Opel brukte alle mulige triks fra den amerikanske delen av GM da de skulle lage luksusbil på 1960-tallet. Slike Diplomater ser du ikke hver dag - og ser du en på norske skilter, er det Lars som er ute og kjører. (Foto: Privat)
Opel brukte alle mulige triks fra den amerikanske delen av GM da de skulle lage luksusbil på 1960-tallet. Slike Diplomater ser du ikke hver dag - og ser du en på norske skilter, er det Lars som er ute og kjører. (Foto: Privat)

Bilen min Opel Diplomat: Bare to i Norge - og Lars har begge!

Dette er tysk luksus med amerikanske overtoner.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I spalten "Bilen Min" har Broom.no-leserne mulighet til å fortelle litt om sin egen eller sine egne biler, og litt om sin bilinteresse.

En gang i tiden var tysk luksus ikke ensbetydende med tre bilmerker – de som i dag gjerne omtales som ”premium-biler”. Neida, Ford hadde sine luksuriøse utgaver av folkebilen Granada, som var utstyrt og designet for å være drømmebiler for de som allerede hadde skaffet seg en mer folkelig versjon av modellen. Og Opel – ja de gikk enda lenger:

Hvor langt ser du på disse bildene. Og når du ser dem forstår du hvorfor vi legger til at tysk luksus ikke nødvendigvis skulle se helt tysk ut, heller.

Med smak av USA

For på 1960-tallet var det fremdeles amerikansk bilindustri som produserte bilene som fikk de lengste blikkene etter seg, og Opel benyttet seg dermed ganske skamløst av både linjeføring og utstyrsdetaljer fra GM i USA da de skulle lage direktørbil.

Annonsene kunne tyde på at GM selv var overrasket over å finne en Opel i denne prisklassen. Toppmodellen av Diplomat kom med Chevrolet V8 og Powerglide automat, og hadde Mercedes sine SEL-utgver i kikkerten. (Foto: GM)

Det var maritime grader som gjaldt da de skulle gi bilene sine navn på den tiden, og det lå an til en skikkelig nysatsing på luksusmarkedet på første halvdel av 1960-tallet. De gamle modellnavnene Kaptein og Admiral ble resirkulert, og en ny toppmodell – med et avvik i forhold til det maritime temaet – kom til i tillegg. Den het nemlig Diplomat, og dermed hadde man intet mindre enn tre forskjellige utstyrsversjoner av samme luksusbil.

Les også: Klarer du deg med en Admiral så er denne nesten ubrukt

Standard var rekkeseksere, men på toppmodellene kunne til og med V8 og Powerglide-automat fra Chevrolet leveres. Det var nok til at bilen føltes som en litt europifisert Chevrolet, og dersom man fråtset i det tilgjengelige utstyret kunne Opelen bli langt mer eksklusiv enn amerikanerne som den minnet om.

Tok ikke av – men de ga seg ikke

Til tross for Opels særdeles friske satsing tok ikke salget helt av, i hvertfall ikke om man sammenlignet salgstallene med den gamle Kaptein-modellen fra 1950-tallet, som blant annet hadde vært en populær taxi på mange markeder. Kanskje fordi designet var litt tilbakeholdent, og til tross for de lange linjene og den amerikanske inspirasjonen fremdeles minnet litt for mye om en forvokst Opel Rekord.

En byggmester i Oslo skal ha kjøpt denne bilen ny, viser undersøkelsene som Lars har gjort. Den andre han eier hørte hjemme på stiftsgården i Trondheim. Til våren selger han begge. (Foto: Privat)

Men Opel ga seg ikke. Etter fem årsmodeller av den første generasjonen klinte man til med en mer moderne, og mer eksklusivt utseende bil i 1969.

Les også: Her er det prosjektbiler for den som ikke er mørkeredd

Diplomat-utgaven av den nye modellen hadde stående frontlykter, mer skulpturerte støtfangere, mer markert taklinje og en pondus som minnet like mye om Buick og Cadillac - som om Chevrolet. Og ved å tilby forlengede versjoner, gikk man ganske målbevisst rett i strupen på Mercedes, som på denne tiden var ganske alene om å kunne tilby slik luksus med sine SEL-modeller.

Utfordret Mercedes SEL

Opels luksus-trekløver skulle gi Mercedes-luksus til de som fremdeles sverget til amerikansk linjeføring på luksusbilen sin. Og de fortsatte ufortrødent med dette helt til Senatoren kom på markedet langt ut på 1970-tallet – til tross for at salgstallene heller ikke denne gangen ble slik de hadde håpet på.

Diplomat hadde selvsagt injection, som på denne tiden var oppsiktsvekkende nok til å fortjene en rødfarget E etter modellbetegnelsen. Ting var litt hyggeligere da ikke alle slike smådetaljer var i billig plastikk. (Foto: Privat)

Til slutt ga de altså opp: Etterfølgeren Senator var, på samme måte som Commodore, bygget på samme grunnkonstruksjon som Rekord, og med omtrent samme størrelse og med mer typisk tysk design. Det slo bedre an – men i dag er det likevel de utypiske bilene i luksus-trekløveret fra perioden 1964 til 1977 vi husker best av Opels en gang så stolte direktørbil-satsing.

Les også: Mercedes W116 - nå får du luksusbilen for småpenger

To i Norge – Lars har begge

Ikke er det mange igjen av dem, heller. Spesielt ikke av toppmodellen Diplomat, som også ble produsert i minst antall. Bilen du ser på bildene er det faktisk bare én til av på norske skilter, forteller bileieren. Og han burde vite det – han eier nemlig den andre også!

Eier: Lars Wiik, (64)

Bosted: Hattfjelldal.

Litt om meg selv: En mann som planlegger å gå over i pensjonistenes rekker til sommeren. Blir da nødt til å selge disse praktfulle bilene da andre interesser skal overta min fritid.

Kaptein, Admiral og Diplomat delte karosseri, og dimensjonene var også svært amerikansk-inspirerte. Diplomat kunne dessuten mot slutten av modellens levetid leveres i en litt forlenget versjon, for å gi direktørene mer boltreplass i baksetet. (Foto: Privat)

Bilen: Opel Diplomat 2,8 E, 1969-modell.

Hvor lenge har du eid den? Jeg har hatt den siden 2005.

Les også: Commodore GS/E - dette var drømme-coupeen med stor D

Hva har du gjort med den? Den står på verksted for tiden for overhaling av motor. Oljetrykket forsvant. Ellers er bilen helt original som den var i 1969. Jeg har to slike identiske biler. Den andre er lys grønn. Etter hva jeg vet skal dette være de to eneste i Norge som er kjørbare. Denne modellen finnes det bare 90 stykker av som er registrert i hele verden.

Selges til våren

Liker best med bilen: At den er så unik. Risikerer ikke å møte noen som har noe liknende.

Beste opplevelse med bilen: Har hatt noen fine turer med den, og var på Opel-treff med den sølvgrå for en del år siden. En tur på 135 mil hver vei.

Interiøret var veldig tidstypisk, og veldig typisk Opel - og også USA-inspirert. Men merkelig nok hadde ikke de nye 1969-modellene nakkestøtte som standard fra starten, noe som hadde blitt påbudt i USA dette året. (Foto: Privat)

Framtidsplaner for bilen: Begge bilene blir nok lagt ut for salg til våren. Vil gjerne at noen overtar dem og kan fortsette å vedlikeholde dem.

Annet: Ut fra det jeg har greid å finne ut om første eiere, så skal den sølvgrå ha tilhørt en navngitt byggmester i Oslo, hvor den hadde registreringsnummer 35-50-60. Den lysegrønne skulle opprinnelig ha vært tiltenkt Stiftsgården i Trondheim, med registreringsnummer U-4004. Denne sistnevnte har jeg hatt siden 2002.

Har du en bil du vil dele med oss? Billig, dyr, stygg, pen, gammel, ny, liten eller stor, se info her.

Les også: Med Senator ble også luksus-Opelen mer "europeisk"

Hva synes du om bilen? Noe du vil spørre Lars om? Bruk kommentarfeltet under!