MINNETURNERING: Vugar Gashimov (bildet) døde i januar i år av hjernesvulsten han hadde hatt i 14 år. Magnus Carlsen deltar i minneturneringen for Gashimov fra 1. påskedag. Foto: Scanpix.
MINNETURNERING: Vugar Gashimov (bildet) døde i januar i år av hjernesvulsten han hadde hatt i 14 år. Magnus Carlsen deltar i minneturneringen for Gashimov fra 1. påskedag. Foto: Scanpix.

«En av de mest originale og talentfulle sjakkspillerne jeg har møtt»

Slik omtaler Magnus Carlsen den avdøde sjakkspilleren han skal hedre i ny turnering. Les historien om Vugar Gashimov, som levde 14 år med hjernesvulst før han døde.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kl. 11.30 1. påskedag ser du Magnus Carlsen i Vugar Gashimov Memorial på TV 2 Sportskanalen og tv2.no (klikk her for livesenter med chat).

Fra 20. til 30. april avholdes den svært sterke sjakkturneringen «Vugar Gashimov memorial» i Sjamkirprovinsen, Aserbajdsjan. Den sendes også på TV 2 Sportskanalen og tv2.no.

Sjakkspilleren som minnes er av Magnus Carlsen beskrevet som en av de mest originale og talentfulle sjakkspillere han noen sinne har møtt.

Foruten vår egen Magnus Carlsen, deltar så sterke spillere som Fabiano Caruana (nummer 5 på verdensrankingen) Sergej Karjakin (7), Hikaru Nakamura (9), Shakhriyar Mamedyarov (10), og Teimour Radjabov (33); ingen av disse stjernene har ennå fylt tretti år. De to sistnevnte representerer noe av det ypperste som er kommet ut av postsovjetisk Aserbajdsjansk sjakk. 

Hjemmehåpet Mamedyarov (f.1985) spilte nylig den maratonlange kandidatturneringen med håp om å kvalifisere seg til en VM-match mot Carlsen. Slik gikk det ikke, men han leverte like fullt et godt resultat: en respektabel femteplass i møte med de aller sterkeste sjakkspillere verden har å by på. 

Radjabov (f.1987) har hatt det nokså tøft på brettet den senere tiden med en særlig katastrofal fjorårsvinter som absolutt bunnmåling, men om ham skal nevnes at kapasiteten knapt nok står tilbake for noen: Allerede som femtenåring slo han Garry Kasparov – antakelig tidenes beste sjakkspiller – med de sorte brikkene. En så å si uhørt bragd. 

Skjønt den som ville vært en selvskreven gjest til dette selskapet, kan bare være til stede i ånden. Stormester Vugar Gashimov gikk bort natt til 11. januar 2014, året det var meningen han skulle fylle 28. Den aktuelle superturneringen spilles for å hedre hans minne. Og nettopp det å bli hedret med en minneturnering, er slett ikke hverdagskost i sjakksammenheng. Slikt er nemlig forbeholdt bare de aller mest betydelige utøvere. Desto mer uvanlig er det å bli en slik ære til del når tiden viste seg å være ens nemesis. Men det er på ingen gjort bare for å akte en mann av den grunn at han ikke fikk levd et fullt liv. Nei: Gashimovs evner på sjakkbrettet rakk å sette sitt merke på det eldgamle spillet, noe som bare er de aller færreste forunt. For nå å billedliggjøre dette: André Bjerke, forfatter og sjakkentusiast, uttrykte en gang at han mye heller ville ha sitt navn i verdenssjakklitteraturen enn i verdenslitteraturen, da han var overbevist om at kongenes spill er adskillig mer krevende enn ordenes. Sjakkspillet er nemlig (minst) tredelt: det bærer i seg kunsten, vitenskapen og kampen. Elementene i forening. Men spillet er i seg selv ingen av delene. Det er helt og holdent sitt eget. Et dyp av muligheter, briljante kombinasjoner, avgjørende øyeblikk og bitre nederlag – sjakk er en gammel historie som skal fortelles langt inn i en fjern fremtid. Et sinnbilde på livet.

Delte pallen med Carlsen

Vugar Gashimov ble født 24 juli, 1986 i Baku, sønn av en oberst som skjøttet sitt embete ved det Aserbajdsjanske forsvarsministeriet. Allerede på midten av nittitallet utmerket han seg som et usedvanlig talent da han ble nummer to i VM for spillere under 10 år. I 2008 tok han for alvor steget inn på verdenssjakkens arena, da han vant den store Cappelle la Grande turneringen foran et felt bestående av mer enn 600 spillere. I den første turneringen av det første FIDE Grand Prix, delte han pallen med Magnus Carlsen og kinesiske Wang-Yue. 

Gashimov nådde sitt sjakkhøydepunkt i november 2009. Da var han rangert som nummer seks i verden, med en rating på svimlende 2761. Som spiller har han blitt beskrevet som utpreget angrepsorientert, men det er klart, så sterk blir man ikke av å sende styrkene hodeløst mot fronten: man må kunne spille allslags stillinger, beherske samtlige av spillets fasetter, se mulighetene i et vilt taktisk midtspill, så vel som være årvåken for den minste strukturelle endring et enkelt bondetrekk kan forårsake. Det som imidlertid underbygger tanken om at han var fryktløs og gjorde hva han kunne for å tilrive seg initiativet, er åpningsvalgene hans. Som hvit åpnet han prinsipielt med 1.e4, (bonden to felt frem foran kongen) regnet som det mest hissige av seriøse førstetrekksalternativ. Som sort var han ikke fremmed for å utforske tveeggede, ubalanserte åpninger som Moderne Benoni (introdusert ved trekkene:1.d4 Sf6 2.c4 c5 3.d5 e6). Han var dessuten kjent som en lynsjakkspiller i verdenstoppen, en disiplin hvor spillerne gjerne ikke har mer enn fem minutter hver til rådighet på hele partiet. En disiplin hvor instinktet er en særlig skattet egenskap. Man har kort og godt ikke tid til å dvele ved stillingene slik man har i partier med full betenkningstid, og den naturlige følelsen for hvor brikkene skal stå kommer virkelig til sin rett. Sentiment og instinkt fører ikke sjelden hånden. 

Fikk diagnostisert hjernesvulst

I år 2000 ble Gashimov syk og diagnostisert med epilepsi, men ikke lenge etter fant man at symptomene i virkeligheten hadde en mørkere bakenforliggende årsak: Undersøkelser avdekket en hjernesvulst. Det var denne lenge slumrende sykdommen som igjen våknet i 2012, og denne han altså tapte kampen mot bare dager inn i det nye året. 

Garry Kasparov uttalte at han fant det særs beundringsverdig hvordan Gashimov hevdet seg i verdenstoppen og kjempet mot de beste på tross av skyggene en slik tilstand nødvendigvis må kaste over et sinn. Magnus Carlsen skildrer ham som en av de mest originale og talentfulle sjakkspillere han noen sinne har møtt. Sjelden har man sett superlativene sitte løsere hos sjakkeliten når de beskriver, ikke bare motstanderen Vugar Gashimov, men vel så mye mennesket. Han var av dem som smiler de aller fleste dager. 

Mot slutten av livet lærte han seg å spille piano, etter sigende i løpet av bare noen uker. Han leste skjønnlitteratur. Han skrev dikt. Opplagt en estetiker av natur. Men dette betyr ikke at han hadde et svulstig syn på sjakkspillet: sterk lyrikk er ikke sølete; er den vellykket, er den klar og sann. Og kanskje treffer poesien livets uheldige vandrere hardest. Tilgi en grov forenkling: Gashimov var mer greker enn romer, i livet, som over sjakkbrettet. Store sjakkutøveres personlighet reflekteres gjerne i de sorte og hvite rutene. Rutene og brikkene som har fulgt dem i drømme, som aldri har vært langt unna hvor de våknet. 

Sjarmerte sjakkentusiaster i Tromsø

Utsagnene om ham vitner utvetydig om at den unge Aserbajdsjaneren var en av disse virkelig sjeldne fuglene. I 2007 spilte han en turnering på norsk jord (Arctic Chess Challenge, Tromsø), og ble slik et høydedrag på norske sjakkentusiasters verdenskart. Etter diverse utsagn å dømme, gjorde han her stort inntrykk på norske sjakkfans og entusiaster; omgjengelig, sosial, og moden, sin unge alder til tross. Ikke minst var han fri for nykker. Når det gjelder internasjonale sjakkstjerner, har arrangører erfart at det kan være så ymse hva man får på besøk. Men Gashimov var altså en ydmyk, sympatisk ung mann utstyrt med en usedvanlig sjakkbegavelse. Kort sagt en arrangørs drøm.

La oss her gjøre et forsøk på å hedre Gashimov ved å vise det han kunne bedre enn syv milliarder mennesker. Under følger en pen avslutning av et parti hvor han spiller sort mot stormesterkollega Kiril Georgiev:

Den hvite kongen er mildt sagt utsatt, og særlig de mørke feltene rundt er skrikende svake.
Den hvite kongen er mildt sagt utsatt, og særlig de mørke feltene rundt er skrikende svake.

                           Georgiev-Gashimov, 2007

Gashimov har fått opp en avgjørende stilling. Den hvite kongen er mildt sagt utsatt, og særlig de mørke feltene rundt er skrikende svake. I slike stillinger gjelder det å finne nådestøtet. Vi mer enn føler at vi er på vei i riktig retning, vi aner at vi har motstanderen i kne. Men så skal vi altså utføre. De sorte brikkene er svært aktive hvor de står, og binder de hvite til passivt forsvar. Vi er kommet langt. Men hvordan forsegle hvits skjebne? Her fører flere veier til Rom, skjønt Gashimov velger en liten geometrisk dans:

Men hva gjør Gashimov? Jo, han flytter det altså tilbake, et tilsynelatende «stille» trekk. Det som på overflaten representerer en retrett, er i virkeligheten trekket som endelig gjør det av med hvit.
Men hva gjør Gashimov? Jo, han flytter det altså tilbake, et tilsynelatende «stille» trekk. Det som på overflaten representerer en retrett, er i virkeligheten trekket som endelig gjør det av med hvit.

1…Tb8!

Han trekker en av sine mest aktive brikker helt tilbake. Og det blir umiddelbart klart for oss hvordan svetten renner av den hvite kongen. De sorte offiserene (offiser = løper, tårn, dronning, springer) harmonerer, de hvite greier ikke å komme sin monark til unnsetning.  

Det er ofte vanskelig å få øye på nettopp slike trekk. Tårnet var jo så aktivt hvor det stod, der det lammet den hvite andreraden (den vannrette linjen markert med tallet 2). Men hva gjør Gashimov? Jo, han flytter det altså tilbake, et tilsynelatende «stille» trekk. Det som på overflaten representerer en retrett, er i virkeligheten trekket som endelig gjør det av med hvit. Når man spiller sjakk, skal man ha et overblikk over hele brettet. Georgiev kan ikke annet enn å gi opp.

La oss nå håpe at turneringen vil gi oss publikumsvennlige partier i Gashimovs ånd. Det skal bli spennende å se om noen av gjestene til hans minneturnering våger å trekke Moderne Benoni opp av flosshatten. Kan hende vil det i så fall frembringe et skjelmsk smil fra den andre siden.