Biltyven ringte for å spørre hvor bensinkortet lå

Anne Kristin Korfur er inspektør i Statens vegvesen og er samboer med Johnny Henriksen som driver Henriksens gjestestue i Sørkjosen. Hjemmet deres er i andre etasje i gjestestua.

Historien starter mandag kveld da en ung mann kommer for å leie rom. Det skriver Nordlys.

- Jeg så ham, men han la ikke merke til meg, for Johnny tok imot ham og ga ham nøkkel til rommet. Johnny var også den som serverte frokost til gjestene etter jeg var dratt på jobb. Han la merke til at den unge mannen var svært hjelpsom, pratsom og høflig. Etter at han hadde spist, ryddet han bordet og bar skitne kopper og brukt tepose inn på kjøkkenet. Det vi ikke viste, var at der hadde han funnet nøkkelen til den ene bilen vår, sier Anne Kristin Korfur.

Mobilen ringte

Bilen til samboerparet er ingen vanlig folkevogn, men en Saab 93 Aero Cabriolet. Inne i den har familien en handsfri mobiltelefon som de aldri tar vekk, og i den de har lagret to telefonnumre. Det ene er til Anne Kristin, den andre til Johnny.

- En time etter jeg var kommet på jobb, ringte den mobiltelefonen jeg alltid bærer med meg. Jeg så at det ringte fra Saaben vår, og var kjapp med å svare. For her måtte det være noe som ikke stemte, forteller hun.

Spurte etter bensinkortet

Fra familiens bil fikk hun høre en mann som spurte etter bensinkortet. Forundret spurte hun hva som var på fære. Mannen svarte at tanken var tom, så han trengte kortet.

Nå hører det med til historien at Anne Kristin er fra Moss og snakker kav østlending.

Kanskje han trodde at han var kommet til Oslo da hun svarte at han måtte ha ringt feil, før de begge la på. Deretter ringte hun kjapt hjem til mannen sin, ba ham sjekke om bilen deres sto utenfor gjestestua, hvorpå han ringte til politiet. Samtidig forsto hun at biltyven ikke kunne ha kommet særlig langt fordi han hadde startet med nesten tom tank.

- Jeg tok sjansen på at han hadde kjørt sørover, blant annet fordi han kvelden før hadde spurt Johnny hvordan det gikk an å komme seg fra Sørkjosen til Finnsnes. Og ganske riktig. Jeg kom ikke lengre enn til svingene som går oppover Sørkjosfjellet før jeg fikk se at bilen vår sto ved veikanten. Inne i den satt den unge mannen som hadde leid rom hos oss kvelden før, så jeg ringte straks til Johnny. Han ringte til politiet, som lovte at de skulle komme med en gang, forteller hun.

Slo av en prat

Anne Kristin Korfur ble ikke sittende i bilen etter at hun hadde varslet fra om funnet. I stedet gikk hun for å hilse på biltyven.

Hun spurte om han hadde problemer og trengte hjelp.

Joda, det hadde han. Derfor spurte han om hun kunne taue ham til en bensinstasjon, hvorpå hun spurte om bilen hadde manuelt eller automatisk gir. Da hun fikk til svar at den hadde automatgir, gjorde hun ham klar over at det er en bil som ikke kan taues. Da spurte han om hun ikke kunne hjelpe ham å skaffe litt bensin, noe hun lovte å forsøke.

Komme med bensin

- Jeg opplevde han fort som en veldig hyggelig kar. Han hadde tatt refleksvesten på seg, satt ut varseltrekant og gjort alt som står i boka. Han hadde også tatt ut vognkortet og instruksjonsheftet for å sette seg inn i kjøretøyet sine funksjoner. Alt dette lå framme i passasjersetet, og fra det han hadde lest, forsto han at bilen gikk på bensin, ikke på diesel, slik han først hadde bedt om, forteller hun, og fortsetter:

- Mens vi sto der og pratet, ringte min fjorten år gamle sønn og spurte hvor jeg var. Jeg måtte bare si som sant var et jeg står ved Sørkjosfjellet, og her har en mann kjørt tanken tom. Og så spurte jeg om han ikke kunne be faren om å komme med noen liter bensin på ei kanne.

Takket for hjelpen

Mannen som sto ved siden av henne, hørte samtalen. Han var overveldet over slik hjelpsomhet, takket og vi pratet i vei. Anne Kristin spurte hvordan han likte bilen sin.

- Han svarte at det var en slik modell han hadde drømt om, men syntes den hadde litt for breie dekk. Da jeg spurte hvor mange hestekrefter den hadde, sa han at han var ikke sikker. For han sa at han hadde fått den så nylig at han ikke hadde nådd å prøve den skikkelig ut ennå.

Anne Kristin sin prat med biltyven pågikk i 15 – 20 minutter.

Ikke et øyeblikk kunne det ha falt ham inn at han pratet med den samme østlandsdama som hadde svart på telefonen da han ringte og spurte etter dieselkortet. Anne Kristin sier til Nordlys at syntes det var både surrealistisk og komisk å stå der å prate om sin egen bil som om hun aldri hadde sett den før, og det med en fremmed som ga uttrykk for at han var overveldet over hennes hjelpsomhet.

- Situasjonen var så avslappet at jeg var ikke det minste redd. I stedet syntes jeg synd på den unge mannen, for han kunne ikke forstå hva han egentlig hadde gjort. Replikkvekslingen var til tider så kostelig at jeg holdt på å knekke samme i latter. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å holde maska, sier hun.

Så kom politiet

Hun klarte å holde seg helt til en politibil med to betjenter svingte inn til veikanten bak bilen som hun hadde kjørte til Sørkjosfjellet.

- Da sa jeg til biltyven at nå ser det ut som du snart skal dra, så da kan vi kanskje presentere oss for hverandre. Han var helt enig, og med navnet fra vognkortet som han hadde lest tok ham meg i hånda og sa: Johnny Henriksen.

- Det er jeg som eier bilen du kjører, sa jeg. Før vi fikk sagt noe mer, grep de to politibetjentene tak i ham. Med beskjed om at han ble pågrepet for bilbrukstyveri satte de håndjern på ham og førte ham inn i politibilen, forteller Anne Kristin.

Hun er ikke sint på den unge mannen.

– Han var jo en hyggelig kar, tross alt, men det var jo godt at politiet kom så raskt og fikk tatt ham. Jeg har fått ei virkelig god historie å fortelle, og jeg skal aldri mer kjefte på mannen min fordi han stadig vekk venter med å fylle bensin på bilen. Noen ganger kan det lønne seg å starte dagen med tom tank, sier hun.

Du kan lese mer om bil og trafikk på nordlys.no - her:

Derfor har det blitt mye vanskeligere å være biltyv