Noen biler har vi litt lyst på selv om vi ikke skjønner hvorfor, eller til og med vet at vi burde vite bedre. Men det er nå gøy å spekulere litt likevel - på hva som ville skje hvis...
Noen biler har vi litt lyst på selv om vi ikke skjønner hvorfor, eller til og med vet at vi burde vite bedre. Men det er nå gøy å spekulere litt likevel - på hva som ville skje hvis...

Gaveønskene du bare forteller til nissen

Noen biler har man lyst på – selv om man ikke skjønner hvorfor.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For en tid siden avslørte Brooms Tore Robert Klerud noen bilmessige ”guilty pleasures” her på nettsiden vår– biler som han alltid har hatt litt sans for, uten at omgivelsene har vist noen som helst forståelse for det. Snarere bare kvittert med massiv risting på hodet.

Dermed er det ikke så mange som har fått høre om dem, heller.

Les også: Noen bildrømmer bør man holde for seg selv

Tilbakemeldingene tydet på at det er flere som har det slik. Som er svake for enkelte bilmodeller som ikke akkurat majoriteten av den norske befolkning kan forstå at noen liker. Og spørsmålene kom, om han ikke hadde flere.

Selvsagt har han det. Her er ytterligere tre som Tore godt kan tenke seg å stifte nærmere bekjentskap med – men som ikke akkurat står øverst på handlelista likevel:

1977-1986 Rover SD1

Det var ikke bare fronten som var Ferrari Daytona-inspirert på Rover SD1. Også kombicoupé-hekken hadde de samme linjene, selv om de runde Ferrari-baklysene manglet. Og på midten hadde man fire dører, og noe i retning av god plass.

Britiske biler så generelt litt for gammeldagse ut for min smak da jeg grodde opp på 1970- og 1980-tallet. Jaguar og Rolls hadde jo sett helt like ut så lenge jeg hadde levd, og ifølge folkepratet var det ikke mye å rope hurra for når det gjaldt kvalitet, heller.

Les også: Er du heldig kan du finne en 3500 for bare lommerusk

Men plutselig dukket det opp noe moderne og flott i den litt bilinteresserte kommunelegens oppkjørsel. En Rover visste jeg ikke hva var. Men den hadde V8-motor, og det fordret respekt!

Han hadde den sølvgrå 3500-en med sort interiør i noen år, og vi har snakket mye om den siden. En luksusbil med kombicoupé-hekk og front som var nærmest en rip off av designet på Ferrari Daytona var på ingen måte logisk, men det ble faktisk solgt en del slike i Norge en kort stund. Og mange opplevde nok det samme som vår mann: At bilen tilbragte mer tid på verksted enn hjemme i garasjen.

Vi kan nesten høre hardplasten knirke når vi ser brosjyrebildet. Dessverre opplevde de fleste eierne også at det stadig lyste i langt flere varsellamper enn de satte pris på - om bilen i det hele tatt startet.

– Det er jo gjerne ikke de snilleste og mest problemfrie barna man får det nærmeste forholdet til, som han sa da han en gang mimret om hvor mange ganger bilen hadde klart å få motorstopp på en fire mil lang, nattlig tjenestereise.

Heldigvis sto det ikke om livet den gangen. Og bilen var et imponerende skue – de få gangene den gikk som den skulle.

Les også: Maserati blir ny outsider i luksus-markedet i Norge

1980-1982 Cadillac Fleetwood Seventyfive

Cadillac var alene om å tilby limousiner for 7 passasjerer i sitt standard modellprogram helt frem til slutten av 1980-tallet. Den siste generasjonen av de store kom i 1980 - og Kong Olav ble kjørt rundt i en slik med registreringsnummer A-2 i noen år.

Luksus i digert, amerikansk format har alltid tiltalt meg. Spesielt Cadillacs historiske ”sus” og tradisjon for eleganse – selv om det i dag er lengre mellom høydepunktene enn det var for noen tiår siden. Det er noe herlig ekte og ubeskjedent over amerikansk stolthet, og mindre ubeskjedent enn i en limousine kan det ikke bli.

Les også: Mange artige limoer til salgs hos broderfolket

Nå er de store sedanene langt på vei faset ut, og store SUVer og crossovere har overtatt som base for ombygging til ekstreme stretch-limoer som mer tjener som mobile festlokaler og minibusser. Men for noen år siden, før de superlange stretch-konverteringene overtok, kunne man kjøpe en limousine rett fra fabrikken.

Mens Imperial og Lincoln for det meste tilbød skreddersøm bygget av eksterne karosserifabrikker, hadde Cadillac helt til slutten av 1980-tallet en egenbygget versjon på markedet. Fleetwood Seventyfive var en forlenget Fleetwood Brougham, med ekstra plass og klappseter i midten, og innredet enten som en ”sedan limousine” med like seter hele veien eller som en ”formal limousine” med delevegg, skinn foran og mer påkostet velour bak.

Mange amerikanske firmaer med litt størrelse ga toppsjefene mulighet til å jobbe i et behagelig baksete mens en sjåfør kjørte dem til og fra jobb. Da var en akkurat passe forlenget, 7-seters Cadillac Fleetwood Seventyfive midt i blinken. Lekker var den også - og mer harmonisk enn de ekstremt forlengede stretch-versjonene.

De første tre årgangene av den siste store generasjonen hadde det flotteste utseendet og de beste motorene – og jeg har hatt autosøk etter slike på eBay i årevis.

Det blir nok aldri noe. For det morsomme med hobbybil er å kjøre selv, og i en slik limo er det jo bak man bør sitte for å få den store opplevelsen. Jeg bør klare meg med min ”normal-lange” 1980 Fleetwood Brougham – men det hadde vært usannsynlig tøft med en Seventyfive i tillegg...

Les også: Cadillac Fleetwood Brougham - like lekker som lineær

Skoda Roomster

Vi tipper at Skoda Roomster er bygget for folk som trenger mye plass og praktiske løsninger, og som ikke har noe i mot at det i så fall går på bekostning av designet her og der. Og merkelig nok er det nettopp det spesielle designet som tiltaler oss...

Faste lesere vil ha oppdaget at jeg har sans for lange, sammenhengende linjer i bildesign. Ting som ikke forstyrres av umotivert krimskrams. Eller kurver som slynger seg umotivert hit og dit. Dessuten setter jeg pris på om designere av flerbruksbiler i hvertfall prøver å fremheve ”bil” mer enn ”flerbruk” når de griper blyanten og fargestiftene.

Les også: Roomster er en av bilene som mange ikke har oppdaget

Jeg er klar over at det er en vanskelig utfordring. Men noen har prøvd, og fått det til sånn noenlunde. Likevel er det en ganske annerledes bil som tiltaler meg litt om jeg nå skulle gå bort og handle meg en slik bil. Og det er på ingen måte logikk i dette:

For en Skoda Roomster er en typisk flerbruksbil i det at den er høy og nyttepreget. Grilldesignet er selvsagt og lite oppsiktsvekkende knyttet til resten av Skoda-familien, og bakover er det fri flyt av linjer, buer og ting som liksom ikke henger sammen.

Målgruppen skal nok forelske seg i det praktiske interiøret på en Roomster, og dermed glemme hvordan den ser ut. Jeg trenger ikke all den gode plassen, men synes bilen ser både merkelig, kul og merkelig kul ut.

Men så er den på ett eller annet ubestemmelig vis litt kul likevel. Den har personlighet som får de merkelige linjene til å virke helt riktige, litt på samme måte som en Hyundai Veloster. Min teori er at det er ”noe” under designet som sørger for utstråling nok til at dette går bra.

For å teste meg selv har jeg også fintittet på andre design-utfordringer som Nissan Juke, Mini Coupé og milepælen SsangYong Rodius – selve bilindustriens svar på smalahove. Samme effekt? Nope – her lukter det bare ”awkwardness” som kommersielt virkemiddel...

Les også: Apropo sært utseende - her snakker vi eggende design: