TILBAKE: Her er Tove tilbake i regjeringskvartalet, og ser hvor omfattende skader stesønnen Anders Behring Breivik gjorde 22. juli. Foto: Erik Edland.
TILBAKE: Her er Tove tilbake i regjeringskvartalet, og ser hvor omfattende skader stesønnen Anders Behring Breivik gjorde 22. juli. Foto: Erik Edland.

– Utrolig at han ikke avslørte seg selv

Breiviks stemor synes det er utrolig at ikke terroristen røpet seg før 22. juli. 

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I dokumentarfilmen «Stemorens fortelling», som vises på TV 2 torsdag klokken 21.45, forteller Anders Behring Breiviks stemor, Tove, sin historie.

Hun forteller blant annet at Breivik endret seg i 2008. Fra da ble han oppslukt av islamhat.

– Jeg kom hjem i 2008 etter å ha jobbet en periode i London og da synes jeg han hadde blitt litt annerledes. Da synes jeg meningene hans begynte å bli litt for dominerende. Han var veldig oppslukt i dette temaet, forteller Tove.

Ville imponere faren med bok

Stemoren møtte massemorderen for siste gang 10. mars 2011 – bare noen måneder før terroraksjonen. Da kom Breivik hjem til Tove i leiligheten hun har på Frogner i Oslo. Han var da veldig opptatt av boken som han skrev på.

– Da var han veldig opptatt av at han nå skulle bli en berømt forfatter. Det var det som stod i hodet på han. Han så veldig frem til at denne boken som han jobbet med skulle publiseres. Og jeg ble selvfølgelig imponert når han sa han skulle vie hele livet sitt til å skrive en bok, forteller stemoren.

Tove forteller i dokumentaren at Anders Behring Breivik var veldig opptatt av at faren hans, Jens Breivik, skulle bli imponert.

– Han sa at denne boka snart var ferdig og han regnet med at faren skulle bli imponert. Han var veldig opptatt av at faren skulle bli stolt av han. Det utrykket brukte han flere ganger i ulike sammenhenger, sier Tove.

Hun lot seg imponere av stesønnen hun hadde kjent i 28 år.

Unngikk diskusjon

– Han virket ganske kunnskapsrik på området. Han hadde gått i dybden på en del kilder og funnet ut veldig mye om korstogsfarere og Saladin. Det var litt artig å høre på han noen ganger når han begynte å snakke om historie, men jeg likte ikke holdningen han hadde til innvandring. Det var jeg ikke interessert i å høre om, sier Tove. 

Stemoren ønsket ikke å diskutere temaet med Brevik.

– Jeg tror han var irritert for at jeg ikke ville delta i den diskusjonen der. Men jeg sa at vi er så forskjellige at det er bare tull å sitte og diskutere dette, for jeg kommer aldri til å bli enig med deg. 

Tove forsto ikke hvor ekstrem Behring Breivik var i synet på islam. 

– Vi hadde mange slike diskusjoner, hvor jeg ble litt overrasket over hans syn på innvandring og Islam. Jeg syns ikke at det virket så ekstremt, som det i ettertid viste seg å være. Men det var fordi jeg feide han av, jeg ville ikke snakke om det.

– Hvordan reagerte han da du avbrøt han?

– Han bare smilte og ristet på hodet, og skjønte at det ikke var noe vits å gå dypere inn i temaet. Det var helt greit å avbryte han. Så kunne vi mimre om gamle dager i stedet, sier Tove. 

Trodde han ville blitt avslørt

Tove synes det er utrolig at han ikke avslørte seg selv før 22. juli 2011.

– Jeg forstår ikke at det går an, at han ikke røpet seg mer enn han gjorde, verken som liten eller stor. Det er helt uforståelig. Han holdt på med dette manifestet over så lang tid og ble mer og mer sær. At han ikke avslørte seg på noen måte, jeg skjønner det ikke, sier hun. 

Stemoren er skremt over terroristens to ansikter. 

– Det er skremmende at han klarte å ha to forskjellige ansikt. Han var så naturlig, grei og vanlig mot meg, samtidig som han hadde skrevet og planlagt det han skulle gjøre. At ikke han skulle røpe seg en eneste gang og at ingen fikk noe mistanke. Det er helt utrolig, sier Tove.

Like etter 22. juli oppsøkte Tove blomsterhavet utenfor Domkirken. Det var vanskelig for henne å ta innover seg tragedien. 

– Jeg gikk ned til Domkirken og la ned blomster. Det var et sterkt syn dette blomsterhavet. Det gjorde veldig inntrykk. Så jeg orket ikke å stå der lenge. Jeg måtte bare komme meg hjem igjen, men jeg følte veldig at jeg skulle legge ned blomster. Da jeg snudde meg og gikk derfra så tenkte jeg at jeg angret. For det ble så vondt, det ble så liksom akkurat som jeg oppfattet hvor stort omfang dette var, hvor mange som var rystet, sjokkert og i sorg. Jeg var redd folk skulle kjenne meg igjen og ville bare bort fra sentrum, sier stemoren.