Dette betyr de høye blodverdiene
Derfor trenger ikke Anders Auklands verdier å bety at han dopet seg.
I kveld vises dopingdokumentaren «Blodracet 2» på SVT. TV 2 har fått tilgang til dokumentaren der det kommer frem at en rekke langrennsløpere hadde svært høye blodverdier på 2000-tallet.
Høye blodverdier trenger ikke å bety at en utøver er dopet. Det er store individuelle variasjoner. En utøver kan være dopet på 16 g/dl, mens en annen kan være ren på 17 g/dl.
– Ikke bevis på doping
En av dem som blir nevnt i dokumentaren er Anders Aukland. Han målte i gjennomsnitt 15,8 g/dl i hemoglobinverdier. Auklands høyeste måling var 17 g/dl. Hans laveste måling var 14,6 g/dl. Det internasjonale skiforbundets øvre grense lå på 17 g/dl. Tidligere har den vært enda høyere. Da startnektregelen ble innført i 1997 sank den gjennomsnittlige hemoglobinkonsentrasjonen signifikant både for herrer og damer, noe Mads Drange kun finner to forklaringer på: At utøvere begynte å dope seg mindre, eller at de ble flinkere til å kontrollere egne verdier slik at de ikke kom over grensene.
På 90-tallet var det eksempler på verdier langt over 17 g/dl. Derfor er Mads Kaggestad forsiktig med å konkludere i Auklands tilfelle.
– Det må være en forderdelig situasjon for Anders Aukland å bli trukket frem som enkelteksempel basert på de blodverdiene som er kommet frem. Jeg synes ikke blodverdiene til Anders Aukland er noe bevis på at han er dopet overhodet, sier Mads Kaggestad.
– Lavere konsentrasjoner enn folk flest
I boken «Den store dopingbløffen» skriver Mads Drange at absoluttgrenser for blodverdier er en dårlig måte å begrense bloddoping på. Grunnen er at hemoglobinkonsentrasjonen hos mennesker er normalfordelt.
– Gjennomsnittshemoglobinverdier for menn regnes å være ca. 14,5 g/dl. Det vil si at de fleste menn ligger et sted mellom 14 g/dl og 15 g/dl, mens noen få ligger så høyt som 17-18, og noen få så lavt som 12-13, skriver Drange.
– Når man da i tillegg vet at utholdenhetsutøvere faktisk oftere har naturlig lavere hemoglobinkonsentrasjoner enn folk flest, sier det seg selv at rommet man hadde å dope seg i, fortsatt var betydelig. En utøver som normalt lå på rundt 13,5 kunne altså dope seg opp til 17,5 uten å havne i trøbbel, og ha en betydelig effekt av dette, fortsetter Drange.
Finnes ikke testmetoder
Store variasjoner i hemoglobinverdier er et tegn på at man ikke har rent mel i posen. Samtidig trenger ikke stabile verdier bety at man er ren. Blodprofiler kan også lett manipuleres, noe Drange forklarer i boken sin. Det kan man gjøre blant annet ved å tilføre saltvann i blodet. Det er en metode en rekke syklister har innrømmet å ha tatt i bruk.
Faktisk finnes det ingen test for å avsløre blodtransfusjoner med eget blod.
– Tapper du ditt eget blod vil kroppen etter hvert produsere nye røde blodlegemer for å veie opp for tapet. Setter du da inn igjen det blodet du tok ut noen uker tidligere, vil du få en stor økning i mengden røde blodlegemer, og effekten blir omtrent den samme som med tradisjonelle EPO-kurer. Forskjellen er bare at det ikke finnes noen test for å avsløre blodtransfusjoner med eget blod, skriver Drange.
Mens Auklands blodverdier på det meste varierte mellom 14,6 og 17, fant Drange langt styggere eksempler i sitt forskningsarbeid. Han skjønte da at det var noen som forsøkte å lure systemet.
– 95 prosent av forsøkspersonene hadde hatt mindre enn 2 g/dl variasjon i sine hemoglobinverdier. (...) Lå man på 14 g/dl kunne man maksimalt forvente variasjoner fra mellom 13 g/dl til 15 g/dl. (...) Overraskelsen var derfor stor da jeg etter hvert støtte på noen profiler med en betydelig større variasjon, og ofte med store svingninger på kort tid som verken stemte overens med høydeopphold, sykdom eller andre faktorer, skriver Drange.
Væsketap kan påvirke
TV 2-ekspert Svein Tore Samdal var trener for damelandslaget i Salt Lake City. Da skjønte han at det var noe muffens.
– Vi var helt sikre på at enkelte var dopet. Vi maste på Det internasjonale skiforbundet i OL i 2002. Vi var sikre på at russerne var dopet. Det begynte å gå rykter fra skiskytterleiren om at russiske og hviterussiske smørere hadde fortalt nordmennene om et nytt middel de holdt på med. De kalte det NESP. Det var ikke i testregimet til skiforbundet eller skiskytterforbundet. Vi ba FIS om å teste for det, men de trodde ikke at det gikk an å bruke. Det ble testet på siste dag av mesterskapet, og da ble Müelegg, Lazutina og Danilova tatt. Det var på grunn av maset til helseteamet til Norge, sier Samdal.
Det er flere årsaker til at blodverdiene kan variere. Væsketap eller høydeopphold kan påvirke blodet.
– Konsentrasjonen kan gå opp ved at det blir flere av de røde blodcellene, eller ved at væsken reduseres. Får du flere blodceller, øker hemoglobinverdien hvis væsken er konstant, sier Samdal.
Forholdet mellom væske og røde blodceller forandrer seg når man trener i høyden.
– Drar du på høydeopphold vil kroppen begynne å tilpasse seg. Da produserer kroppen mer røde blodceller. I høyden puster du også mer, noe som gjør at kroppen dehydreres. Da forsvinner det væske fra blodet. Da må du fylle på med vann, for det er ikke gunstig å ha for lite væske i blodet, sier Samdal.
Frode Estil og May Helen Sorkmo ble nektet å starte verdenscuprenn på grunn av for høye hemoglobinverdier. Det har en naturlig forklaring, forteller Samdal.
– Noen er født med et konsentrasjonsmål som er høyt. I lavlandet har en del utholdenhetsutøvere mange røde blodceller, som er oksygenbærere i blodet. De balanserer på grensen som FIS og Wada har satt for å få lov til å starte. I SVTs dokumentar blir det satt likhetstegn mellom hemoglobinnivå og doping, men det har lite med hverandre å gjøre. Riktignok kan høye hemoglobinverdier være en indikator på doping. De høye snittverdiene tyder på at det var mer bloddoping på 90-tallet, sier Samdal.
Ny dopingdokumentar: – Så mistenkelig at det nesten sikkert er doping
Anders Aukland føler seg sviktet av Skiforbundet
Russisk leder forsvarer bruk av «supergassen»
Her viser russerne åpent bruk av «supergassen»
