MØRKETALL: Johann Mühlegg (til høyre) står for mange på symbolet på juks. Men Johan Kaggestad (til venstre) er sikker på at mange OL-juksere aldri er blitt tatt. I ettertid har det italienske laget som tok stafettegull på Lillehammer (øverst i midten) dukket opp i arkivet til en dopingdoktor. Den triple OL-vinneren Karin Enke (nederst i midten) er avslørt i Stasi-arkivene og allerede i Hitler-Tyskland skal det ha blitt bedrevet systematisk doping.
MØRKETALL: Johann Mühlegg (til høyre) står for mange på symbolet på juks. Men Johan Kaggestad (til venstre) er sikker på at mange OL-juksere aldri er blitt tatt. I ettertid har det italienske laget som tok stafettegull på Lillehammer (øverst i midten) dukket opp i arkivet til en dopingdoktor. Den triple OL-vinneren Karin Enke (nederst i midten) er avslørt i Stasi-arkivene og allerede i Hitler-Tyskland skal det ha blitt bedrevet systematisk doping.

Her er dopingskandalene i vinter-OL: – Det er veldig store mørketall 

Da Johan Mühlegg ble symbolet på juks i 2002 var det få som hadde blitt tatt. Altfor få, mener Johan Kaggestad. 

PS: Etter at denne saken ble skrevet, har fem utøvere testet positivt på doping under OL i Sotsji. Sistmann ut er Tour de Ski-treer Johannes Dürr.

Dopingtesting under OL ble innført i 1968, men det var ingen som testet positivt under vinterlekene i Grenoble. 

Dermed var det en sommerolympier som ble den første til å diskes, da sommer-OL gikk av stabelen i Mexico City samme år. 

Øltørst svenske OLs første dopingtatte

Hans-Gunnar Liljenwall fikk den tvilsomme æren. Liljenwall, som var på det svenske laget i moderne femkamp, var kjent for å mislykkes i de store konkurransene. Likevel fikk han tillit på det svenske femkamp-laget. 

Én av øvelsene var skyting, og for å roe nervene drakk Liljenwall en øl. Og en til. Så gikk han ut og skjøt. 

Det hele gikk faktisk langt bedre enn det hadde gjort i tidligere mesterskap, og i avisene kunne en leende Liljenwall fortelle at det var ølens fortjeneste. Det var heller ikke nulltoleranse når det gjaldt alkohol, promillegrensen var på 0,4, og alkohol var et kjent knep for dem som drev med moderne femkamp fordi det roet nervene før de skulle skyte. 

Liljenwall og resten av det svenske laget gjorde det godt, og endte til slutt opp med bronsemedaljen. Men gleden ble kortvarig. 

Promillen til Liljenwall var for høy, bronsen gikk til Frankrike og noen øl sørget for å skrive svenske Hans-Gunnar Liljenwall inn i historiebøkene som den første som ble dopingtatt under OL. 

Første dopingtatte vinterolympier

Den tvilsomme æren tilfalt den vesttyske ishockeyspilleren Alois Schloder under OL i Sapporo fire år seinere. 

Han testet positivt for efedrin, og ble utestengt i seks måneder av det internasjonale ishockeyforbundet. 

I Innsbruck i 1976 deltok Schloder igjen for Vest-Tyskland. Da gikk det langt bedre. Han og lagkameratene kunne til slutt juble for OL-bronse. 

Fratatt bronse - fikk konkurrere videre

TOK TO MEDALJER ETTER POSITIV TEST: Galina Kulakova ble fratatt bronsemedaljen sin på 5 km, men fikk likevel konkurrere videre. Det resulterte i stafettgull og indiviuell bronse. Bildet ble tatt etter at stafettgullet var sikret. Foto: Scanpix/NTB scanpix
TOK TO MEDALJER ETTER POSITIV TEST: Galina Kulakova ble fratatt bronsemedaljen sin på 5 km, men fikk likevel konkurrere videre. Det resulterte i stafettgull og indiviuell bronse. Bildet ble tatt etter at stafettgullet var sikret. Foto: Scanpix/NTB scanpix

Men det var andre som ble tatt i 1976. Den tsjekkiske ishockeyspilleren Frantisek Pospisil testet positivt for kodein, mens den sovjetiske langrennsløperen Galina Kulakova ble fratatt bronsemedaljen hun tok på 5 km etter å ha testet positivt på efedrin. 

 Kulakova skal ha brukt en nesespray som inneholdt det forbudte stoffet, men selv om hun testet positivt og ble fratatt bronsen hun fikk den 9. februar, så fikk hun konkurrere videre. Hun deltok i stafetten den 12. februar, der hun var med på å ta gull, og på 10 km den 10. februar, der hun sørget for at hun likevel fikk med seg en bronsemedalje hjem. 

– Det viser at det var en helt annen praksis og konsekvens, men grunnen til at det er tatt få og som har vært utfordringen i utholdenhetsidrettene, er jo at det ikke var mulig å ta bloddoping og EPO før rundt tusenårsskiftet, sier TV 2-ekspert Johan Kaggestad. 

– Veldig store mørketall

For det var ikke mange som røk i dopinggarnet i OLene etter at Kulakova leverte sin positive prøve. I Lake Placid i 1980 var det ingen som testet positivt, mens det i Sarajevo fire år seinere var én utøver som ble tatt. 

Den mongolske langrennsløperen Batsukh Purevjal leverte en dopingprøve som viste seg å være positiv for anabole steroider. 

Kun én testet positivt i 1988 også. Den polske ishockeyspilleren Jaroslaw Morawiecki testet positivt for testosteron i Calgary. 

Albertville i 1992, Lillehammer i 1994 og Nagano 1998 forløp alle uten at noen ble tatt i doping. 

Riktignok ble den kanadiske snowboarderen Ross Rebagliati fratatt sitt OL-gull midlertidig etter å ha testet positivt for marihuana, men han fikk gullet tilbake da det viste seg at marihuana faktisk ikke sto på dopinglisten den gang. 

Johan Kaggestad er klinkende klar på at han mener det er mange som har sluppet unna dopingjegerne. 

– Jeg er overbevist om at det er veldig store mørketall, sier han til tv2.no. 

Adolf Hitler og Rudolf Hess overvar åpningsseremonien i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Mellom dem står daværende IOC-president Henri de Baillet-Latour. Foto: Bundesarchiv, R 8076 Bild-0019 / CC-BY-SA
Adolf Hitler og Rudolf Hess overvar åpningsseremonien i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Mellom dem står daværende IOC-president Henri de Baillet-Latour. Foto: Bundesarchiv, R 8076 Bild-0019 / CC-BY-SA

– Det begynte jo etter at tysk idrett gikk gjennom sine protokoller. Det påstås jo at det var systematisk doping av tyske utøvere i forbindelse med vinter-OL i Garmisch i 1936 og sommer-OL i Berlin i 1936, fordi det var viktig å vise det tredje rikets fortreffelighet, påpeker Kaggestad. 

I STASI-ARKIVENE: Fortiden innhentet Karin Enke. Foto: Bogaerts, Rob / Anefo/
I STASI-ARKIVENE: Fortiden innhentet Karin Enke. Foto: Bogaerts, Rob / Anefo/

 – Systematisk dopet

Men etter det tredje rikets fall var det fremdeles en dopingkultur i Tyskland.  

– Vi har jo i ettertid gjennomgåelsen av Stasi-arkivene og så videre, der det er påvist at mange av de tyske skøyteløperne som gjorde det bra, Karin Enke blant annet, var systematisk dopet. Det har ettertiden vist. Og når de var dopet er det naturlig å anta at mannlige østtyskere som hevdet seg i utholdenhetsidrett på skøyter også var dopet. Det viser disse arkivene, sier Kaggestad. 

Enke tok tilsammen tre OL-gull, fire sølv og én bronse i 1980, 1984 og 1988. Men det var ikke bare østtyskerne som var dopingsyndere. For eksempel hadde Italia dopinglegen Francesco Conconi. Han jobbet tett med italienske langrennshelter. 

GULLVINNERE I LILLEHAMMER: Det italienske stafettlaget. Fra venstre står de på rekke og rad, Giorgio Vanzetta, Silvio Fauner, Maurilio De Zolt og Marco Albarello. De står som vinnere i OL-arkivet og klienter i Conconi-arkivet. Foto: Lier, Gunnar
GULLVINNERE I LILLEHAMMER: Det italienske stafettlaget. Fra venstre står de på rekke og rad, Giorgio Vanzetta, Silvio Fauner, Maurilio De Zolt og Marco Albarello. De står som vinnere i OL-arkivet og klienter i Conconi-arkivet. Foto: Lier, Gunnar

– Bloddoping var helt sikkert meget utbredt i flere nasjoner både på 60-, 70-, 80- og 90-tallet. Hos italienerne som var sentrale i langrenn på 90-tallet har man jo funnet navnene deres i arkivene til Dr. Conconi, sammen med syklister og utøvere fra andre idretter. Det er rimelig å anta at Silvio Fauner, Di Zolt, Albarello, Vanzetta, Di Centa – alle de var preparert, for de finnes i disse arkivene, sier Kaggestad. 

Det var Silvio Fauner som spurtslo Bjørn Dæhlie og sørget for italiensk stafettgull på Lillehammer. De tre andre på laget: Maurilio De Zolt, Marco Albarello og Giorgio Vanzetta... 

– Her er det store mørketall, sier Kaggestad, som savner at langrennsporten tar et oppgjør med seg selv. 

– Det burde vært en tilsvarende oppryddingsprosess som sykkel har hatt. Det er jo ganske oppsiktsvekkende at du finner disse navnene i arkivene til Conconi. Conconi ble jo ansatt av den italienske olympiske komiteen for å sørge for at Italia lyktes i utholdenhetsidrett. Det var da de begynte å dope utøverne sine systematisk, og de ble jævlig gode i langdistanseløping i friidrett, i langrenn, i roing og så videre, påpeker han. 

– Er det nesten slik at den største dopingskandalen er at ikke flere er blitt tatt?

JUKSEJUBEL: Johan Mühlegg (Spania) jubler når han passerer målstreken som midlertidig olympisk mester på 30 km fellestart. Foto: Johansen, Erik/NTB scanpix
JUKSEJUBEL: Johan Mühlegg (Spania) jubler når han passerer målstreken som midlertidig olympisk mester på 30 km fellestart. Foto: Johansen, Erik/NTB scanpix

– Ja, jeg synes det. Jeg synes det er synd man ikke har gjort en tilsvarende opprydning som man har gjort i sykkel, hvor man har gått inn i arkivene og gjort høringer på de utøverne som er funnet i disse dopinglegenes arkiver, sier Kaggestad.  

Da vinter-OL mistet uskylden

Men etter en lang ventetid så kom lekene der det smalt. Sju utøvere ble dopingtatt i Salt Lake City i 2002. Fire av dem var medaljevinnere. En av dem står for mange nordmenn som en av de verste symbolene på juks og bedrag. Som Odd-Bjørn Hjelmeset sier: 

– Johann Mühlegg var den store stygge ulven i 2002. 

Tyskeren som hadde gjort spanjol av seg herjet med konkurrentene. Mühlegg tok hele tre gullmedaljer: på 20 km jaktstart, 30 km fellesstart og 50 km enkeltstart. 

Men når formen til en utøver nesten er for god til å være sann, så hender det seg at det gjør utslag på dopingtester. 

Mühlegg viste seg å teste positivt for NESP etter 50 kilometeren, men fikk først beholde de to gullene han hadde sikret seg tidligere i lekene. (NESP, også kjent som darbepoetin alfa, virker på samme måte som EPO. Det øker blodets evne til å transportere oksygen, og dermed bedres utøverens utholdenhet vesentlig.) 

EN JUKSERS GLIS: Johan Mühlegg står øverst på pallen, mens Frode Estil og Thomas Alsgaard tror det er sølvet de skal dele. Nå står de to nordmennene oppført som gullvinnerne. Foto: Poppe, Cornelius/NTB scanpix
EN JUKSERS GLIS: Johan Mühlegg står øverst på pallen, mens Frode Estil og Thomas Alsgaard tror det er sølvet de skal dele. Nå står de to nordmennene oppført som gullvinnerne. Foto: Poppe, Cornelius/NTB scanpix

Først i 2003 ble han fratatt disse, takket være en dom i den internasjonale voldgiftsretten for sport (CAS). 

 – Forferdelig å se på  

Mühleggs juks fikk konsekvenser for norske utøvere. To mann ble frarøvet følelsen av å få utdelt sin medalje under lekene. Da Mühlegg ble disket ble Kristen Skjeldal (30 km) og Odd-Bjørn Hjelmeset (50 km) flyttet opp på bronseplass. 

De to nordmennenes bronser var deres eneste individuelle OL-medaljer i løpet av karrieren. Den ene gangen de skulle stå på podiet og motta sine individuelle OL-medaljer. Det fikk de aldri oppleve. 

– Det var jo synd, for Mühlegg var en fantastisk person og skiløper, men han hadde jo vært og gravd nedi smykkeskrinet og hentet ut mye artig som han hadde fått inn i kroppen sin. Det var forferdelig å se på når vi innerst inne hadde tro på at han var dopet, sier TV 2-ekspert Odd-Bjørn Hjelmeset. 

For de norske utøverne tenkte at det Mühlegg gjorde var for godt til å være sant. 

– Han gikk vel uten staver den siste runden på tremila, og likevel gikk han fra. Og det samme på jaktstarten. Jeg husker han hadde et fall i en nedoverbakke rett etter start. Først gikk de ut, så snudde de på toppen og kjørte ned. Så datt han. Da han kom til mellompunktet etter en kilometer kom han i diagonal, mens resten kom i hockey opp mot det punktet. Likevel hadde Mühlegg gått ifra. Sånn sett var det fæle greier å se på, sier Hjelmeset til tv2.no. 

Trøsten var at tyskeren som representerte Spania ble tatt under lekene. 

UTROLIG MÅLFOTO: Frode Estil (øverst) og Thomas Alsgaard over målstreken på jaktstarten. Først delte de sølvet, men på grunn av Mühleggs juks ble det senere endret til gull.
UTROLIG MÅLFOTO: Frode Estil (øverst) og Thomas Alsgaard over målstreken på jaktstarten. Først delte de sølvet, men på grunn av Mühleggs juks ble det senere endret til gull.

– Det er jo synd når du setter andre i et så dårlig lys som han gjorde der og da. Det var veldig gledelig at han ble tatt under OL, slik at i alle fall noen fikk sine respektive medaljer - selv om det ikke ble gjort på rett måte. 

 Frode Estil og Thomas Alsgaard fikk utdelt sølvmedaljer etter at det ble dødt løp da de spurtet. Duoen fikk altså stå på pallen, men medaljen de fikk utdelt hadde feil valør. På grunn av Mühleggs juks ble de ettertid utdelt gullmedaljene som rettmessig var deres. 

HER SKULLE HJELMESET STÅTT: Men det gjorde han ikke. I stedet var det Mikhail Ivanov, Johann Mülegg og Andrus Veerpalu som var på podiet etter 50 kilometeren. Foto: ROBERT SULLIVAN
HER SKULLE HJELMESET STÅTT: Men det gjorde han ikke. I stedet var det Mikhail Ivanov, Johann Mülegg og Andrus Veerpalu som var på podiet etter 50 kilometeren. Foto: ROBERT SULLIVAN

– Thomas og Frode, det hadde jo vært en fantastisk spurt om de ikke – eller spurten var jo like fantastisk uansett – men når du kommer i mål, har vunnet, kommer på premieutdeling og hører nasjonalsangen, så er det litt annerledes enn å bli nummer to og være på en premieutdeling der du hører den spanske nasjonalsangen. Og du vet egentlig innerst inne at du har vunnet, sier Hjelmeset. 

 – Bittert

Han skulle selv stått på pallen i Salt Lake City. Takket være Johan Mühlegg fikk han ikke den opplevelsen. 

– Jeg fikk jo faktisk en bra greie, sammenlignet med VM i 2001. Da fikk vi utlevert stafettgullene av Pål Gunnar Mikkelsplass, på et hotellrom (Finland kom først i mål, men ble disket da Janne Immonen, Mika Myllylä og Harri Kirvesniemi testet positivt for doping, journ.anm.). I 2002 fikk jeg faktisk medaljen av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik på Sandane, på en folkefest som de hadde laget til. Jeg fikk veldig mye ut av den premieutdelingen, selv om det ikke blir det samme å få premien på rådhustrappa på Sandane kontra å få den nede i byen Salt Lake med Guns N' Roses som spilte for 100 000 publikummere. Det er litt forskjell, medgir Hjelmeset. 

– Det må være litt bittert å bli frarøvet den opplevelsen?

I 2005: Thomas Alsgaard, Frode Estil og Kristen Skjeldal fikk fredag sine OL-medaljer tre år på etterskudd. Foto: Junge, Heiko/NTB scanpix
I 2005: Thomas Alsgaard, Frode Estil og Kristen Skjeldal fikk fredag sine OL-medaljer tre år på etterskudd. Foto: Junge, Heiko/NTB scanpix

– Det er ikke akkurat det jeg går å tenker på, men du har jo de småtingene som du tenker på etter du har lagt opp. At du sannsynligvis har gått glipp av et par ting, at det var noe du aldri fikk oppleve. Det er bittert, men akkurat der og da så tenkte jeg ikke så fælt på det, sier han. 

SKANDALETRENER: Walter Mayer. Foto: MARTIAL TREZZINI/AFP
SKANDALETRENER: Walter Mayer. Foto: MARTIAL TREZZINI/AFP

 Så er spørsmålet om Skjeldal egentlig skulle hatt edlere valør enn bronse på 30 kilometeren. Etter at Mühlegg ble disket var det østerrikske Christian Hoffmann og Mikhail Botvinov som tok gull og sølv.  

Østerriksk skandale

Men også det østerrikske laget var skandalerammet i 2002. Marc Mayer og Achim Walcher ble begge utestengt etter at man fant utstyr for blodoverføringer i huset østerrikerne leide. Det ble også landslagstrener Walter Mayer, som er Marc Mayers far, og lagets tyske fysioterapeut Volker Muller. 

Etter sin granskning fant ikke IOC det bevist at noen andre enn disse var involvert, så de østerrikske medaljevinnerne ble trodd da de hevdet de ikke var involvert. 

SØLV SOM BLE GULL: Christian Hoffmann jublet for sølv på 30 km i Salt Lake City. Det ble senere omgjort til gull, mens Hoffmanns rykte er blitt svertet av hans involvering i en østerriksk dopingskandale. Foto: Tony Marshall/Pa Photos
SØLV SOM BLE GULL: Christian Hoffmann jublet for sølv på 30 km i Salt Lake City. Det ble senere omgjort til gull, mens Hoffmanns rykte er blitt svertet av hans involvering i en østerriksk dopingskandale. Foto: Tony Marshall/Pa Photos

Christian Hoffmann har imidlertid sine svin på skogen. I 2011 ble han utestengt i seks år av det østerrikske antidopingbyåret, fordi de mente han var involvert i bloddoping fra 2003 til 2006. Hoffmann ble felt i den samme skandalen blant annet felte syklisten Bernhard Kohl. 

Danilova og Lazutina ble tatt

Også blant de kvinnelige langrennsløperne ble det avlevert positive dopingprøver. Olga Danilova og Larisa Lazutina testet i likhet med Mühlegg positivt for NESP. 

PÅ VEI MOT (MIDLERTIDIG) GULL: Larisa Lazutina (til venstre) og Olga Danilova tok første- og andreplass på 10 km jaktstart, men fikk ikke beholde det. Foto: JENS MEYER/AP
PÅ VEI MOT (MIDLERTIDIG) GULL: Larisa Lazutina (til venstre) og Olga Danilova tok første- og andreplass på 10 km jaktstart, men fikk ikke beholde det. Foto: JENS MEYER/AP

Lazutina gikk inn til gull på 30 km og 10 km klassisk, samt sølv på 15 km. Danilova tok gull på 10 km jaktstart og sølv på 10 km klassisk. 

Bente Skari rykket opp til bronseplass på 30 km klassisk da Lazutina ble tatt. Den gang syntes hun ikke bronsen hadde en bismak. 

– Nei, jeg synes ikke det. Jeg synes det er bra at vi som står på pallen konkurrerer på samme grunnlag. Jeg synes det var fint at jeg fikk komme hit for å ta imot bronsen. Jeg følte glede da jeg sto der oppe. Den gleden fikk ikke Odd-Bjørn oppleve. Det er ikke samme stas å få medaljen i posten. Dessuten skjønner jeg jo nå hvilken stor prestasjon det var å vinne 10-kilometeren, sa Skari til NTB i 2002. 

KORTVARIG JUBEL: Alain Baxter ble fratatt sin OL-bronse. Foto: DARRON CUMMINGS/AP
KORTVARIG JUBEL: Alain Baxter ble fratatt sin OL-bronse. Foto: DARRON CUMMINGS/AP

På 10 kilometer klassisk tok Skari nemlig gull etter en knallhard kamp mot dopingtatte Danilova. 

Fratatt historisk bronse  

I tillegg til langrennsskandalene ble britiske Alain Baxter fratatt det som var en historisk OL-bronse. Alpinisten ble første brite til å ta OL-medalje med ski på beina, men måtte levere slalåmbronsen etter å ha testet positivt for metamfetamin. 

Han hevdet at han hadde fått i seg stoffet gjennom en nesespray han kjøpte i USA. Han trodde den var harmløs, ettersom han brukte en spray med samme navn i hjemlandet, men de to variantene av nesesprayen var ikke de samme. Baxter anket hele veien til CAS, men fikk ikke beholde sin medalje. 

I tillegg testet den hviterussiske ishockeyspilleren Vasilij Pankov positivt for nandrolon under OL i 2002. 

I Torino-OL i 2006 ble en skiskytter for første gang dopingtatt. Russiske Olga Medvedtseva tok sølv på 15 km normaldistanse, men ble fratatt medaljen etter å ha testet positivt på det forbudte stoffet Carphedon. 

NÆMMEN, ER DET IKKE..? Walter Mayer var utstengt fra OL i 2006 og 2010, men dukket opp på det østerrikske lagets OL-postkort. Foto: TORSTEN SILZ/AFP
NÆMMEN, ER DET IKKE..? Walter Mayer var utstengt fra OL i 2006 og 2010, men dukket opp på det østerrikske lagets OL-postkort. Foto: TORSTEN SILZ/AFP

Dermed rykket tyske Martina Glagow opp på sølvplass, mens russiske Albina Akhatova mottok bronsemedaljen. Akhatova ble flere år seinere dopingtatt selv, og ble utestengt for å ha brukt EPO. 

Krasjet med politibil

Fra 2006 huskes det også at italiensk politi raidet bostedene til det østerrikske langrenns- og skiskytingslandslaget. Der var de på jakt etter dopingbevis og Walter Mayer, som hadde blitt utestengt fra to olympiske leker grunnet sin involvering i skandalen i Salt Lake City. 

Det ble gjort omfattende beslag under razziaen, men skandaletreneren fant de ikke. 

Årsaken var at både Mayer og skiskytterne Wolfgang Perner og Wolfgang Rottmann flyktet hjem til Østerrike etter razziaen, for å unngå og bli arrestert og tiltalt i Italia. For Mayer endte flukten da han møtte en veisperring i hjemlandet. Den omstridte treneren krasjet i en politibil og ble satt i arresten. 

Mayer ble imidlertid ikke dømt for ulykken, da sakkyndige mente at han hadde vært utilregnelig da han krasjet i politibilen. 

KRASJET I POLITIBIL: Walter Mayers flukt endte i den lille østerrikske byen Paternion. Foto: GERT EGGENBERGER/AP
KRASJET I POLITIBIL: Walter Mayers flukt endte i den lille østerrikske byen Paternion. Foto: GERT EGGENBERGER/AP

Men i 2011 ble han dømt til fengsel etter å ha bli funnet skyldig i flere brudd på Østerrikes antidopinglov. Han ble dømt til 15 måneders fengsel, hvorav tre måneder ble gjort ubetinget. 

BLE UTESTENGT: Wolfgang Perner og Wolfgang Rottmann. Foto: MLADEN ANTONOV/AFP
BLE UTESTENGT: Wolfgang Perner og Wolfgang Rottmann. Foto: MLADEN ANTONOV/AFP

 I 2007 ble Skiskytter-Wolfgangene, Rottmann og Perner, livstidsutestengt fra OL, sammen med langrennsløperne Martin Tauber, Jürgen Pinter, Johannes Eder og Roland Diethart. Østerrikske utøvere sørget altså for skandale både i 2002, 2006 og årene etter. 

 Men i Vancouver i 2010 holdt de seg i skinnet. Da ble kun én utøver dopingtatt. Den polske langrennsutøveren Kornelia Marek testet positivt for EPO. Hun ble diskvalifisert fra alle sine plasseringer. Individuelt var en 11. plass på 30 km hennes beste resultat. I tillegg ble Polen fratatt sjetteplassen på stafetten og niendeplassen på lagsprinten. Marek ble utestengt i to år. 

Tror ikke på skjult norsk dopingfortid  

Det er altså ingen norske vinterolympiere som har testet positivt under lekene. Så kan man stille spørsmålet: er dopinghistorikken til Norge så plettfri som vi liker å tro? 

– Ja, det tror jeg, sier Odd-Bjørn Hjelmeset. 

– Er det ikke naivt å tro det?

PLETTFRITT GLIS: Odd-Bjørn Hjelmeset tror ikke på norsk juks. Selv opplevde han å få sin bronsemedalje på etterskudd da Johan Mühlegg dopet seg til under OL i Salt Lake City 2002. Foto: Thomas Reisæter/TV 2
PLETTFRITT GLIS: Odd-Bjørn Hjelmeset tror ikke på norsk juks. Selv opplevde han å få sin bronsemedalje på etterskudd da Johan Mühlegg dopet seg til under OL i Salt Lake City 2002. Foto: Thomas Reisæter/TV 2

– Nei, det er det ikke. Da får det norske folk være med på noen samlinger og se hvor mye trening som blir lagt ned. Det er vanvittig. Og ikke bare i trening, men i systematikken på å ordne ski. Og vi ser jo hvordan det går når vi bommer på ski, da vinner vi ikke alle skirennene, sier han. 

Hjelmeset snakker ut fra egne erfaringer, han har opplevd et testsystem han mener fungerer.

– Jeg kan snakke mest for Norge, men der har det vært ufattelig mange tester. Jeg vet ikke om det er like mange tester nå som før. Da skulle de bygge opp en database på utøverne. Jeg ble testet mye. En stund var det flere ganger i uken. Både NIF og Wada kom, sier Hjelmeset.

 Vi norske er flinke til å stille opp. Vi tar testene vi skal og vi samarbeider, sier Hjelmeset.

 Også Johan Kaggestad tror de norske vinterolympierne har vært rene. 

– Ja, det tror jeg faktisk. Nordmennene hadde en kjempefordel med gliprosjektet på ski. De hadde ski som gled vesentlig bedre enn konkurrentene. Det er en realitet, sier han. 

– Tror du ikke andre nasjoner vil se på oss som naive om vi mener det?

– Jo, det kan godt hende de mener det, men jeg tror Norge hadde en såpass stor fordel med skiene sine at det er årsaken til at Norge gjorde det så mye bedre enn konkurrentene i en lang periode. Pluss at de selvfølgelig var godt trent, men dette gliprosjektet var jo en kjempesuksess. Det bragte nordmenn langt foran utlendingene i flere år, men nå er jo det hullet stort sett tettet igjen, sier Kaggestad.

– Meget betenkt

TV 2-eksperten innrømmer imidlertid at han er blitt mer kritisk til antidopingarbeidet i kjølvannet av utgivelsen av boken «Den store dopingbløffen».

 Det er jeg blitt meget betenkt til. For det første fordi jeg har lest boken til Drange. Jeg stoler på Drange, for han har jobbet i systemet i ti år. Jeg trodde det var bedre enn det var, ikke bare med hensyn på langrenn, men med tanke på tester utenfor konkurranse i mange idretter. Antidopingsystemet virker lite solid. Det stemmer også med de uttalelsene Jim-Stray Gundersen kom med i høst, sier Kaggestad, som mener det gjøres en altfor dårlig jobb før mesterskap.

 Det er en lang vei å gå. IOC er veldig stolte av hvor mange blodprøver de tar. Men det er forholdsvis uinteressant. De tar for få prøver i perioden frem til et mesterskap, sier Kaggestad.

Derfor er det lett å komme unna.

– Jeg var veldig knyttet opp mot det som skjedde i sykkel. Men de er jo best i klassen, noe Drange også sier. I sommer fant jeg ut at 118 medalje-utøvere i friidrett har testet positivt mellom 2000 og 2012. Signalene fra andre idretter er at systemet utenfor konkurranse ikke er bra. Som Drange sier; man skal være tjukk i hodet for å teste positivt. Jeg er overbevist om at det er lett å lure systemet, sier Kaggestad.

– Det er rimelig å tro at det er flere utøvere som i OL drar nytte av at de har dopet seg før OL?

– Ja, det tror jeg på. Det sa jeg også for noen dager siden. Det er altfor lett å lure systemet, ikke minst i perioden inn mot mesterskapet. Jeg tror Drange har helt rett. Hadde jeg vært idrettsleder i dag hadde jeg tatt de uttalelsene til Drange seriøst i stedet for å bruke masse tid på å systemforklare hvorfor det han sier ikke er sant. Det er som når strutsen setter hodet ned i sanden, sier Kaggestad. 

Hjelmeset er på sin side svært skeptisk til Dranges bok, fordi han mener prestasjonen til så altfor mange trekkes i tvil.

– Alle blir mistenkeliggjort. Han (Drange) må komme med et navn, for nå faller mistanken på alle. Det reagerer jeg på. Jeg tror fortsatt norsk langrenn har en fantastisk historie å fortelle. Jeg tror ikke det er snusk i en eneste krink eller krok, sier Hjelmeset.

Kilder: Wikipedia, fokus.se, New York Times, Aftenposten, ESPN, NTB, CBS, ORF, Aftonbladet. 

BETENKT: Johan Kaggestad mener det er mye som må rettes på i antidopingarbeidet.
BETENKT: Johan Kaggestad mener det er mye som må rettes på i antidopingarbeidet.