– Jeg finner ikke et gram motivasjon i klisjéene
Astrid Uhrenholdt Jacobsen (27) skriver om savnet av broren.
Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet sin bror under Sotsji-OL forrige måned.
Lagvenninnene markerte hans brå bortgang ved å konkurrere med sørgebånd.
Nå forteller Uhrenholdt Jacobsen for første gang om den tunge tiden etter dødsfallet som rammet henne og familien, og det norske landslagsmiljøet i langrenn, under vinterlekene i Sotsji.
I en personlig blogg på sin egen hjemmeside forteller hun om savnet og hvordan klisjéene om motgang ikke gir henne noen trøst.
– Arvet livskraften av mamma og pappa
– Jeg har gått igjennom en tøff periode. På mange måter er jeg fortsatt midt i den tøffe perioden. Det har vært svarte dager. Og jeg har ikke funnet et gram motivasjon i de tidligere nevnte klisjéene. Når sorg og motgang blir altoppslukende er det vanskelig å se at livet skal bli så mye bedre, selv om jeg nok besitter en iboende positivitet med troen på at det alltid vil gå litt bedre om jeg holder ut. Den livskraften har jeg arvet fra mamma og pappa, skriver 27-åringen i bloggen.
Astrid Uhrenholdt Jacobsen valgte å ikke reise umiddelbart hjem etter beskjeden om broren sitt dødsfall.
Etter 4. plass på sprintdistansen i OL la hun ut en melding på Twitter der hun hyllet sin avdøde bror.
– Jeg følte meg grådig
Langrennsløperen er klar på at hun vil fortsette med sporten og det som driver henne.
– Motivasjonen til å fortsette å leve, til å fortsette med de tingene jeg liker å gjøre har vært alle menneskene som har vist meg omsorg og kjærlighet. Det er på mange måter overveldende, på andre måter helt nødvendig for at jeg har stått oppreist på to bein. Det var ikke før mine foreldre insisterte på at jeg skulle ta imot all den hjelpen jeg kunne få at jeg turte det. Selv om jeg sto midt oppe i en krise var jeg i starten nølende til å ta alle hendene som ble rakt ut til meg. Jeg følte meg grådig. Men jeg skjønte fort at det ikke nytter å skulle være helt. Å velge å være åpen og vise sårbarheten min (slik mamma og pappa gjorde) var den viktigste grunnen til at jeg klarte å hente så mye styrke fra alle menneskene rundt meg, skriver Uhrenholdt Jacobsen, og fortsetter:
– Det er så mange å takke at det er best å ikke nevne navn. Jeg har sett alle blomster som har kommet både til meg og til mine foreldres hus. Jeg har lest alle kort, brev og meldinger. Mange har tatt meg med i sine bønner. Og jeg har grått litt, smilt og ledd litt og vært takknemlig for alle sammen.
Drømmer om å bli forfatter
Uhrenholdt Jacobsen vil med tiden ta seg tid til å takke alle som har støttet henne i motgangen.
– En dag får jeg kanskje styrken til å takke alle sammen personlig. Men det er fortsatt tungt med hverdager. Jeg lever mer normale dager, men tankene er tidvis tunge og konsentrasjonen utrolig dårlig. Det er først nå jeg klarer å skrive noen ord, selv om det ikke er mange og ord egentlig ikke strekker til. For en jente som drømmer i det stille om å bli forfatter er det litt strevsomt å bruke 4 uker på å skrive en halv side. Men litt er bedre enn ingenting, skriver Uhrenholdt Jacobsen, før hun avslutter:
– Jeg er bare så takknemlig og ydmyk for alle som har hatt mot til å strekke ut en hjelpende hånd. Og at jeg har hatt mot til å ta imot all varmen. Det har styrket min tro på det gode mennesket.
Les hele bloggen her (ekstern lenke)
– OL ble spesielt på veldig mange måter
