nakamurafansen er stadig sterke i troen på at det gode til sist vil seire (slik det står skrevet). Vi andre er imidlertid innforstått med at Ringenes Herre mer enn noe annet er et eventyr, og satser på at «Naka» fortsetter å være Magnus Carlsens melkeku.