Derfor har det ikke blitt gjort grundige studier på LDN

Flere legemiddelfirmaer var opprinnelig interessert i å finansiere forskningen på det ukjente legemiddelet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hvorfor er det ikke gjort grundige studier på LDN dersom pasienter mener legemiddelet virker? Spørsmålet er aktualisert etter at TV 2 fortalte om det ukjente legemiddelet som angivelig hjelper mot en lang rekke sykdommer.

Mye tyder på at den manglende forskningen skyldes en rekke uheldige omstendigheter som ingen direkte kan lastes for.

BAKGRUNN: Ukjent medisin kan gi håp for tusenvis av pasienter

Se reportasjen om LDN fra «Vårt lille land» her:

Flere legemiddelfirmaer var interessert

LDN står for lavdose-Naltrexon. Det var de to professorene Ian Zagon og Patricia McLaughlin som oppdaget at Naltrexon i svært små doser hadde en oppsiktsvekkende virkning på prøvepasientenes nivåer av endorfin og enkephalin. Forskerne så spesielt lovende resultater på pasienter med autoimmune sykdommer der et dårlig fungerende immunforsvar ofte er en vesentlig årsak til sykdommen.

Ian Zaigon forteller selv i artikkelen «Introduction to Low Dose Naltrexone (LDN)» at flere selskaper i legemiddelindustrien opprinnelig var interessert i å gjennomføre grundigere studier på medikamentet, med de møtte på et stort problem.

– Spørsmålet om eksklusive rettigheter til legemiddelet kom opp gang på gang og satte en stopper for videre forhandlinger, skriver Zaigon.

Patentproblemer

Etter oppdagelsen publiserte professorene Zagon og McLaughlin to artikler i det prestisjetunge tidsskriftet Science.

Kort tid etter mottok de henvendelser fra leger som ville ta i bruk medisinen. Zagon skriver at en lege ringte ham for å fortelle at han prøvde ut medisinen på seg selv.

– Jeg ble overrasket over at legen var villig til å teste ut effekten av medisinen på seg selv, men samtidig glad for at medisinen hadde nøyaktig samme effekt som vi hadde forutsett, skriver Zagon.

Det var de lovende testresultatene som gjorde legemiddelindustrien interessert. Problemet var imidlertid at patentet på Naltrexon ville gå ut i 1992.

For å få et legemiddel godkjent til bruk på spesifikke sykdommer må man gjennom en lang og dyrebar prosess med forskning. Uten et langvarig patent ville man miste eneretten til å selge LDN, og dermed også mulighet til å bestemme prisen på medisinen. Ingen legemiddelfirmaer anså derfor LDN som en økonomisk forsvarlig investering.

Store utgifter og minimale muligheter for inntjening av utgiftene gjorde at ingen selskaper ønsket å finansiere grundigere studier, skriver Zagon.

LES OGSÅ: – Legene må sette seg inn i egenskapene til LDN

– Taperen er vanlige mennesker

Siden den gang har medikamentet levd videre som et såkalt «off-label»-legemiddel, betegnelsen på et legemiddel som brukes for en annen sykdom enn det opprinnelig er godkjent for.

– Taperen i dette er vanlige mennesker som har sykdommer som kan bli helbredet av medisiner som blir stanset fordi de krever kliniske studier, studier som ikke blir gjennomført fordi medisinen ikke er attraktiv for en kommersiell virksomhet, sier Zagon i artikkelen.

LDN er sjelden beskrevet i medisinske håndbøker. Her står kun det opprinnelige medikamentet Naltrexon mot rusmisbruk nevnt, og derfor er heller ikke kjennskapen til LDN utbredt i medisinske kretser.

MS-RAMMEDE STEINAR: – Jeg har fått et mye bedre liv ved hjelp av LDN

Økende interesse

LDN er lite kjent i Norge. I dag er det cirka 400 brukere i landet, men etter at LDN ble omtalt i «Vårt lille land» på TV 2 onsdag, har flere fattet interesse for medisinen.

Norsk legeforening sier til TV 2 at det er behov for å forske mer på effekten av LDN. Statens legemiddelverk har lagt ut et notat på nettsidene hvor de gir råd til leger som får spørsmål om LDN av pasienter.